– Israel vil ta områder som i dag er palestinske. Det vil være på linje med det Sovjetunionen gjorde etter andre verdenskrig da de annekterte de baltiske landene – hvis Israel gjør alvor av sine trusler, sa Anniken Huitfeldt til NRK 28. april. Huitfeldt er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og leder av utenriks- og forsvarkomiteen.
Advokat Jan Benjamin Rødner, MIFFs første styreleder og nåværende styremedlem, kommenterer Huitfeldts uttalelse slik:
Dette er en falsk eller i beste fall kunnskapsløs sammenligning.
Det er mange sentrale forskjeller mellom de to:
1. Det er ingen internasjonal traktat som sier at Russland har noen form for eiendomsrett til de baltiske landene. Når det gjelder Judea og Samaria skal disse tilhøre den jødiske staten ifølge Balfour-deklarasjonen, San Remo-traktaten. Versailles-traktaten og FN-pakten artikkel 80.
2. Den palestina-arabiske motparten har konsekvent siden 1920 motsatt seg at det i det hele tatt skulle eksistere noen jødisk stat noe sted i Midtøsten. Og de arbeider konsekvent for at Israel skal utslettes fra kartet. De baltiske statene har aldri arbeidet for at Russland, tidligere Sovjetunionen, ikke skulle eksistere enn si arbeidet for at Russland skal fjernes fra kartet og kjempet for at de selv skal overta landområdet.
3. De baltiske statene driver ikke angrepskrig mot Russland. De arabiske statene og den palestina-arabiske ledelsen har mange ganger gått til militært angrep på Israel. Og når de ikke føler seg sterke nok til å starte regulær krig tyr de til terror i stedet.
4. På bakgrunn av den holdningen araberne har hatt og har til Israel, har Israel en klar folkerettslig rett til å forsvare seg, herunder invadere Judea og Samaria om nødvendig og administrere området så lenge motparten ikke er villig til å sette seg til reelle fredsforhandlinger. Tidligere var den arabiske siden villig til å forhandle, så lenge de følte at de kunne vinne noe ved forhandlingsbordet. Men når Israel ikke har vist seg villig til å bøye seg for krav som åpenbart er ment å føre til utslettelsen av Israel, har araberne valgt å ikke forhandle i det hele tatt. Da har den arabiske siden, ifølge internasjonal rett, ingen rett til å anse Israels tilstedeværelse i Judea og Samaria som ulovlig. Og ifølge internasjonal rett vil området efter hvert gå over til å bli Israelsk land om Israel ønsker det.
5. Går vi tilbake til FN-resolusjon 242, fremgår det av den at Israel har krav på å leve innenfor sikre og anerkjente grenser og at disse grensene ikke behøver å være identiske med våpenhvilelinjene fra 1949. Altså at det ikke er folkerettsstridig om deler av Judea og Samaria blir annektert av Israel. Det er nu gått 53 år og den arabiske siden nekter å leve i fred med sin Israelske nabo. Da er det intet folkerettslig i veien for at områder som er vesentligst bebodd av israelere blir annektert. Dette vil også være i overensstemmelse med det som er formålet med de sentrale traktater på dette området, nemlig at forholdene blir normalisert. Araberne insisterer på ikke å ville normalisere forholdet til Israel. Da blir Israel henvist til ensidige tiltak og det er dette som nu skjer.
6. Det som er folkerettsstridig i denne saken er at den arabiske siden nekter å ville leve i fred med Israel, dyrker vold og hat og bedriver terror. Dersom det skal være håp om virkelig fred i dette området, er det viktig at den vestlige verden tar skarp avstand fra den arabiske praksis og propaganda, fordømmer og stopper belønning av terrorister og opplæring til hat i sine barnehager, skoler og media.