Noen timer etter at FNs sikkerhetsråd vedtok en anti-israelsk resolusjon 23. desember, uttalte utenriksminister Børge Brende seg til NRK Dagsnytt.
– Børge Brende sier det er en forutsetning for en tostatsløsning at bosetningene opphører, sa nyhetsoppleseren.
Dette er feil på mange måter.
Dersom palestinerne hadde akseptert å ha en jødisk minoritet innenfor sine grenser, ville ikke bosetningene være noe problem.
Dersom palestinerne insisterer på ha en stat uten jøder (tygg et øyeblikk på den), er det likevel mulig at de fleste israelske bosettere blir boende hvor de bor. Hvorfor? De fleste bosetningene er bygget opp mot den gamle våpenhvilelinjen fra 1949 (som araberne insisterte på IKKE var en grense), og deres innegjerdede og patruljerte områder rommer kun 3 prosent av arealet. Med mindre justeringer av grensen, vil det store flertallet av jødiske bosettere komme på israelsk side. (Ifølge faktarammen som NRK bruker i en nettsak 23. desember, dekker bosetningenes jordbruksland og boligområder bare 2,7 av arealet på Vestbredden. NRK oppgir selvsagt ikke prosentsatsen, men oppgir størrelsene i kvadratkilometer. De som er interessert i å forstå hvor stort problem bosetningene utgjør, kan da gjøre sin egen utregning.)
80 prosent av bosetterne på Vestbredden kunne bli inkludert i selve Israel, dersom landet annekterer kun 4 prosent av Vestbredden, har en rapport fra S. Daniel Abraham Center for Middle East Peace slått fast.
Netanyahus regjering, på samme måte som flere foregående regjeringer, har begrenset sin bygging nesten utelukkende til områder som begge parter forventer at Israel annekterer gjennom landbytter i en eventuell avtale, skrev Washington Post i 2013.
I 2008 la Israels statsminister Ehud Olmert fram dette kartet for Mahmoud Abbas.
Palestinerne kunne hatt en stat for lenge siden dersom de var villig til å akseptere at Israel forblir et nasjonalhjem for det jødiske folk.
– Bosetningene må avsluttes – fordi de er i strid med internasjonal lov, erklærte Brende til NRK. Israelske og internasjonale jurister anfører mange argumenter for at bosetningene ikke er i strid med internasjonal lov.
– Resolusjonen legger et godt grunnlag for mulige politiske løsninger i framtiden – nemlig en tostatsløsning, sa Brende.
Det er kanskje den største feilen. Resolusjonen legger ikke grunnlaget for annet enn ensidig å styrke palestinske nasjonalister i deres maksimalistiske krav og islamistiske jihadister i deres væpnede kamp.
USAs FN-ambassadør påpekte i sin tale at FN-systemet har vært og er urettferdig mot Israel. Det ville være på sin plass om også Norges utenriksminister påpekte dette.
Palestinerne har skylden for at situasjonen er låst
Den israelske journalisten og forfatteren Ben-Dror Yemini er kritisk til israelske bosetninger på Vestbredden. I 2015 utga MIFF hans bok Løgnindustrien på norsk. Han skriver:
«Bosetningene er et historisk israelsk feilgrep, men de er ikke noe hinder for fred. Akkurat som det finnes en arabisk minoritet i den jødiske staten, bør det kunne leve en jødisk minoritet i en arabisk stat. Brorparten av bosetterne er allerede etablert i bosetningsområder som ifølge de fleste forslag og planer uansett vil tilfalle Israel. De resterende bosetterne vil enten kunne returnere til Israel eller forbli en minoritet i en palestinsk stat. De vil kunne beholde sitt israelske statsborgerskap, selv når en palestinsk stat etableres. Men alt dette forutsetter selvsagt at en virkelig fred oppnås.
Hvis og når den israelske kontrollen over Vestbredden blir gjort permanent, vil påstandene om at jøder nyter flere rettigheter, om to ulike rettssystemer for jøder og arabere, samt om fornektelse av retten til å stemme, igjen bli aktualisert. Inntil videre må vi ta to grunnleggende forhold i betraktning: De arabiske statene og PLO motsatte seg selve eksistensen av staten Israel, også innenfor grensene som ble trukket opp i FNs delingsplan. Arabernes trusler om utryddelse gjorde at Israel ble tvunget til å forsvare seg. Den israelske kontrollen over landområder utenfor Israels grenser fortsatte fordi arabiske stater og PLO nektet å anerkjenne staten Israel. Israel har kontrollert de angjeldende områdene i flere tiår fordi alle fredsplanene (de som ikke innbefattet retur for palestinske flyktninger) ble avvist før 1993. Etter 1993 har palestinerne avvist de to mest seriøse forslagene.
Palestinerne har rett til selvbestemmelse og en stat, til tross for Hamas’ eksistens. Men Israel har på sin side rett til å innføre sikkerhetstiltak mot islamistiske krefter som også ønsker å ta kontroll over Vestbredden, på samme måte som de gjorde på Gazastripen. Sistnevnte førte til et blodbad, slik som i Algerie, Afghanistan, Somalia, Jemen, Irak og Syria. Det kan også skje i Israel. Alle de ovennevnte landene preges av mye vold og blodsutgytelse. I områdene som befinner seg under israelsk kontroll, er voldsnivået – til tross for to intifadaer – ekstraordinært lavt. Palestinerne har rett til en stat, israelerne har rett til sikkerhet.
Ingen forventer noen palestinsk takknemlighet overfor Israel for den raske utviklingen, forbedringer innen utdannelse, infrastruktur og andre menneskelige parametere. Årsaken er at også følelser er viktige, inkludert nasjonale følelser, som omfatter ønsket om selvstyre, selv om dette selvstyret kan være undertrykkende, og selv om dette styret vil kunne ødelegge mye av det som ble oppnådd under israelsk administrasjon.
Fortsatt israelsk kontroll over Vestbredden kan rettferdiggjøres så lenge palestinerne fortsetter å avvise prinsippet om to stater for to folk. Hvis palestinerne fortsetter å insistere på fullstendig eller delvis retur av palestinske flyktninger og deres etterkommere til Israel, avviser de i praksis dette prinsippet. Under slike forhold må palestinerne bære brorparten av skylden for at den nåværende situasjonen låses fast, siden deres holdning vil signalisere at de ikke primært ønsker fred, men en utradering av Israel som jødisk nasjonalstat.»
Nordmenn strømmer til for å bo i bosetninger
Via en norsk nettside og Facebook-side med over 8000 følgere formidles det salg av boliger i bosetninger på okkupert land. Du har ikke hørt om det, fordi Norge og det internasjonale samfunnet dømmer Israels bosetninger etter en annen standard enn andre lands bosetninger.
Hvorfor bygger Israel i bosetninger?
Palestinske ledere nekter å inngå en permanent avtale om grenser og tviholder på politiske krav som vil gjøre slutt på Israel som en jødisk stat. Når det er slik, kan vi likevel fortsette å bygge i de områdene vi har tenkt å beholde, tenker de fleste jødene i Israel.
Inngjerdete eller patruljerte områder av bosettingene dekker 3 prosent av Vestbredden
Det er ikke MIFFs ord, heller ikke en påstand fra Israels utenriksdepartement. Det er opplysninger fra Norsk Folkehjelp og Fagforbundet, to av de mest anti-israelske organisasjonene i Norge. Den dagen palestinerne er villige til å godta en jødisk stat, går det an å finne løsninger som avklarer grensene. Hittil har palestinerne avvist to stater hvis én skal forbli jødisk.
