Dersom du ikke vet hva du skal tenke om Israel

Dersom du støtter det jødiske folkets rett til sitt nasjonale hjemland i Israel

Dersom du allerede er medlem av MIFF

7. oktober 2023 gjennomførte Hamas og Islamsk Jihad, støttet av Iran, den største massakren på sivile jøder siden Holocaust. Over 1200 israelere ble drept (kart, bilder og videoer), 250 kidnappet og over 4.800 skadet. Helt siden etableringen i 1988 har Hamas uttrykt drømmen om å utslette Israel og begå massakrer mot jøder. Bare israelske sikkerhetstiltak har forhindret dette tidligere. Bare israelske forsvarstiltak mot Hamas kan hindre at det skjer igjen. Hamas sier at de vil gjenta slike massakrer inntil Israel er utslettet.
 
8. oktober 2023 gikk også Hizbollah inn i krigen. De truet Israel med 150.000 raketter fra Sør-Libanon. Hizbollah er en shia-muslimsk terrororganisasjon som opererer i Libanon på vegne av Iran. Hovedkvarteret deres er i Beirut. Hizbollah står på terrorlistene til USAEUCanada og Australia, og er forbudt i Tyskland.
 
I september 2024 trappet Israel opp sitt militære motsvar mot Hizbollah, og fredag 27. september ble Hizbollah-leder Hassan Nasrallah drept. Nesten hele Hizbollahs militære ledelse er satt ut av spill, og en stor del av deres mest avanserte våpensystemer ødelagt.

Til sammen er dette resultater som israelerne håper vil vise seg å være en varig strategisk seier. Hizbollahs kapasitet til å skade Israel er betydelig svekket (i stedet for tusenvis av raketter i retur, kommer det nå bare noen titalls i døgnet), Israels avskrekningsevne er gjenopprettet og etterretningsstyrkene som sviktet så kraftig før 7. oktober-massakren har bevist at de var usedvanlig godt forberedt til et oppgjør med Hizbollah. Iran har bygget opp Hizbollah og Hamas som et strategisk våpen i kampen på å utslette Israel. De har også ønsket å bruke dem fra skremme Israel fra å gjennomføre et forhåndsangrep mot landets atominstallasjoner, før Iran utvikler atomstridshoder som de også kan true Israel med. Når Hizbollah og Hamas allerede er nedkjempet, har Israel allerede oppnådd en betydelig positiv endring i maktbalansen i krigen mot Iran.

I 2014 påpekte MIFF de mange likhetene mellom Hamas og Islamsk Stat. Dessverre ble varslene ignorert av de fleste politikere og medier i Norge. Det ultimale målet til Hamas er systematisk blitt fordreid av for eksempel NRK.

Palestinske selvstyremyndigheter (PA) belønnet de etterlatte til de drepte terroristene med 20.000 kroner i en første utbetaling, senere kommer 3.800 kroner i måneden på livstid. Belønningen av terror er sponset av dine skattepenger.

De palestinske terroristene rykket inn i israelske landsbyer på en sabbatsmorgen, og israelske grensevakter ble tatt på sengen. De drepte et stort antall sivile – eldre, kvinner, barn – dødstallene har nå oversteget 1200. Som Islamsk Stat dokumenterte de sine egne krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i videoklipp. Omkring 250 mennesker ble tatt som gisler.

MIFF vet nøyaktig hvordan massakren på 1.200 israelere ble forberedt – og vi kjenner Norges rolle. Etter 7. oktober er det tid for en ny norsk tilnærming til konflikten! De store demokratiene gir klar støtte til Israels forsvarskamp, det samme må Norge gjøre.

At Hamas løslater gislene er det viktigste skrittet for å få til en raskest mulig avslutning på krigen. Se her hvordan du kan hjelpe.

Den redselsfulle krigen i kjølvannet av 7. oktober 2023 er alene ansvaret til Hamas, Iran og deres allierte. Hamas ønsker sivile tap på Gazastripen, sier en tidligere norsk forsvarssjef. Vi skulle så inderlig ønske for de sivile palestinernes skyld, at de fikk være med på fred og normalisering med israelerne. Men deres nasjonale bevegelse er blitt kuppet av de mørkeste, mest destruktive kreftene i verden.

For mer om krigen, se alle MIFFs siste nyhetsartikler og temasider nedover på denne siden.

 

Det var alltid riktig å støtte Israel. Gjennom århundrer ble det jødiske hjemlandet okkupert av romerske, bysantinske og ulike muslimske imperier [se tidslinje]. Jødene beholdt hele tiden sin sterke tilknytning til landet.

Dersom flere hadde støttet en jødiske statsdannelse for hundre år siden, kunne jødene hatt et tilfluktssted da nazistene startet med sin utryddelse. Men arabiske nasjonalister, inspirert av nazistisk antisemittisme, og islamistiske jihadister, skremte britene bort fra å oppfylle løftet om et jødisk nasjonalhjem. De brukte terror for å skremme, da som nå.

Dersom flere hadde støttet Israel på 1950- og 1960-tallet, ville kanskje ikke Egypt og Syria ha våget å mobilisere til krig. Men sovjetisk propaganda ble pumpet ut over Europa, og sakte, men sikkert er resultatene av Israels forsvarskrig blitt fordømt som «okkupasjon».

Dersom flere hadde støttet Israel, ville kanskje ikke Yasser Arafat ha klart å lure Nobelkomiteen og mange andre. Men Amnesty og andre humanitære organisasjoner har tatt opp arven etter Sovjets propaganda, og anklager ordningene som israelere og palestinere avtalte seg i mellom på 1990-tallet for «apartheid».

7. oktober 2023 ble det klart at jødehatende jihadister fortsatt dominerer i kampen mot Israel. Hvis du ikke støtter Israel etter massakren – hvor 1200 israelere ble drept, tusenvis skadet og over 250 tatt som gisler – vil du aldri støtte Israel. Da er det stor fare for at du alltid vil fortsette å være likegyldig.

Du bør støtte Israel fordi hatet som skapte Holocaust fortsatt lever, skrev MIFF i 2014. Du bør støtte Israel fordi Norge står overfor de samme fiender som Israel.

7. oktober 2023 ble det overtydelig hvor korrekt det var. Massakren ble begått av unge palestinske menn som er lært opp til jødehat og jihad på skoler finansiert av Norge.

  • I tredje klasse lærte de å «ofre blodet» for å «eliminere maktrøverne» og «utrydde restene av utlendingene».
  • I femte klasse har de lært at martyrdød og jihad er «den mest viktige mening med livet» og at jøder er «fiender av islam».
  • Terroristene fra 7. oktober lærte i syvende klasse at Israel er «Satans tjener». Da fikk de også lære at «å ofre livet i kamp er det største». Året etter ble de fortalt at barn som deltar i jihad er «sikkerhetsventilen i samfunnet».
  • I tiende klasse ble de fortalt at døden er skjebnebestemt og at jihad er deres kall. «Og vårt rene blod, vil vi ikke spare, vil vi ikke spare, vil vi ikke spare,» blir det messet i en annen skolebok.
  • I tolvte klasse har de lært om å «returnere» med våpen i hånd. Elevene har lært at det betyr at Israel blir borte.

Du må støtte Israel – nå mer enn noen gang. Israel er i en forsvarskrig for å hindre at 7. oktober 2023 aldri mer skal gjenta seg. Hamas skal bli vingeklippet, slik at de aldri mer har militær kapasitet. Iran og Hizbollah skal bli avskrekket. Nå må du støtte Israels forsvarskamp!

Med Israel for fred samler Israel-venner med ulikt politisk ståsted, ulik tro og livssyn. Vi har også forskjellig syn på israelsk politikk. Når det gjelder saker som er omstridt internt i det israelske samfunnet, formidler vi de store gruppenes ulike hovedsyn, uten som organisasjon å ta stilling til spørsmålene.

MIFF sprer informasjon gjennom nettsider, sosiale medier (se over), møter i lokalforeninger og nasjonale konferanser m.m. MIFF forsvarer også Israel i mediene og har aktuelle kampanjer. Etter 7. oktober-massakren er vårt innhold sett mange millioner ganger rundt på de ulike plattformene.

Her er bare noen smakebiter på MIFF-statistikken fra 7. oktober 2023 og fram til 23. september 2024:

  • Vekst fra 11.254 til 14.673 medlemmer i Norge
  • Over tusen nye medlemmer i Danmark og Sverige
  • 53,5 millioner annonsevisninger i Google
  • 4,4 millioner sidevisninger på miff.no
  • Rekkevidde til 2 millioner Facebook-kontoer
  • 6000 nye følgere på Facebook-siden
  • 3800 nye abonnenter på YouTube
  • 2300 nye følgere på TikTok
  • 1800 nye følgere på X
  • 1200 nye følgere på Instagram
  • 2,3 millioner videovisninger på Facebook
  • 1,5 millioner videovisninger på YouTube
  • 1 million videovisninger på TikTok

Les mer om MIFF og bli medlem nå!

Les artikkelen hvor MIFF korrigerer feil som stadig blir framsatt om Gaza og Hamas.

De generelle teknikkene som mediene bruker for å skape et falskt bilde av Israel

1. Konflikter hvor Israel er involvert blir dekket ekstremt mye mer enn andre konflikter som krever mange ganger flere menneskeliv.

2. Israels forsvarskamp blir ikke sammenlignet med andre lands krigføring.

3. Palestinske flyktninger blir nevnt ustanselig, selv om det har gått 75 år siden arabisk side tapte i forsøket på å utrydde den jødiske staten i 1948.

4. Levekårene til palestinerne blir ikke sammenlignet med arabiske naboland.

5. Folkeretten blir manipulert til kun å ramme den jødiske staten, og Israels rettigheter blir nesten aldri nevnt.

Les mer på temasiden Mediedekningen og bestill MIFFs bok Det falske bildet av Israel

Det skapes falske bilder av Israel i norsk skole, ikke bare på grunn av mange feil i læreverkene, men også fordi viktige elementer i det israelske narrativet er helt borte eller svært nedtonet. Klikk her for å lese faktasjekker og for å bestille MIFFs bok Opplært til fordommer.

Ingen verk nevner jødiske flyktninger fra arabiske land, og bare ett læreverk nevner Iran som en aktør i konflikten. Sterke anklager mot Israel blir framsatt, uten at Israels svar får komme fram

Mange skoleelever blir henvist av lærere til FN-sambandets infosider om Israel, Palestina og konflikten. Mange tror fn.no er en «nøytral og god» kilde.

Dette stemmer ikke. MIFF avdekket sommeren 2023 hvordan FN-sambandet misbruker skattepenger til å gi norske barn et falskt bilde av Israel. Organisasjonen er på ingen måte objektiv eller nøytral i forhold til Israel. FN-sambandet gjorde noen rettinger etter MIFFs første faktasjekk, men reagerte deretter med sjikanerende omtale av MIFF.

Selv etter 7. oktober-massakren er FN-sambandet uvillig til å kalle Hamas en terrororganisasjon.

1. mai parolen som egger til diskriminering og krig

Et større antall deltakere i 1. mai-toget i Oslo i 2017 gikk under paroler som krevde boikott av verdens eneste jødiske stat. (Foto: Roland Baltzersen)
Et større antall deltakere i 1. mai-toget i Oslo i 2017 gikk under paroler som krevde boikott av verdens eneste jødiske stat. (Foto: Roland Baltzersen)
Også i år skal et stort antall mennesker toge gjennom hovedstaden under «boikott Israel»-parole.

«Anerkjenn Palestina – Boikott Israel» er én av to utenrikspolitiske paroler i 1. mai toget i Oslo. Den andre er «Solidaritet med Hellas – Slett gjelda».

Det er kun verdens eneste jødiske stat «arbeiderne» i LO Oslo vil boikotte. I 2017 påpekte MIFF hvordan boikottbudskapet blir oppfattet i ulike mottakergrupper.

«Norske muslimer får bekreftet fra det norske storsamfunnet hva alt for mange av dem er blitt oppflasket på: Israel er ondskapens stat. Av og til får de det servert i rene ord fra en norsk politiker, men de ensidige boikottparolene som truer med å ta livsgrunnlaget fra over seks millioner jøder sender det samme budskap. LO i Oslo kunne valgt «Ta avstand fra Likud-partiets politikk» eller «Støtt venstreopposisjonen i Israel». Men nei, de valgte «boikott Israel». Boikott det fremste uttrykket for det jødiske folket, verdens eneste stat hvor jødenes oldtidsgamle språk er hovedspråk, verdens eneste stat som ligger hvor jødenes religiøse lengsel har vært sentrert i fire tusen år. Boikott nesten halvparten av verdens jødiske befolkning.

Budskapet blir også oppfattet blant norske jøder. De krymper seg i frykt og fortvilelse. De vet at skolebarna deres kommer til å lide, selvfølgelig fullstendig urettmessig, for fiendskapet som blir pumpet opp mot Israel. I kveld og i morgen markeres Israels selvstendighetsdag i de jødiske familiene og samfunnene i Oslo. «Boikott Israel»-parolene nedover Karl Johan på 1. mai er et slag i ansiktet. Det er som salt i såret at Jonas Gahr Støre og andre i Arbeiderparti-ledelsen stilltiende går i samme tog. Mange av de norske jødene har slektninger og venner som allerede har flyttet fra et Norge som har veldig liten respekt for det jødiske folkets nasjonale selvråderett. De neste dagene vil det nok være nye jødiske ungdommer og familier som logger seg inn for å finne alternativt bosted i Israel eller andre land.

Israelerne tar signalet fra 1. mai-toget i Oslo. Alene bynavnet bringer fram dystre og blodige minner om en «prosess» som bar byens navn. De eldste husker tidligere tider da de ble boikottet i Europa og Oslo. For de vet at også denne gang er det bare jødene i Israel boikotten retter seg mot, slike som “beskytter det sionistiske prosjektet“. De har sett «prosessen» tidligere. Den slutter aldri med boikott.

Palestinerne nyter bildene fra Oslo. De store palestinske politiske bevegelsene kjemper for å opprette en arabisk og muslimsk stat, ikke på siden av Israel, men på bekostning av Israel. Parolene fra Oslo oppmuntrer både nasjonalister og islamister i sin diplomatiske og militære krigføring. Parolene fra Oslo driver palestinerne videre bort fra forhandlingsbordet.»

Det som vi skrev i 2017 gjelder fortsatt i 2018 (bare at Israels uavhengighetsdag i år ble markert 19. april).

Feil å anerkjenne Palestina

LOs krav om «anerkjennelse av Palestina» før det foreligger en forhandlingsløsning, vil ikke løse noe, men bare åpne et nytt og sannsynligvis mer blodig kapittel i konflikten.

Vi minner om hva MIFF skrev i artikkelen Venstresiden går til valg på å undergrave folkeretten og Oslo-avtalene i august 2017.

«Anerkjennelse av stater er regulert av folkeretten, og den har to hovedretninger:

1) Den konstituerende teorien sier at anerkjennelse fra andre stater skaper en stat.

2) Den erklærende teorien sier at en anerkjennelse er en bekreftelse på en allerede eksisterende situasjon. En ny stat blir en juridisk person og får juridisk kapasitet bare dersom den begynner å operere som en stat «på bakken».

«Praksis i løpet av de siste hundre årene er ikke entydig, men peker mot den erklærende teorien som den beste av de to teoriene,» skriver Malcolm N. Shaw i sin bok International Law fra 2014.

– Det er utfordringer knyttet til den konstituerende teorien. En ny stat kan ikke bare bli ønsket fram til eksistens, påpeker Peter Wertheim. Denne artikkelen er en forkortet gjengivelse av Wertheims artikkel Recognizing a Palestinian State before a Peace Agreement with Israel Undermines the International Rule of Law publisert av Jerusalem Center for Public Affairs 7. august 2017.

Montevideo-konvensjonen fra 1933 (se nettsiden til Universitetet i Oslo) lister opp fire krav til en stat i artikkel 1:

  1. a) En permanent befolkning.
  2. b) Et definert landområde.
  3. c) Én regjering.
  4. d) Kapasitet til å inngå avtaler med andre land.

Dersom anerkjennelse i seg selv skapte en stat, ville palestinerne hatt en stat for lenge siden. Ifølge palestinske myndigheter har 136 av 193 medlemsstater i FN gitt sin anerkjennelse av «staten Palestina». Anerkjennelse, selv om den kommer fra mange land, kan ikke skape en stat der det ikke eksisterer noen på bakken. Dermed er ikke kravene i Montevideo-konvensjonen oppfylt.

Det eneste unntaket, som Wertheim påpeker, er om en stat blir tatt opp som medlemsstat av FN. Det krever anbefaling av sikkerhetsrådet og godkjenning av generalforsamlingen. «Medlemskap i FN er åpen for alle fredselskende stater som aksepterer forpliktelsene i dette charteret,» heter det i FN-charteret. Om en stat skulle være tatt opp i FN uten å oppfylle kravene i Montevideo-konvensjonen vil den fortsatt, juridisk sett, være en stat selv om den er en feilslått stat.

Anerkjennelse av «Palestina» og folkeretten

Oppfyller palestinerne Montevideo-konvensjonen?

Palestinerne er en permanent befolkning på to landområder; de selvstyrte områdene på Vestbredden og på Gaza-stripen. Selv om det ikke er avklarte grenser for disse områdene, kan man med noe grad av velvilje si at de to første kravene i konvensjonen er oppfylt.

Kravene i punkt c og d er det verre med. Det er en dyp filosofisk og politisk splittelse mellom palestinske selvstyremyndigheter (PA/ PLO/ Fatah) som kontrollerer selvstyrte områder av Vestbredden, og Hamas som styrer Gaza-stripen. De siste ti årene har det ikke eksistert noen palestinsk regjering som kan håndheve kontroll og myndighet over et gitt landområdes befolkning. Forsøkene på samarbeid og samling har vært mange, men de har ikke vært vellykkede.

– Den interne splittelsen mellom den sekulære nasjonalistiske og den teokratiske bevegelsen i det palestinske samfunnet er kanskje den største hindringen for å oppnå en palestinsk stat på det nåværende tidspunkt, skriver Wertheim. Splittelsen er ikke bare ideologisk, men også geografisk.

I overskuelig framtid er det ingen utsikter til en palestinsk regjering som kan kontrollere både selvstyreområdene på Vestbredden og Gaza-stripen. Hamas hevder at de ikke er bundet av noen avtaler som PLO/ PA har underskrevet, og vice versa. Dermed kan heller ikke det fjerde Montevideo-kravet bli oppfylt. Ingen palestinsk regjering kan inngå avtaler som påvirker både Vestbredden og Gaza-stripen.

«Inntil det blir enighet om en permanent avtale, vil den antatte Staten Palestina ikke ha noe landområde som den kan utøve effektiv suverenitet over, dets grenser vil være ubestemte eller omstridte, dets befolkning, virkelig og potensiell, være ubestemt, og mange av dem vil fortsette å leve under okkupasjon eller i stater hvor de har søkt tilflukt,» skrev jusprofessor Guy Goodwin-Gill i 2011. Han er en ekspert i folkerett og ikke i heiagjengen til Israel. Goodwin-Gill representerte palestinerne da Israels sikkerhetsbarriere på Vestbredden ble behandlet av Den internasjonale domstolen i Haag i 2004.

En ensidig anerkjennelse fra norsk venstreside vil ikke endre på noe av dette. Å anerkjenne Palestina som stat vil være å anerkjenne en fantasistat, skrev MIFF i 2011. Det vil være i strid med de avgjørende punktene i vanlig folkerett.

Vil åpne et nytt kapittel av konflikten

Det finnes også andre krav til nye stater. I 1991 utarbeidet europeiske land «Retningslinjer for anerkjennelse av nye stater i Øst-Europa og i Sovjetunionen». Her ble det blant annet understreket at statene måtte respektere FNs-charter, ha en spesiell respekt for rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter, gi garantier for rettighetene til etniske og nasjonale grupper og minoriteter, ha respekt for at grenser ikke skal krenkes og forpliktelse til å løse regionale uenigheter med diplomati eller mekling.

Europeiske land krevde at statene som oppstod etter oppløsningen av Jugoslaviaskulle «forplikte seg til, før anerkjennelse, å vedta konstitusjonelle og politiske garantier som sikrer at de ikke har noen territorielle krav mot et naboland». Europeiske land krevde også at statene ikke skulle bruke fiendtlig propaganda mot en nabostat.

Hva om venstresiden i Norge stiller de samme kravene til en palestinsk stat før anerkjennelse? Vil palestinerne oppgi alle framtidige territorielle krav mot Israel? Det har vist seg gang på gang at det vil de ikke. Nettsiden til palestinernes ambassade i Oslo viser at det vil de ikke. Vil palestinerne godta å løse alle konflikter med Israel på fredelig vis? Hittil har de tviholdt på å bruke det de omtaler som “motstand”, men som i praksis har vist seg å bety terror og blodig vold.

I april 2017 gikk Daniel Polisar gjennom 400 meningsmålinger gjennomført av fem ulike palestinske institutt de siste årene. Hva fant han? Jo, når palestinerne får tre valgalternativer – 1) en israelsk og en palestinsk stat side om side i fred, 2) énstatsløsning med like rettigheter for israelere og palestinere og 3) en palestinsk stat fra Jordan-elven til Middelhavet (uten Israel), så velger de fleste palestinere det tredje alternativet. Bare et mindretall på omkring 30 prosent av palestinerne sier de vil akseptere at en tostatsløsning blir et varig resultat. Flertallet på rundt 70 prosent kan godta en tostatsløsning som et midlertidig stadium, men vil fortsette kampen til hele «Palestina» er «frigjort».

Å anerkjenne Palestina før en framforhandlet løsning vil ikke løse noe. Det vil bare undergrave vanlig folkerett og europeiske lands moderne praksis (for anerkjennelse av de nye statene i Øst-Europa). Det vil ikke gi fred og heller ikke avslutte (den lovlige!) okkupasjonen, men bare åpne et nytt kapittel i konflikten.

Å anerkjenne palestinsk stat er imot tidligere inngåtte avtaler

I brevet fra PLO-leder Yasser Arafat til Israels statsminister Yitzhak Rabin 9. september 1993 lovte Arafat å bruke forhandlinger for å permanent løse alle konflikter og uenigheter. Når palestinerne nå forsøker å få Norge til ensidig å anerkjenne staten «Palestina» før en forhandlet løsning, er det et brudd på palestinernes forpliktelser ifølge Oslo-avtalene.

«Kongedømmet Norge» står, sammen med stormaktene, som vitne i Oslo II-avtalen som ble undertegnet i Washington 28. september 1995. Avtalen gjør det klart at palestinerne ikke skal ha jurisdiksjon eller kontroll med eksterne grenser, luftrom, internasjonale relasjoner og israelere i bosetninger. At palestinske selvstyremyndigheter er avtalefestet til dette er i strid med deres påstand om at «Palestina» er en stat.

Dersom en venstreorientert norsk regjering skulle anerkjenne en palestinsk stat, vil det være å vise forakt mot Norges rolle som vitne til Oslo II-avtalen. Det vil også bety slutten for Norge som leder av giverlandsgruppen for palestinerne.

Senest 5. februar 2011 gjorde Midtøsten-kvartetten det klart at ensidige tiltak fra noen av partene ikke kan forutbestemme utfallet av forhandlinger og «vil ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunnet». En rød-grønn ensidig anerkjennelse av Palestina, samme hvor mye norsk godhet og velvilje den hviler på, vil ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunnet.

Løser ikke noe

Det finnes en rekke uløste spørsmål i konflikten mellom israelere og palestinere, for eksempel Jerusalem, flyktninger, grenser, bosetninger, sikkerhet og vann. En norsk anerkjennelse av en palestinsk stat vil ikke bidra til å løse noen av disse.

Det er veletablert i folkeretten at grensetvister bare kan løses av statene som er involvert i den gjeldende grensekonflikten. Andre aktører som ikke er del av konflikten kan ikke tvinge gjennom en løsning. Verken i Oslo eller New York kan det bestemmes hvor grensen mellom Israel og en eventuell palestinsk stat skal være.

For øyeblikket er det over 40 bilaterale avtaler mellom Israel og palestinske selvstyremyndigheter. Dersom en palestinsk stat opprettes uten at det foreligger en fremforhandlet løsning, vil grunnlaget for mange av disse bilaterale avtalene falle bort. Dersom andre stater medvirker til dette, vil det være det samme som å undergrave integriteten til folkeretten, skriver Wertheim.

Hva om palestinerne fikk sin egen stat på hele Vestbredden og Gaza-stripen like etter det norske stortingsvalget? Hamas ville fortsatt ha effektiv kontroll over Gaza-stripen. Hamas har et antisemittisk og nazi-inspirert charter, står på terrorlisten til en rekke land, tar til orde for Israels ødeleggelse, avviser eksisterende avtaler og forbereder seg på nye kriger. Ingenting av dette vil forsvinne med en ensidig norsk anerkjennelse, snarere tvert imot.

– Palestinernes forsøk på å få regjeringen i Oslo til å anerkjenne en palestinsk stat, er et forsøk på å få en palestinsk stat uten å løse konflikten med Israel. En ensidig anerkjennelse vil bare styrke de minst kompromissvillige kreftene på begge sider og føre partene lengre fra hverandre. Det vil sannsynligvis resultere i mer, ikke mindre, blodsutgytelse, konkluderer Wertheim.»

Gi MIFFs bøker som julegave til deg selv og andre

  1. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  2. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  3. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart