Mandag 10. desember får Murad og Mukwege Nobels fredspris for 2018. Murads pris er velfortjent fordi hun løfter fram en tragedie og folkemord som har sine røtter langt tilbake i tid og som har fått altfor liten oppmerksomhet. Dette er en skjebne jesidiene har måttet dele med mange andre minoriteter i den muslimske verden. I vestlige media blir dette fremstilt som om det er et problem bare i forhold til grupper som Islamsk Stat og Taliban, mens det i den bitre virkeligheten er mye større både i sted og tid.
I den rykende ferske norske utgivelsen av boken Voldtekten av Palestina blir både folkemordet på jesidiene og på de kristne assyrerne beskrevet i all sin gru i kapitelet om Semittiske brødre. Forfatteren William B. Ziff forutså allerede i 1938 at minoritetenes skjebne i arabiske hender i beste fall ville være svært vanskelig og sannsynligvis ville bli bokstavelig og uhyggelig talt ulevelig. Slik er det også blitt. Den arabiske verden blir raskt og sikkert tømt for sine minoriteter. Over 1 million jøder er fordrevet fra den arabiske verden. Jesidier og kurdere blir forsøkt slaktet ned. Det skjedde på 1930-tallet og gjentar seg i dag. De kristne assyrerne blir brutalt myrdet og fordrevet. Kopterne i Egypt blir presset hardt økonomisk, utsettes stadig for diskriminering og forsvinner mer og mer.
De kristne blir utsatt for et stadig sterkere press og søker seg bort. Vestbredden og Gaza er snart tømt for kristne. For noen få år siden hadde Betlehem et klart kristent flertall og ordføreren var kristen. Snart er det ikke noen kristne igjen der. Kristne arabere har sett hvordan det har gått med trosfrender som har satt seg til motverge. Det har resultert i at de legger skylden på Israel og jødene for å berge eget liv. Selv om det er åpenbart at årsaken ligger i den brutale diskrimineringen enhver minoritet i den arabiske verden blir utsatt for.
Derfor er det viktig at fredsprisen til Murad blir satt i sin rette sammenheng. Den vanskjebne som rammer hennes folk i dag er ikke et kortvarig tilfeldig unntak fra historien. Det er historien. Som Murad sa da hun var på besøk i Tel Aviv i fjor: «Akkurat som jødene har jesidiene en flere tusen år gammel historie. Til tross for gjentakende forfølgelse har begge våre folk overlevd. Mitt besøk i Israel har vist meg at i kjølvannet av undertrykkelse og folkemord kan et samfunn gjenoppstå enda sterkere.» Hun la til: «Takk til dere for å ha gitt jesidiene et eksempel på hvordan vi kan fortsette å være i kontakt med vår historie og arv samtidig som vi former vår fremtid.»
Dersom nobelprisen til Murad skal få noen betydning, må den vestlige verden forstå å beskytte alle minoriteter i den arabiske verden, hva enten det er assyrere, koptere, kurdere, jøder eller jesidier. Løsningen kan for eksempel være, slik den har blitt for det jødiske folket, at det blir opprettet geografiske områder hvor minoritetene kan styre seg selv uten innblanding fra en arabisk-muslimsk overmakt.