Før stortingsvalget lovet Arbeiderpartiet, SV, MDG, Rødt og Venstre å anerkjenne «Palestina» som stat. Disse partiene fikk 80 av 169 mandater ved valget, og har dermed ikke alene flertall for tiltaket.
Men stater anerkjennes ikke av parlamenter, de anerkjennes av regjeringer. I regjeringsforhandlingene kommer Senterpartiet til å bli utsatt for et massivt press fra Sosialistisk Venstreparti og venstresiden i Arbeiderpartiet om å godta en ensidig anerkjennelse av «Palestina» så raskt som mulig. Drømmen til de anti-israelske kreftene er at en ny norsk regjering kopierer Sveriges sosialistiske regjering fra 2014, som anerkjente «Palestina» samme dag som de la fram sin regjeringserklæring.
Hva sier Senterpartiet til kravet? «Senterpartiet mener at tidspunktet for anerkjennelse av en palestinsk stat må vurderes i forhold til framdriften av forhandlinger om en fredsavtale som grunnlag for en tostatsløsning,» skrev partiet før valget.
Dette burde i utgangspunktet være nok til å legge tanken om anerkjennelse død. Palestinsk side har de siste mange årene satt en effektiv stopper for alle forhandlinger med Israel.
Men når partiledelsen i Sp sitter i regjeringsforhandlinger bør de ha sterkere argumenter enn dette.
For det første er «Palestina» en fantasistat, uten fungerende regjering og lovgivende forsamling og oppfyller ikke kravene til en stat i folkeretten.
I 1991 utarbeidet europeiske land «Retningslinjer for anerkjennelse av nye stater i Øst-Europa og i Sovjetunionen». Her ble det blant annet understreket at statene måtte respektere FNs-charter, ha en spesiell respekt for rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter, gi garantier for rettighetene til etniske og nasjonale grupper og minoriteter, ha respekt for at grenser ikke skal krenkes og forpliktelse til å løse regionale uenigheter med diplomati eller mekling. Palestinske selvstyremyndigheter bryter systematisk disse kravene.
Europeiske land krevde at statene som oppstod etter oppløsningen av Jugoslavia skulle «forplikte seg til, før anerkjennelse, å vedta konstitusjonelle og politiske garantier som sikrer at de ikke har noen territorielle krav mot et naboland». Europeiske land krevde også at statene ikke skulle bruke fiendtlig propaganda mot en nabostat.
Palestinske selvstyremyndigheter har territorielle krav mot naboland og har fiendtlig propaganda mot Israel som en integrert del av sitt skolesystem og i offentlige medier. Vil palestinerne godta å løse alle konflikter med Israel på fredelig vis? Hittil har de tviholdt på å bruke det de omtaler som “motstand”, men som i praksis har vist seg å bety terror og blodig vold.
Å anerkjenne en palestinsk stat før det foreligger en fremforhandlet løsning vil være brudd mot tidligere inngåtte avtaler, det vil være å vise forakt for Norges rolle som vitne til Oslo II-avtalen.
For det andre vil ikke en norsk anerkjennelse hjelpe noe mer enn det en svensk anerkjennelse har gjort – nemlig ingenting. Det finnes en rekke uløste spørsmål i konflikten mellom israelere og palestinere, for eksempel Jerusalem, flyktninger, grenser, bosetninger, sikkerhet og vann. En norsk anerkjennelse av en palestinsk stat vil ikke bidra til å løse noen av disse.
Det er veletablert i folkeretten at grensetvister bare kan løses av statene som er involvert i den gjeldende grensekonflikten. Andre aktører som ikke er del av konflikten kan ikke tvinge gjennom en løsning. Verken i Oslo eller New York kan det bestemmes hvor grensen mellom Israel og en eventuell palestinsk stat skal være.
For øyeblikket er det over 40 bilaterale avtaler mellom Israel og palestinske selvstyremyndigheter. Dersom en palestinsk stat opprettes uten at det foreligger en fremforhandlet løsning, vil grunnlaget for mange av disse bilaterale avtalene falle bort. Dersom andre stater medvirker til dette vil det være det samme som å undergrave integriteten til folkeretten.
For det tredje vil en norsk anerkjennelse være direkte til skade for norske interesser, det vil redusere Norges diplomatiske spillerom betraktelig. Det er ventet at Norge vil være ferdig som leder av giverlandsgruppen i det øyeblikket det blir gitt en ensidig norsk anerkjennelse. Dermed vil viktige norske kontaktpunkter med USA, FN og EU forsvinne. Dersom ikke tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre og de mindre radikale delene av Arbeiderpartiet kommer til å vektlegge dette argumentet sterkt, er det grunn til å frykte at Norge ender med å kopiere Sveriges store tabbe.
Senterpartiet bør holde fast på linjen til partiets utenrikspolitiske talskvinne i forrige stortingsperiode. «Senterpartiet sin holdning at vi ikke vil anerkjenne Palestina før Palestina anerkjenner Israel,» sa Liv Signe Navarsete i 2014. Helt siden 1947 og frem til i dag har palestinernes manglende anerkjennelse av Israel vært hovedhinderet for at palestinerne skulle få sin egen stat.
