SKOLEBOKANALYSE
Det følgende er en kommentar til boken Tidslinjer 1+2 Verden og Norge | Historie Vg2/Vg3. Boken er brukt på norske videregående skoler siden 2011 da den kom ut i første utgave og første opplag.
I analysen inngår også bøkene Tidslinjer Påbygging | Verden og Norge | Historie Vg3 og Tidslinjer 2 | Verden og Norge | Historie Vg3, som i stor grad har lignende tekst og samme forfattere.
Takk til forlaget Aschehoug som har gjort bøkene gratis tilgjengelig for MIFF.
Les flere av MIFFs skolebokanalyser her.
Den ville myten
Avsnittet om «Israel og Palestina» begynner på side 504. Det går galt allerede fra første setning: «Ved siden av kampen om oljen har opprettelsen av staten Israel i 1948 vært den viktigste kilden til konflikt i Midtøsten.»
Dette er en ren myte. Det knytter seg ofte usikkerhet til dødstall i krig. I alle Israels kriger og aksjoner mot terror er opp mot 20.000 israelere og i underkant av 90.000 arabere/ palestinere drept siden 1948. (De aller fleste av disse i de store krigene tidlig i Israels historie – i 1948, 1956, 1967, 1973 og 1982.)
Wikipedia-siden for moderne konflikter i Midtøsten lister opp over 70 konflikter (opprør, borgerkriger, kriger) etter 1945. Kun to (2!) av dem involverer Israel. Det gjelder Israel mot arabiske naboer, inkludert palestinerne, og Israel mot Iran. De aller fleste av disse konfliktene er ikke nevnt med ett eneste ord i Tidslinjer 1+2, selv om de hver for seg har krevd flere – i noen tilfeller mange ganger flere – menneskeliv enn i alle Israels kriger til sammen.
Å hevde at opprettelsen av staten Israel er «den viktigste kilden til konflikt i Midtøsten» bidrar til å dyrke frem konspirasjonsløgnen som 21 prosent av alle nordmenn tror på – nemlig den om at «så lenge staten Israel finnes, kan det ikke bli fred».
Ja, det har vært konflikter knyttet til kamp om olje, ja det har vært konflikter fordi araberne i sin nasjonale og religiøse sjåvinisme har avvist en knøttliten jødisk stat i området. Men kanskje den dype og årtusenlange konflikten mellom sunni- og shiamuslimer er viktigere som kilde? Kanskje kurdernes ønske om uavhengighet, og Tyrkias, Syrias, Iraks og Irans avvisning av dette er en mye større kilde til konflikt enn Israels opprettelse? Kanskje den enorme framveksten av radikal islamisme er viktigere? Kanskje den islamske revolusjonen i 1979? Kanskje arabisk nasjonalisme er viktigere? Det er mange av disse kildene, og andre, som er årsak i mye større dødelige konflikter enn konflikten som ble skapt av Israels opprettelse.
Se artikkelen Avslørende kart.
To store utelatelser om situasjonen i 1948
Tidslinjer: «Storbritannia, som hadde styrt Palestina som et mandatområde siden 1922, overlot i 1948 til FN å løse problemet. Resultatet ble en plan som splittet landet i en jødisk del, Israel, og en palestinsk del, Palestina. Den samme planen gjorde Jerusalem til en internasjonal sone, siden både kristne, jøder og muslimer har hellige steder i denne byen. Forslaget ga Israel mer enn halvparten av territoriet, selv om den jødiske befolkningen utgjorde mindre enn en tredjedel og bare eide en tiendedel av jorda.»
Her er det mye å rydde opp i og presisere.
Det var i februar 1947, ikke 1948, at britene varslet at de ville avslutte sin mandatmyndighet i Palestina og overføre saken til FN. Det ble nedsatt en spesialkomité (UNSCOP) som 3. september 1947 anbefalte å dele mandatområdet i en jødisk og en arabisk stat. I resolusjonen som ble vedtatt 29. november 1947 er det ikke snakk om palestinske deler av Palestina – teksten nevner «to palestinske folk» – det jødiske og det arabiske.
Det er riktig at delingplanen ga det jødiske folket mer enn halvparten av landområdet, men Tidslinjer unnlater å nevne to vesentlige fakta om situasjonen: Hundretusenvis av jøder satt i flyktningleirer i Europa og på Kypros, klare til å flytte inn i den nye jødiske staten. I tillegg var hundretusenvis av jøder i den arabiske verden kommet under sterkt intensivert forfølgelse og diskriminering. Den nye jødiske staten skulle kunne ta imot alle disse, og derfor ble det gitt større landområder. Det hører også med til historien at store deler av området avsatt til den jødiske staten var Negev-ørkenen.
Fremstiller palestinernes mål feil
Tidslinjer skriver om tiden etter Seksdagerskrigen i 1967: «Palestinerne har siden ført en langvarig kamp for å få Israel til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. FN-flertallet krevde at Israel skulle oppgi den ulovlige okkupasjonen, men i stedet slo stadig flere jøder seg ned i disse områdene som bosettere.» (Side 505)
Dette er feil. Målet med palestinernes kamp har hele tiden vært å komme tilbake til en situasjon der det ikke finnes noen jødisk stat i området. Dette har ikke minst blitt synlig ved at de hele tiden har stått fast på kravet om å flytte millioner av etterkommere til 1948-flyktningene inn i Israel. De har også fram til i dag absolutt og kategorisk avvist Israel som en jødisk stat. Selv om Israel gjentatte ganger har tilbudt tilbaketrekninger, har palestinerne nektet å ta imot sjansen til å opprette en palestinsk stat.
Skoleboken slår fast at Israels okkupasjon er ulovlig, uten å begrunne dette. FNs resolusjon 242, vedtatt i 1967, viser tvert imot at okkupasjonen/ kontrollen er lovlig inntil Israel kan tilbys sikre og anerkjente grenser. Det har palestinsk side nektet frem til i dag.
Israels kontroll på Vestbredden er lovlig etter folkeretten. Det er også de tettsteder og byer som Israel har bygd i området. Judea og Samaria, som israelerne kaller dette området, er del av det historiske og religiøse kjernelandet til det jødiske folket.
Tidslinjer skriver om tiden etter Oslo-avtalen: «PLO så ikke lenger noen muligheter til å opprette et fritt Palestina med de opprinnelige grensene, og var derfor villig til å forhandle om en egen stat med utgangspunkt i Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. PLO godkjente også de israelske grensene fra før 1967-krigen, og ble til gjengjeld godkjent av stadig flere stater som den rettmessige forhandlingspartneren på vegne av palestinerne.» (Side 506)
Dette er feil. PLO har ikke godkjent de israelske grensene fra før 1967-krigen. Palestinske myndigheter og PLO bruker hele tiden kart der det ikke finnes noe Israel. De såkalte «1967-grensene» er våpenhvilelinjer fra 1949. Israel var villig til å akseptere disse linjene som grenser, men det ble avvist av de arabiske landene, og forble derfor våpenhvilelinjer inntil det ble andre våpenhvilelinjer etter krigen i 1967.
Selv om PLO-ledere av og til sier noe i retning av aksept for «1967-grensene», står de fast på kravet om å flytte millioner av palestinere inn i Israel, slik at en jødisk stat vil bli borte. Tidslinjer nevner ikke dette kravet i det hele tatt, og utelater derfor et av de mest vesentlige elementene i konflikten.
Tildekker den dype palestinske splittelsen
Tidslinjer: «Ved valget i 2006 fikk de [Hamas] flertall i den lovgivende forsamlingen og overtok styret på Gazastripen, mens mer moderate ledere fortsatte sin virksomhet på Vestbredden.»
Skoleboken fortier at flere hundre mennesker ble drept og skadet i den interne palestinske borgerkrigen mellom Hamas og Fatah i 2007, da Hamas «overtok styret».
En positiv ting å merke seg til slutt
Perspektiver, en annen bok for videregående skole, lar 16 av 23 sider om Midtøsten dreie seg om konflikter der Israel er involvert. Dette blir et ekstremt overfokus. På dette feltet er Tidslinjer bedre, som bare vier omkring tre sider til konflikten.
