Byrådsavtalen
til Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne legger
opp til boikott av israelske bosetninger, meldte MIFF 29. oktober. MIFF har
startet en
internasjonal underskriftskampanje mot planene som hittil har fått over
1800 underskrifter.
6. november forsvarer byrådsleder Raymond Johansen (Ap) boikottplanene
i
en artikkel i VG. Her er syv kommentarer.
1. «Kritikk av Israels okkupasjon er ikke antisemittisme,»
erklærer Johansen i overskriften. Selvsagt er det ikke det. Debatten omkring
Israels store dilemma knyttet til landområder under militær kontroll raser
hele tiden internt i Israel.
2. Fem ganger nevner Johansen folkeretten, og hver gang slår
han fast at Israels politikk strider mot den eller bryter den. Å gjøre seg selv
til dommer er heller ikke antisemittisme, men det kan få antisemittisk effekt
dersom noen dømmer Israel etter en annen standard enn andre land.
Dobbeltstandard mot Israel er eksempel på antisemittisme, slår IHRA-definisjonen
fast. Mange med større juridisk kompetanse enn Johansen, vil innvende at Israels
okkupasjon er lovlig etter folkeretten, også de
israelske bosetningene i området. Palestinsk krigføring mot Israel startet
før okkupasjonen av Vestbredden og Gaza-stripen, og vil fortsette etter at den
eventuelt skulle opphøre. Erfaringene fra tilbaketrekningene fra palestinske
byer på (1990-tallet), Libanon (2000) og Gaza (2005) får israelerne til å anta,
med god grunn, at krigføringen vil bli intensivert etter en tilbaketrekning. Minnene
fra den andre intifadaen, Den andre Libanon-krigen og Gaza-krigene sitter i.
Johansens argumenter ville stått seg mye sterkere dersom han kunne
sannsynliggjort at historien ikke vil gjenta seg med nye tilbaketrekninger på Vestbreden.
3. Hvilken standard bruker så Oslos byråd når de dømmer? I
første omgang virket det som de tenkte generelt og prinsipielt. Ordlyden i plattformen
sier at byrådet vil «utrede handlingsrommet som finnes i
anskaffelsesregelverket for å ikke handle varer og tjenester som er produsert
på område okkupert i strid med folkeretten av selskaper som opererer på
tillatelse fra okkupasjonsmakten.» Men Johansens artikkel i VG røper igjen at
det bare er israelere de har i tanke å straffe, ikke kinesere, ikke russere,
ikke tyrkere og ikke mange andre nasjonaliteter som har bosettere i omstridte
områder.
4. Johansen synes å være glad i folkerett. Da bør han merke
seg at vanlige praksis av vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i
folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser
ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme. Borgere
i Johansens egen by står åpent frem som bosettere, uten at byrådet ser ut til å
bry seg, langt mindre innføre straffetiltak. Johansen vet godt at Oslo kommune
neppe noen gang har kjøpt varer eller tjenester fra israelske bosetninger. Hele
øvelsen handler om å sverte Israel.
5. Og det er nettopp sverting byrådslederen fortsetter med. Johansen
hevder «den israelske stat i altfor mange år» har «drevet en utarming av
befolkningen på Vestbredden og i Gaza». Ifølge tall fra Verdensbanken,
derimot, har brutto nasjonalprodukt for Vestbredden og Gaza økt fra 2,8
milliarder dollar i 1994 til 14,6 milliarder dollar i 2018. Ifølge andre
tall fra Verdensbanken har andelen fattige på Vestbredden blitt redusert
fra langt over 20 prosent i 2004 til under 10 prosent i 2016. For Gaza har
andelen fattige økt noe i samme periode, men Johansen kan umulig gi Israel hele
skylden for utviklingen i et område som er styrt av en islamistisk
terrororganisasjon?
Da Israel erobret Vestbredden og Gazastripen i en
forsvarskrig i 1967 var forventet levealder for palestinerne der kun 48,8 år. I
1975 var forventet levealder økt til 56 år, og tallet økte til nesten 66 år
innen 1984. Det vil si en økning på 17–18 år i løpet av de første 17 år under
israelsk styre!
Dr. Gabi Baramski, som tidligere var president ved det palestinske Bir Zeit-universitetet, har skrevet: «Før 5. juni 1967 fantes det ingen universiteter på Vestbredden og Gazastripen». I dag har Vestbredden og Gazastripen 11 universiteter, 13 høyskoler og 19 community college-er [en type lavere høyskole med toårige studieløp, tilsvarende svensk högskoleexamen]. De aller fleste ble etablert av Israel, før palestinske selvstyremyndigheter ble opprettet på midten av 1990-tallet.
Da Israel erobret Vestbredden og Gazastripen var det bare 5
av 700 palestinske landsbyer og byer som hadde innlagt vann. I 2004 var 643 av
708 landsbyer og byer koblet til vann-nettet – noe som dekket 97 prosent av den
palestinske befolkningen, skriver Ben-Dror Yemini i boken Løgnindustrien.
6. Johansen «er i tvil om at fravær av en boikottrussel vil føre
til mer ønske om å finne fredelige løsninger». Allerede siden 1922 har det vært
boikott (og ikke bare trusler) av sionistiske institusjoner og jødiske
forretninger i dette området Det finnes ikke noe annet virkemiddel som er
brukt mer og i større grad enn boikott. Allerede fra 1948 ble boikotten
innført som en offisiell
politikk fra medlemslandene i Den arabiske liga. Denne boikotten begynte
altså 19 år før Israel erobret Vestbredden og Gaza-stripen i en lovlig
forsvarskrig. I hele denne perioden har Israel hatt fredsvilje, mens arabisk
side frem til i dag har sagt absolutt og kategorisk nei til å anerkjenne Israel
som en jødisk stat.
7. En boikott fra Oslo vil ikke fremme fred, det vil være å kaste
seg inn i kampen på laget til de som har boikottet i hundre år. Det er
ingenting i Johansens artikkel som får oss til å konkludere annerledes enn i
vår underskriftskampanje: En
boikott fra Oslo kommune vil gi en håndsrekning til de radikale islamistiske og
arabisk nasjonalistiske kreftene som ønsker å se verdens eneste jødiske stat
utryddet. Dersom Johansen hadde krevd av palestinerne at de må godta en
jødisk stat innenfor 1967-linjene med justerte grenser (landbytte), ville
israelerne kunne oppfatte at det er okkupasjonen og bosetningene på Vestbredden
som blir ansett som problematiske. Men så lenge de rødgrønne partiene i Oslo åpent
eller stilltiende støtter palestinernes maksimalistiske krav, som ikke har
plass til verdens eneste jødiske stat, står man igjen med spørsmål om hva som
egentlig driver dem. At i hvert fall effekten er
antisemittisk, kan det ikke være noen tvil om.
—
Venstresiden i Oslo burde ta til seg fornuft fra
Arbeiderpartiets ordfører i Bodø: Ansvaret
for å utøve norsk utenrikspolitikk ligger på nasjonalt nivå, sa hun i 2017.
Hvis de trenger flere argumenter for å avvise boikottplanene, bør de lese
artikkelen Hvorfor
Kristiansand kan skrote SVs boikottforslag.
