Byrådsavtalen til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne legger opp til boikott av israelske bosetninger, meldte MIFF 29. oktober. MIFF har startet en internasjonal underskriftskampanje mot planene som hittil har fått over 1800 underskrifter.
6. november forsvarer byrådsleder Raymond Johansen (Ap) boikottplanene i en artikkel i VG. Her er syv kommentarer.
1. «Kritikk av Israels okkupasjon er ikke antisemittisme,» erklærer Johansen i overskriften. Selvsagt er det ikke det. Debatten omkring Israels store dilemma knyttet til landområder under militær kontroll raser hele tiden internt i Israel.
2. Fem ganger nevner Johansen folkeretten, og hver gang slår han fast at Israels politikk strider mot den eller bryter den. Å gjøre seg selv til dommer er heller ikke antisemittisme, men det kan få antisemittisk effekt dersom noen dømmer Israel etter en annen standard enn andre land. Dobbeltstandard mot Israel er eksempel på antisemittisme, slår IHRA-definisjonen fast. Mange med større juridisk kompetanse enn Johansen, vil innvende at Israels okkupasjon er lovlig etter folkeretten, også de israelske bosetningene i området. Palestinsk krigføring mot Israel startet før okkupasjonen av Vestbredden og Gaza-stripen, og vil fortsette etter at den eventuelt skulle opphøre. Erfaringene fra tilbaketrekningene fra palestinske byer på (1990-tallet), Libanon (2000) og Gaza (2005) får israelerne til å anta, med god grunn, at krigføringen vil bli intensivert etter en tilbaketrekning. Minnene fra den andre intifadaen, Den andre Libanon-krigen og Gaza-krigene sitter i. Johansens argumenter ville stått seg mye sterkere dersom han kunne sannsynliggjort at historien ikke vil gjenta seg med nye tilbaketrekninger på Vestbreden.
3. Hvilken standard bruker så Oslos byråd når de dømmer? I første omgang virket det som de tenkte generelt og prinsipielt. Ordlyden i plattformen sier at byrådet vil «utrede handlingsrommet som finnes i anskaffelsesregelverket for å ikke handle varer og tjenester som er produsert på område okkupert i strid med folkeretten av selskaper som opererer på tillatelse fra okkupasjonsmakten.» Men Johansens artikkel i VG røper igjen at det bare er israelere de har i tanke å straffe, ikke kinesere, ikke russere, ikke tyrkere og ikke mange andre nasjonaliteter som har bosettere i omstridte områder.
4. Johansen synes å være glad i folkerett. Da bør han merke seg at vanlige praksis av vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme. Borgere i Johansens egen by står åpent frem som bosettere, uten at byrådet ser ut til å bry seg, langt mindre innføre straffetiltak. Johansen vet godt at Oslo kommune neppe noen gang har kjøpt varer eller tjenester fra israelske bosetninger. Hele øvelsen handler om å sverte Israel.
5. Og det er nettopp sverting byrådslederen fortsetter med. Johansen hevder «den israelske stat i altfor mange år» har «drevet en utarming av befolkningen på Vestbredden og i Gaza». Ifølge tall fra Verdensbanken, derimot, har brutto nasjonalprodukt for Vestbredden og Gaza økt fra 2,8 milliarder dollar i 1994 til 14,6 milliarder dollar i 2018. Ifølge andre tall fra Verdensbanken har andelen fattige på Vestbredden blitt redusert fra langt over 20 prosent i 2004 til under 10 prosent i 2016. For Gaza har andelen fattige økt noe i samme periode, men Johansen kan umulig gi Israel hele skylden for utviklingen i et område som er styrt av en islamistisk terrororganisasjon?
Da Israel erobret Vestbredden og Gazastripen i en forsvarskrig i 1967 var forventet levealder for palestinerne der kun 48,8 år. I 1975 var forventet levealder økt til 56 år, og tallet økte til nesten 66 år innen 1984. Det vil si en økning på 17–18 år i løpet av de første 17 år under israelsk styre!
Dr. Gabi Baramski, som tidligere var president ved det palestinske Bir Zeit-universitetet, har skrevet: «Før 5. juni 1967 fantes det ingen universiteter på Vestbredden og Gazastripen». I dag har Vestbredden og Gazastripen 11 universiteter, 13 høyskoler og 19 community college-er [en type lavere høyskole med toårige studieløp, tilsvarende svensk högskoleexamen]. De aller fleste ble etablert av Israel, før palestinske selvstyremyndigheter ble opprettet på midten av 1990-tallet.
Da Israel erobret Vestbredden og Gazastripen var det bare 5 av 700 palestinske landsbyer og byer som hadde innlagt vann. I 2004 var 643 av 708 landsbyer og byer koblet til vann-nettet – noe som dekket 97 prosent av den palestinske befolkningen, skriver Ben-Dror Yemini i boken Løgnindustrien.
6. Johansen «er i tvil om at fravær av en boikottrussel vil føre til mer ønske om å finne fredelige løsninger». Allerede siden 1922 har det vært boikott (og ikke bare trusler) av sionistiske institusjoner og jødiske forretninger i dette området Det finnes ikke noe annet virkemiddel som er brukt mer og i større grad enn boikott. Allerede fra 1948 ble boikotten innført som en offisiell politikk fra medlemslandene i Den arabiske liga. Denne boikotten begynte altså 19 år før Israel erobret Vestbredden og Gaza-stripen i en lovlig forsvarskrig. I hele denne perioden har Israel hatt fredsvilje, mens arabisk side frem til i dag har sagt absolutt og kategorisk nei til å anerkjenne Israel som en jødisk stat.
7. En boikott fra Oslo vil ikke fremme fred, det vil være å kaste seg inn i kampen på laget til de som har boikottet i hundre år. Det er ingenting i Johansens artikkel som får oss til å konkludere annerledes enn i vår underskriftskampanje: En boikott fra Oslo kommune vil gi en håndsrekning til de radikale islamistiske og arabisk nasjonalistiske kreftene som ønsker å se verdens eneste jødiske stat utryddet. Dersom Johansen hadde krevd av palestinerne at de må godta en jødisk stat innenfor 1967-linjene med justerte grenser (landbytte), ville israelerne kunne oppfatte at det er okkupasjonen og bosetningene på Vestbredden som blir ansett som problematiske. Men så lenge de rødgrønne partiene i Oslo åpent eller stilltiende støtter palestinernes maksimalistiske krav, som ikke har plass til verdens eneste jødiske stat, står man igjen med spørsmål om hva som egentlig driver dem. At i hvert fall effekten er antisemittisk, kan det ikke være noen tvil om.
— Venstresiden i Oslo burde ta til seg fornuft fra Arbeiderpartiets ordfører i Bodø: Ansvaret for å utøve norsk utenrikspolitikk ligger på nasjonalt nivå, sa hun i 2017. Hvis de trenger flere argumenter for å avvise boikottplanene, bør de lese artikkelen Hvorfor Kristiansand kan skrote SVs boikottforslag.
