Bare en liten del av det palestinske samfunnet støtter forhandlinger med Israel, påpekte FrP-leder Sylvi Listhaug i et skriftlig spørsmål til utenriksministeren tidligere denne måneden. Palestinian Center for Policy and Survey Research i desember i fjor kommer frem at bare 32 prosent av den palestinske befolkningen støtter en totstatsløsning, mens 66 prosent sier at de er imot. Når respondentene spørres om den mest effektive måten å ende israelsk okkupasjon og bygge en selvstendig stat på, velger bare 21 prosent forhandlinger, mens hele 51 prosent velger væpnet kamp.
– Det er rimelig å anta at motstand mot tostatsløsningen og støtte til væpnet kamp er holdninger som også deles av ledere og ansatte i palestinske sivilsamfunnsorganisasjoner som Norge støtter, enten direkte eller via norske bistandspartnere. Det er dermed en risiko for at Norge kan være med på å støtte organisasjoner som jobber stikk i strid med Norges mål for bistanden, skrev Listhaug.
Slik var Listhaugs spørsmål: Hvordan sikrer utenriksministeren at norsk pengestøtte til palestinske organisasjoner fremmer en forhandlet tostatsløsning, og er det aktuelt for utenriksministeren å kreve at Norges bistandspartnere til palestinerne kontraktforplikter seg på å støtte en forhandlet tostatsløsning der to stater, Israel og Palestina, lever side om side i fred og sikkerhet innenfor gjensidig anerkjente grenser?
Slik svarte utenriksminister Anniken Huitfeldt, og vi gjengir svaret i sin helhet:
«Norsk bistand bidrar direkte til målet om en to-statsløsning ved å bygge opp et institusjonelt og økonomisk fundament for en palestinsk stat. Budsjettstøtten til Den palestinske selvstyremyndigheten (Palestinian Authority, PA) har over tid vært en viktig faktor for myndighetenes evne til å levere et best mulig tjenestetilbud til befolkningen. Norsk bistand bidrar også til bedre tilgang til utdanning og helsetjenester for den palestinske befolkingen. Humanitær bistand støtter opp om bedre levekår for palestinerne i Gaza, sårbare grupper i for eksempel Jordandalen og i flyktningleirene. Støtten til UNRWA gjør at de palestinske flyktningenes grunnleggende behov og rettigheter er best mulig ivaretatt. Gjennom vårt formannskap i giverlandsgruppen for Palestina (Ad Hoc Liaison Committee, AHLC) legger vi til rette for en plattform der partene, sammen med det internasjonale samfunnet, møtes og samarbeider om utvikling av palestinske institusjoner og overføring av myndighet fra Israel til palestinske myndigheter.
Den mangeårige norske støtten til sivilsamfunnet i Palestina er et viktig tillegg til innsatsen for palestinsk statsbygging. Vår støtte til palestinske organisasjoner setter dem bedre i stand til å kreve mer ansvarlige, inkluderende og demokratiske institusjoner og prosesser. Et levende sivilsamfunn er av avgjørende betydning for å ivareta og fremme demokratisk utvikling i Palestina og dermed forbedre rammebetingelsene for en to-statsløsning. Det gis ikke støtte til organisasjoner som oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer.
Norsk bistand skal bidra til et sivilsamfunn med meningsmangfold. Samtidig vurderes alltid tiltakets relevans for norsk politikk, prioriteringer og planer når vi inngår prosjektsamarbeid med palestinske organisasjoner. Valg av potensielle samarbeidspartnere skjer i tråd med føringer i relevante planverk, deriblant statsbudsjettet. Når vi inngår bistandsavtaler, signerer samarbeidspartnere på en rekke tverrgående betingelser som er utarbeidet for å ivareta nettopp etterlevelse av regelverk og sentrale føringer. Disse vurderingene og rutinene sørger for at de overordnede målene for norsk bistand blir fulgt opp.
Det gjennomføres evalueringer av den norske bistanden til Palestina for å sørge for at den tjener sitt formål. Evalueringer av utvalgte prosjekter og programmer er en integrert del av Utenriksdepartementets og Norads arbeid. I tillegg har Riksrevisjonen foretatt gjennomganger av vår samlede bistand til Palestina.
Det er ingen tvil om at to-statsløsningen er under betydelig press, og at palestinerne kjenner på en håpløshet i en tid med manglende politiske utsikter, økte spenninger, bosetningsutvidelser og vedvarende israelsk okkupasjon. Vi er tydelige på at en forhandlet to-statsløsning er den beste måten å ivareta sikkerheten og menneskerettighetene til både israelere og palestinere, så vel som begge folks rettmessige ambisjoner for selvbestemmelse, og at dette fortsatt bør være hovedmålet for den norske bistanden til Palestina.»
Kommentar fra MIFF
Når man ser alle eksemplene på palestinsk avvisning av en tostatsløsning, forstår du noe helt sentralt om konflikten: Det er ikke mangelen på en palestinsk stat som er problemet, det er palestinernes intense motvilje mot en jødisk stat. Hindringen for en løsning med to stater for to folk, er at Fatah og PLO avviser at Israel skal forbli en jødisk stat. Den arabiske liga gjorde det klinkende klart i sitt møte 25. mars 2014. Vedtaket var enstemmig: «Absolutt og kategorisk avvisning av å anerkjenne Israel som en jødisk stat.»
Norges offisielle mål er to stater, Israel og Palestina, som lever side om side i fred. Men alle de norske organisasjonene som mottar mer enn hundre millioner kroner årlig fra staten har et gedigent og pinlig problem: Ikke noen av dem kjenner en eneste palestinsk politiker eller samfunnsleder som offentlig tar til orde for å anerkjenne Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.
Norges generelle budsjettstøtte til palestinske selvstyremyndigheter finansierer barnemisbruk, som for eksempel å fortelle en hel generasjon palestinske barn at hensikten med deres liv er å være ammunisjon for islam. Barna blir indoktrinert til hat og jihad. Palestinske myndigheter gjør det klart for barna, gjennom skole og medier, at det er forventet at de kjemper og ofrer sitt liv. Palestinske barn blir opplært til at de ikke er skapt for glede, men martyrdød. Palestinske mindreårige vet at de selv og deres familie vil bli rikelig økonomisk belønnet og æret dersom de gjennomfører terror.
Belønningssystemet for terror som praktiseres i «Palestina» er skalert. Jo mer alvorlig terror du er dømt for, og dermed jo lengre fengselsstraff du har sonet i Israel, jo høyere lønn får du utbetalt i soningstiden og også etter at du er blitt løslatt. De verste terroristene får dermed mest betalt, med mange ganger høyere lønn enn vanlige ansatte i palestinske myndigheter, som for eksempel politi eller lærere.
