Klikk for å bli medlem nå!

Kom til støttemarkering for Israel i Grimstad 25. mai og Ålesund 25. mai. Se andre MIFF-møter.

Professor i folkerett korrigerer Jonas Gahr Støre

Jonas Gahr Støre. (Foto: NATO)
Folkeretten er ingen selvmordspakt. Når Hamas feirer palestinske siviles eksplosive «martyrium», og når palestinske ledere søker «frelse» eller makt over døden gjennom massemord på «jøder» eller «sionister», har ikke synderne lenger noen krav tilbake på immunitet på grunn av skader på sivile, skriver professor Louis René Beres.

Statsminister Jonas Gahr Støre mener Israels reaksjon på Hamas-massakren 7. oktober, hvor over 1400 israelere ble massakrert, er «langt over streken». Louis René Berres, pensjonert professor i folkerett fra Purdue University, har et annet syn. Dette bygger på en artikkel av Louis René Beres, oversatt av Bertil Knutsen.

Oppsummering

I sin nødvendige krig mot palestinsk terror – en kriminell aktivitet som blir oppmuntret og opprettholdt av Iran – opptrer Israel innenfor grensene til relevant folkerett. Selv om denne vurderingen er vanskelig å godta for mange som bare kan se de konkrete effektene av israelsk militære forsvarskamp mot terroren, legges den her frem fra et informert standpunkt i samsvar med offisielle juridiske standarder. Palestinske sivile tap under krigen mot Hamas etter 7. oktober var det forutsigbare og tilsiktede resultatet av Hamas’ perfiditet.

Juridisk sett er det hevet over enhver tvil at det terrorangrepet fra Hamas 7. oktober 2023, som omfattet mord, voldtekt og gisseltaking, representerer åpenbare brudd på humanitær folkerett på Nürnberg-nivå.

Blant anklagene som blir rettet mot Israel i deres operasjoner i den pågående Gaza-krigen er «disproporsjonalitet». Men akkurat hva betyr dette? Hvilke juridiske krav om «proporsjonalitet» blir uttrykt innen folkeretten?

Forpliktelsene ved proporsjonal krigføring er nevnt i reglene som styrer valget om å gå til væpnet konflikt («krigens berettigelse») og i regler som styrer krigføringen. I det første tilfellet angår proporsjonalitet delvis «eksistensiell» rett til nasjonalt selvforsvar. I det andre tilfellet har proporsjonalitet å gjøre med den spesifikke måten en krigshandling blir utført på. Proporsjonalitet er i sterk grad avledet av det mer grunnleggende juridiske prinsippet om at med rett til krigføring følger spesifikke begrensninger. For eksempel fastslår Haag-konvensjon IV (1907), tilføyelse til konvensjonen, Seksjon II (Fiendtligheter), Artikkel 22: «Krigførende parters rett til å anvende måter å skade fienden på er ikke ubegrenset.»

Skal man avsi opplyste juridiske dommer over det som skjer i den pågående krigen i Gaza, bør man identifisere relevante detaljer og særegenheter. I krigens lover er ord viktige. Selv om det vanligvis blir misforstått, har den korrekte juridiske betydningen av proporsjonalitet ikke noe å gjøre med likevekt i bruken av militær makt. Likevekt eller symmetri er aldri det riktige krav i krigens lover.

I krigens lover er spørsmålet om proporsjonalitet aldri bare et spørsmål om intuisjon eller «sunn fornuft». Det er et spørsmål om rasjonalitet, et nødvendig grunnlag av både systematisert og alminnelig folkerett. Denne standarden prøver først og fremst å sikre at krigførende parters bruk av våpenmakt begrenser seg til hva som er «nødvendig» for å oppnå lovbaserte militære mål.

En korrekt definisjon av det beslektede prinsippet «militær nødvendighet» lyder slik: «Bare den graden av og typen makt, som ellers ikke er forbudt av loven om væpnede konflikter, som kreves for en delvis eller fullstendig kapitulasjon fra fiendens side med minimal bruk av tid, liv og fysiske ressurser, kan anvendes.» [Kilde: Se USA, Department of the Navy, i samarbeid med Headquarters, U.S. Marine Corps; Department of Transportation, U.S. Coast Guard, The Commander’s Handbook on the Law of Naval Operations, NWP 1–14M, Norfolk, Virginia, oktober 1995, s. 5-1.]1

Selv om vi i dagens situasjon fremdeles snakker om «folkeretten» i smal betydning, omfatter «krigførende» ikke bare stater, men også opprørs- og terroriststyrker. Det betyr at selv der et opprør formodentlig er lovlig – dvs. der det tilsynelatende møter det anerkjente kriteriet «rettferdig sak» – må det likevel tilfredsstille alle derav følgende forventninger om «rettferdige midler». Med hensyn til vårt tema må denne striden, selv om Hamas og tilknyttede terrorgrupper i utgangspunktet har en antatt rett til å kjempe mot en israelsk «okkupasjon», fremdeles respektere grunnleggende de lovbaserte begrensningene «distinksjon», «proporsjonalitet» og «militær nødvendighet». Sender man raketter inn i israelske sivile områder og/eller plasserer militæranlegg blant palestinsk sivilbefolkning, er det alltid en perfid krigsforbrytelse.

Innen loven er «perfiditet» den korrekte betegnelsen på forbrytelsen det er å anvende «menneskelige skjold». Perfid betyr troløs og falsk, lumsk og forrædersk.

Men det finnes fortsatt mange misforståelser. Prinsippet om proporsjonalitet fastslår ikke under noen omstendighet at noen av partene i en pågående konflikt må påføre en fiende bare symmetrisk eller identisk skade. Om dette «sunn fornuft»-forslaget hadde vært akseptabelt, ville det ikke finnes noen moderne historisk analogi til USAs åpenbart «uforholdsmessige» angrep på europeiske og japanske byer under den annen verdenskrig. Etter den målestokken ville Dresden, Köln, Hiroshima og Nagasaki være rimelige eksempler på lavpunktet av umenneskelig og lovløs krigføring. Sagt på en annen måte: Disse amerikanske angrepene ville representert den moderne verdens aller verste brudd på humanitær folkerett.

Perfiditet utgjør en større forseelse enn bare umoral eller instinktiv feighet. Den uttrykker en klart definert og straffbar forbrytelse. Enda mer presist: I Artikkel 147 i Genève-konvensjon IV blir den omtalt som et «klart brudd».

Bedrag kan være lovlig i en væpnet konflikt, men Haag-reglene forbyr eksplisitt enhver utplassering av militært utstyr eller personell i befolkede, sivile områder. Beslektede forbud mot perfiditet finnes i Protokoll I fra 1977, et tillegg til Genève-konvensjonene fra 12. august 1949. Disse reglene er bindende også på grunnlag av anerkjent folkerett, en rettskilde identifisert i Artikkel 38 i vedtektene til Den internasjonale domstolen.

Alle stridende, inkludert palestinske opprørere som angivelig kjemper for «selvbestemmelsesrett», er bundet av krigens lover. Dette sentrale kravet finnes i Artikkel 3 og er felles for de fire Genève-konvensjonene av 1949. Det kan ikke tilsidesettes eller oppheves.

Hamas’ angivelige mål om palestinsk selvbestemmelse er i virkeligheten basert på en åpent planlagt forbrytelse – dvs. den totale fjerning av den jødiske stat gjennom utmattelseskrig og utslettelse. Dette juridisk sett utillatelige målet er basert på PLOs tipunktsprogram eller Faseplan fra 9. juni 1974. På sin 12. sesjon gjentok PLOs høyeste rådgivende forsamling, Det palestinske nasjonalrådet, PLOs mål som «å oppnå sine rettigheter til tilbakevending, og til selvbestemmelse på hele sitt hjemland».

Den foreslåtte rekkefølgen av palestinsk vold er som følger: 1. «å opprette en stridende nasjonal autoritet over alle deler av palestinsk territorium som er frigjort» (Art. 2); 2. «å bruke dette territoriet til å fortsette kampen mot Israel» (Art. 4); og 3. «å starte en pan-arabisk krig for å fullføre frigjøringen av det hel-palestinske territoriet» (Art. 8).

Det er verdt å merke seg at dette er tilintetgjøringsplanen til en mer «normal» palestinsk terrorgruppe enn Hamas, en organisasjon som Hamas betrakter som for moderat.

På et eller annet tidspunkt kan Hamas (med materiell støtte fra Iran) tenkes å forberede seg på et megastort terrorangrep på Israel. Slik perfid aggresjon, uten tidligere paralleller og i et mulig samarbeid med visse allierte ikke-palestinske jihadister (f.eks. det sjiittiske Hezbollah), ville kunne omfatte kjemiske, biologiske eller radiologiske (strålingspredende) våpen.

Blant truslene kunne være et ikke-kjernefysisk terrorangrep på den israelske reaktoren ved Dimona. Det finnes historisk dokumentasjon på fiendtlige angrep mot dette israelske anlegget for plutoniumproduksjon, både fra en stat (Irak) i 1991 og en palestinsk terrorgruppe (Hamas) i 2014. Ingen av angrepene lyktes, men det ble etablert forskjellige trusselpresedenser.

Folkeretten er ingen selvmordspakt. Selv midt oppe i et langvarig anarki i verden representerer den et autoritativt sett av regler og prosedyrer som gjør en beleiret stat – enhver beleiret stat – i stand til å uttrykke en «naturlig rett til selvforsvar». Men når Hamas feirer palestinske siviles eksplosive «martyrium», og når palestinske ledere søker «frelse» eller makt over døden gjennom massemord på «jøder» eller «sionister», har ikke synderne lenger noen krav tilbake på immunitet på grunn av skader på sivile. Når Hamas feirer martyrier, understreker det den doble naturen til palestinsk terror/offer – dvs. ofringen av «jøden» og den omvendte ofringen av «martyren». Et slikt resonnement er eksplisitt sammenfattet i Hamas’ charter som et «religiøst» problem.

Under folkeretten blir terrorister ansett som hostes humani generis, eller «menneskehetens felles fiender». Denne kategorien kriminelle innbyr til avstraffelse hvor de enn måtte finnes. Med hensyn til den påkrevde arrest og rettforfølgelse, er domsmyndigheten nå «universell». Relevant er det også at Nürnberg-tribunalet, som klargjorde universalitetsprinsippet, ettertrykkelig bekreftet det gamle lovprinsippet Nullum crimen sine poena, eller «ingen forbrytelse uten straff».

Det finnes en ikke-juridisk, men likevel viktig observasjon som fortsatt er relevant for Hamas’ påstander om israelsk «disproporsjonalitet». Mange palestinske ledere som kontrollerer terrorangrep mot Israel, skjuler seg nemlig helt uheroisk i trygge byer utenfor Gaza. Til tross for teatralsk retorikk virker disse feige lederne aldri ivrige etter selv å bli «martyrer».

Hva nå? I forbindelse med loven – all slags lov – fritar sannheten for skyld. Med hensyn til den pågående krigen i Gaza er den aktuelle sannheten utvetydig: Israel kjemper igjen en nødvendig krig mot en fiende innstilt på utslettelse, denne gang en jihadistisk terrororganisasjon som vil søke folkemord på Israel, udødelighet for sine «martyrer» og trygghet for sine kriminelle ledere. Når «det internasjonale samfunnet» vurderer slike triste omstendigheter, burde det endelig begynne å ta mer alvorlig den innerste sannheten i Hamas’ perfiditet og den omvendte usannheten om israelsk «disproporsjonalitet».

Korreksjon 2. november

Professor Louis René Beres ble i overskriften betegnet som fransk, men han ble født i Sveits og har siden i mange år jobbet i USA.

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart