BOKOMTALE: En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten
Forfatter: Jørgen Jensehaugen Forlag: Cappelen Damm Akademisk Antall sider: 181
Denne måneden kom en ny bok som skriver seg inn i den mangfoldige norske floraen av sterkt anti-israelske bøker fra norske Midtøsten-akademikere.
Rekken av klare feil og misforståelser er lang (se under), men mest problematisk med boken er alle utelatelsene. La oss likevel begynne med fire positive merknader.
Fire positive merknader
- Jensehaugen skriver at de arabiske hærene i 1948 «primært hadde vestlige våpen». Det er en myte å tro at Israel ble støttet med våpen av vestlige land. Ingen land i verden ville gjøre noe for å forsvare jødene i 1948. Ingen ville gi dem våpen til å forsvare seg med. Storbritannias rolle var å konfiskere så mye våpen som mulig fra jødene. Les mer i artikkelen Da jødene opprettet Israel.
- Jensehaugen påpeker at Oslo-avtalen ikke sa noe om en framtidig palestinsk stat. Det er helt korrekt, og dermed er det også helt korrekt når MIFF påpeker at Cappelen Damm (det samme forlaget som Jensehaugen bruker) forteller noe annet til norske tiendeklassinger.
- Jensehaugen nevner at palestinerne ikke har akseptert Israel som en jødisk stat. Han gjør imidlertid ingenting for å påpeke at det er nettopp dette som er det største hinderet for en løsning med to stater for to folk.
- Jensehaugen nevner at resolusjoner fra FNs generalforsamling «ikke er juridisk bindende», og «kun har en rådgivende funksjon». Det er korrekt og viktig, men likevel gjør han den merkelige feilen å løfte fram FNs resolusjon 194 som «formativ og definerende», når denne resolusjonen fra generalforsamlingen altså ikke er bindende. [Dette fjerde punktet er lagt til i en oppdatering 16. februar 2022.]
Utelatelsene
Jensehaugen nevner ikke
- jødiske flyktninger fra arabiske land, som var flere enn arabere fra det som ble Israel.
- palestinske myndigheters glorifisering av vold, økonomiske belønning av terrorister og skolepensum for jihad og jødehat.
- hva palestinske selvstyremyndigheter gjorde på 1990-tallet for å undergrave Oslo-prosessen.
- Israels tilbud og/ eller aksept av forslag til fredsløsninger som ville gitt palestinerne en stat tilsvarende nettoarealet av Vestbredden og Gaza-stripen i 2001, 2008, 2014 og 2020.
- at de palestinske selvstyreområdene på Vestbredden og Gaza, ifølge FN (!), og til tross for alle Jensehaugens anklager mot Israel, ligger like under midten av alle verdens land på FNs levekårsindeks.
Den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten har eksistert helt siden 1920-tallet, og vokste seg særlig sterk etter opprettelsen av Israel i 1948. Dette er knapt nok nevnt i boken. «Jeg har ikke diskutert Israel-Iran-konflikten,» skriver Jensehaugen til slutt.
Hele innretningen på Jensehaugens historie er at palestinerne har «tapt hele sitt historiske hjemland», og at kolonialistiske jøder har skylden. Han forteller aldri at det i dag bor ti ganger flere arabere i området enn det gjorde for drøyt hundre år siden, og at størstedelen av disse har selvstyre, noe de aldri kunne drømme om å få under osmansk eller britisk overherredømme.
Jensehaugen gjentar som et mantra at de palestinske flyktningene har «returrett», men i virkelighetens verden har ikke flyktninger noen slik rett. Jo lengre tid som er gått, jo mindre rett har man til å vende tilbake. Hvis den opprinnelige, etnisk-religiøse konflikten fortsetter, kan man ikke vende tilbake. Hvis nye innbyggere har flyttet inn der flyktningene bodde, svekkes retten til å vende tilbake.
Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet enhver rett til å «vende tilbake». Ingen andre grupper fra 1940-tallet blir i dag innrømmet noen slik «rett». Eller forfekter Jensehaugen retten til finner å flytte til sine gamle hjem i Karelen? Vil han at etterkommere av 12-14 millioner etniske tyskere skal få tilbake sine eiendommer i Øst-Europa? Les mer i artikkelen Flyktninger har ingen allmenn rett til å vende tilbake.
Ensidigheten i Jensehaugens framstilling skyldes at han ekstremt sjelden tar seg bryet å formidle israelske perspektiver og argumenter. Han slår for eksempel fast at «de israelske bosettingene i de okkuperte territoriene er ulovlige i henhold til internasjonal lov». Ikke med et ord nevner han israelske argumenter for at bosetningene ikke er ulovlige. Dermed gjør han ikke sine lesere klokere.
Ikke alle deklarasjonene Jensehaugen kommer med holder særlig høyt akademisk nivå. «Selv om Israel ikke har tropper til stede på bakken i Gaza, er Gaza mer eller mindre hermetisk lukket for omverdenen. Israel kontrollerer dermed området som om de var til stede.» Glemmer han Gazas grense til Egypt? Glemmer han vare- og persontransporten gjennom israelske grensestasjoner? Ville Hamas og Islamsk Jihad kunne produsere, lagre og avfyre tusenvis av raketter dersom israelske soldater var til stede?
Feil og mangler
Her er noen av de mest iøyenfallende feil og mangler i boken.
Feil 1
Jensehaugen skriver: «’Et land uten folk for et folk uten land.’ Slik formulerte sionistbevegelsen sitt nasjonale krav. Det var et enkelt og slående slagord. (…) Palestina var ifølge dette slagordet et folketomt land hvor jøder kunne slå seg ned og bygge opp et eget samfunn – en jødisk stat.»
Dette er feil og i beste fall en overforenkling. Noen amerikanske kristne brukte dette uttrykket. De brukte det i hovedsak for å uttrykke at Det hellige land på 1800-tallet ikke var befolket av en nasjon spesifikt knyttet til dette området som sitt nasjonale hjemland (som for eksempel japanere i Japan), men av en befolkning som var borgere i det osmanske riket og del av de større arabiske, armenske eller greske nasjonalgrupper.
Ifølge historikeren Adam Garfinkle ble ikke slagordet brukt av noen ledere i sionistbevegelsen bortsett fra Israel Zangwill, en britisk jøde som senere avviste jødenes ambisjon om et jødisk hjemland i landområdet Palestina. Les mer på Wikipedia-siden A land without a people for a people without a land.
Feil 2
Jensehaugen knytter sionismen sammen med imperalisme, og særlig «settlerkolonialisme».
Han ser ut til å glemme at jødene utgjorde omtrent 2 prosent av befolkningen i arabiske land før 1948. Etter den tid er nær sagt alle jøder frosset og drevet ut av arabiske land, og de fleste har fått en ny framtid i Israel. Antallet jøder i arabiske land har gått ned fra ca. 1 million til under 10.000, og fortsatt pågår det flukt fra de få landene hvor det er noen jøder igjen. Flukten av kristne ut fra arabiske land som vi nå ser i land som har opplevd såkalt “arabisk vår”, er på mange måter parallell med flukten av jøder på 50- og 60-tallet.
Israels areal er mindre enn 0,2 prosent av arealene til “den arabiske verden”. Jødene har røtter i Midtøsten og Nord-Afrika i flere tusen år før araberne startet sine erobringer (kolonisering?) på 600-tallet. Når en minoritet, som har levd under muslimsk undertrykkelse og diskriminering i flere århundrer, vinner tilbake kontroll over et lite landområde hvor deres religion og kultur ble født, er det ikke kolonisering. Når arabiske land har nektet jødene et trygt liv og en god framtid der de tidligere bodde, er det rett og rimelig at en tidligere minoritet på 2 prosent har fått suverenitet over 0,2 prosent av landområdene.
Feil 3
Jensehaugen fremstiller det som urettferdig at FNs-delingsplan foreslo å gi araberne 43 prosent av landområdet for sin stat. «Da palestinerne takket nei til å «få» 43 prosent av landet, hadde de i realiteten kontroll over omtrent 90 prosent av landet. De kompromissvillige sionistene som takket ja til å få 56 prosent av landet, eide i realiteten kun omtrent 10 prosent av landet da tilbudet ble gitt.»
Dette skaper et feil bilde. Det var Storbritannia som mandatmakt som hadde kontroll over landet, og minst 70 prosent av landområdene var statseid jord. På dette området hadde Folkeforbundet enstemmig gitt regjeringen i London i oppgave å tilrettelegge for et jødisk hjemland. Jensehaugen unnlater å nevne at store deler av de 56 prosentene jødene ble avspist med i delingsforslaget var ørkenområde (Negev). Landene som stemte for delingsplanen visste også at det satt hundretusener av jøder i flyktningleirer i Europa og at det var hundretusenvis av jøder i arabiske land som opplevde økt forfølgelse. Den nye jødiske staten måtte ha plass og ressurser til å ta imot dem.
Feil 4
Jensehaugen skriver om Deir Yassin at det «var en fredelig landsby». «Da Irgun til slutt overtok landsbyen, massakrerte de store deler av befolkningen.»
Dette er feil. Det var harde kamper i Deir Yassin, og nesten alle de som døde ble drept som del av kamphandlingene. Jensehaugen oppgir at dødstallene er blitt skrudd ned fra 250 til 120, men henviser til en kilde som ble utgitt i 2003. Nyere forskning har redusert antallet drepte ytterliggere, til ned «om lag ett hundre».
I januar 2022 gjorde MIFF et intervju med den israelske historikeren Eliezer Tauber. Gjennom øyenvitneskildringer og et stort mangfold av kilder har han kartlagt hvordan nesten alle de drepte i Deir Yassin døde. Hans er tydelig på at det ikke fant sted noen massakre.
Feil 5
Jensehaugen tar med det han kaller «et berømt sitat» av Golda Meir, Israels statsminister 1969-1974: «Det var ikke slik at det fantes et palestinsk folk i Palestina, og at vi kom og kastet dem ut og tok landet fra dem. De fantes ikke.» Han oppgir som kilde Jewish Virtual Library.
Men både JVL og Jensehaugen gjengir sitatet ufullstendig. Uttalelsen kom i intervju med The Sunday Times 15. juni 1969.
Frank Giles: Mener du fremveksten av de palestinske kampstyrkene, fedayeen, er en viktig ny faktor i Midtøsten?
Golda Meir: Ikke viktig, men en ny faktor, ja. Det var ikke noe som het palestinere. Når var det et uavhengig palestinsk folk med en palestinsk stat? Det var enten sør-Syria før den første verdenskrig og så var det et Palestina inkludert Jordan. Det var ikke slik at det var et palestinsk folk i Palestina som anså seg selv som et palestinsk folk og at vi kom og kastet dem ut og tok landet fra dem. De eksisterte ikke.»
Meir hadde rett i å påpeke at den palestinske nasjonalbevegelsen vokste fram på denne tiden. Man kan kritisere Meir for å ha uttalt seg unyansert eller uheldig, men også Jensehaugen selv skriver senere i boken at det på 1960-tallet ble endret ideologi «fra en panarabisk orientering til en palestinsk nasjonalistisk orientering».
Feil 6
Jensehaugen skriver at president Donald Trump anerkjente Jerusalem som Israels «udelelige hovedstad». Dette er feil. Trump brukte ikke en slik formulering i sin tale 6. desember 2017, men understreket tvert imot at anerkjennelsen av Jerusalem som Israels hovedstad ikke innebar at USA tok stilling til sluttstatus-spørsmål, «inkludert de spesifikke grenser for Israels suverenitet i Jerusalem».
Feil 7
Jensehaugen hevder Hamas «reviderte» charteret i 2017. Dette stemmer ikke. Hamas kom med et nytt policy-dokument i 2017, men Hamas-ledere har gjort det klart at dette ikke innebar en avvisning av det originale charteret fra 1988. Også det nye policy-dokumentet gjør det klart at Hamas søker Israels ødeleggelse.
Feil 8
Jensehaugen skriver om antall israelske bosettere i 2000. «Som vi skal komme tilbake til, har tempoet i bosetningsutvidelser aldri avtatt.»
Dette er feil. Fra 1991 til 2000 var antall boliger som ble påbegynt i bosetningene i gjennomsnitt 3768 per år (ifølge tall gjengitt av Peace Now), det neste tiåret (2001-2019) ble dette tallet mer enn halvert til 1733 påbegynte boliger per år. I tiåret 2011 til 2020 har antall boliger som ble påbegynt i gjennomsnitt 1926 per år, bare 51 prosent av nivået under Oslo-prosessen på 1990-tallet.
Feil 9
Jensehaugen skriver om Trumps «fredsplan» fra 2020. «Palestinerne måtte ta til takke med en oppdelt ministat. De palestinske landområdene var ikke engang geografisk sammenhengende.»
Kartet som fulgte med planen viser at både en palestinsk og en israelsk stat ville (dersom planen noen gang skulle bli realisert) få enklaver inne i den andre statens territorium. Slik fordelingen av landområdene ble lagt opp til i Trump-planen, ville 97 prosent av israelerne på Vestbredden blir boende i landområder som blir del av israelsk territorium. 97 prosent av palestinerne på Vestbredden ville bli boende i landområder som ble del av palestinsk territorium. De få som blir boende i enklaver ville bli sikret tilgangsveier og sikkerhet. «Førsteklasses infrastrukturløsninger (inkludert tunneler og overganger) vil bli bygget for å gjøre uhindret bevegelse mellom begge stater og mellom stater og deres respektive enklaver,» het det i planen.
Feil 10
Jensehaugen skriver: «I Gaza er det en så dyp humanitær krise at FN på et tidspunkt mente området ville være ubeboelig innen 2020.
Han henviser til FN-rapporten Gaza in 2020 A liveable place? som kom i 2012. BBC gjenga slik: «Gaza-stripen vil ikke være ‘et levelig sted’ i 2020 dersom det ikke blir gjort tiltak for å forbedre grunnleggende tjenester i området, ifølge en FN-rapport.» Rapportens forfattere, derimot, skrev ikke at Gaza vil bli ulevelig, men at situasjonen «vil være verre enn den er nå», med mindre det blir gjort en rekke politiske og sosiale tiltak.
Dette er selvsagt. Det samme kan bli sagt om alle tettbebygde områder i hele verden, især om områder som er styrt av et totalitært regime som systematisk undertrykker kvinner og minoriteter og som ikke står til regnskap for velgerne ved valg.
Foruten i rapportens tittel, nevnes uttrykket “levelig” (liveable) kun to ganger i rapporten. Først i forbindelse med en etterlysning av planer og reguleringstiltak for å møte befolkningsveksten, andre gang i konklusjonen på side 16: «For å sikre at Gaza i 2020 vil være ‘et levelig sted’, må enorme tiltak av palestinere og partnere i slike sektorer som utdanning, helse, vann og avfallsbehandling akselereres og intensiveres stilt overfor alle vanskeligheter.» Det var dette som var rapportens hovedfokus, ikke Israels kontroll av vareleveranser til området.
Feil 11
Jensehaugen bruker konsekvent betegnelsen Klagemuren. Jødene kaller muren for Vestmuren, fordi den er den vestlige støttemuren for plassen hvor jødenes tempel stod i oldtiden. Det er ikke slik at jøder klager ved denne muren mer enn folk i andre religioner gjør, de ber. Det er ikke-jøder som har gitt navnet ‘Klagemuren’.
Tillegg med feil påpekt av Olav Vidar Landsverk
Feil 12
På side 8 heter det i en bildetekst: «Jerusalem med Klippemoskeen og Klagemuren.» Det korrekte er Klippedomen.
Feil 13
Side 9: «I dag, over 70 år etter at Israel ble opprettet og palestinerne fordrevet fra hjemlandet sitt, ….»
1) Mange arabere flyktet, men de ble ikke som helhet fordrevet. Jensehaugen kjenner til Morris som kilde, og Morris oppgir 6 grunner til flukt, der fordrivelse var en av dem.
2) De fleste flyktet ikke ut av Palestina. Med «flyktning» mener vi gjerne slike som flykter fra hjemlandet, ikke bare til et annet sted i landet. Ca 35% flyktet ut av Palestina, og 65% til jordansk og egyptisk okkupert Palestina (Judea-Samaria/Vestbredden og Gaza).
