Analyse av skolebok
Tittel: Rett på historie
1. utgave, 1. opplag 2020
Læreplanen i historie for Vg2 og Vg3.
Forfatter: Martin Westersjø
Redaktør: Bjørnar Egeland
Forlag: Aschehough
Antall sider: 208
Oppsummering
Skoleboken «Rett på historie» fra 2020 bruker mindre enn to sider på Midtøsten, og nevner også andre forhold enn konflikten mellom Israel og palestinerne. Dette er et forfriskende unntak blant norske skolebøker som gir overdrevent stor oppmerksomhet på konflikten.
Når historien framstilles så kortfattet som i «Rett på historie», er det vanskeligere å kritisere forfatterne for utelatelser. Men det er kritikkverdig når man helt utelater å nevne jødiske flyktninger fra arabiske land, og fremstiller det som om tilflyttingen av jøder bare har kommet fra Europa.
«Rett på historie» gir lite eller ingen omtale av konflikten de siste tiårene. Elvene får manglende forståelse fordi temaer som disse ikke blir behandlet:
- Palestinske myndigheter avviser «kategorisk og absolutt» at Israel skal kunne forbli en jødisk stat.
- Palestinske myndigheters glorifisering av vold, økonomiske belønning av terrorister og skolepensum for jihad og jødehat.
- Den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten har eksistert helt siden 1920-tallet, og vokste seg særlig sterk etter opprettelsen av Israel i 1948. Heller ikke nevnes at den islamske republikken Iran er Israels hovedfiende og en viktig sponsor og alliert med palestinske terrororganisasjoner. Verken Hamas eller Hizbollah nevnes.
- Israels tilbaketrekning fra Gaza i 2005. Israels tilbud og/ eller aksept av forslag til fredsløsninger som ville gitt palestinerne en stat tilsvarende nettoarealet av Vestbredden og Gaza-stripen i 2001, 2008, 2014 og 2020.
Kommentar avsnitt for avsnitt
Her gjengir vi alle de tre avsnittene som mest dreier seg om Israel, etterfulgt av MIFFs kommentarer.
Side 196
Rett på historie: «Dagens konflikter i Midtøsten har lange historiske røtter. Både jødedommen, kristendommen og islam har sin opprinnelse i denne regionen. På grunn av antisemittismen i Europa bosatte en rekke jøder seg i Palestina. Dette er knyttet til sionismen, tanken om en egen stat for jøder i Palestina. Mot slutten av første verdenskrig, da det osmanske riket brøt sammen, ble Palestina okkupert av Storbritannia, som erklærte at de ville støtte etableringen av en jødisk stat, men at det ikke skulle gå ut over den palestinske befolkningen. Den britiske politikken førte imidlertid til protester fra den muslimske befolkningen.»
Dette er i beste fall en upresis gjengivelse av Storbritannias Balfour-erklæring fra 2. november 1917. Erklæringen lød: «His Majesty’s Government view with favour the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people, and will use their best endeavours to facilitate the achievement of this object, it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by Jews in any other country.»
De sivile og religiøse rettighetene til ikke-jøder i Palestina i 1917 var svært lite utviklet, siden de levde under okkupasjon av det osmanske imperiet. Rettighetene som ikke-jødiske statsborgere nyter i Israel i dag er mye, mye bedre.
Side 196-197
Rett på historie: «Etter andre verdenskrig – og holocaust – besluttet FN at Palestina skulle deles i én palestinsk og én jødisk stat. Slik ble staten Israel opprettet i 1948. Blant de arabiske landene var det stor misnøyde, og ganske snart ble Israel angrepet av sine naboland. Men Israel var militært overlegne. De slo tilbake angrepet og okkuperte i tillegg flere områder enn det FN-delingen tilsa.
FNs generalforsamling foreslo at området som Folkeforbundet hadde bedt om å tilrettelegge for et jødisk nasjonalt hjemland skulle deles i en arabisk og jødisk stat. «Palestinsk» blir ikke brukt i teksten fra november 1947.
Selv om Palestina ble et mandatområde, oppstod ikke benevnelsen av folkegruppen palestinere umiddelbart. Folkeforbundet eksisterte fra 1920 til 1946, men det er ikke noen dokumenter som nevner palestinerne. Befolkningen i det aktuelle området ble i Folkeforbundets dokumenter omtalt som «jøder» og «arabere». Første gang FN brukte uttrykket «folket av Palestina» var høsten 1969. Les mer på temasiden Palestina.
Det var ikke FN-resolusjonen som opprettet Israel. Den ble avvist av de arabiske landene, og ville vært verdiløs for jødene dersom ikke de selv hadde kjempet og forsvart seg selv mot terroren fra de lokale araberne og invasjonen fra de arabiske nabolandene.
–
Rett på historie: «Siden har det vært, og er fortsatt, konflikter i området. De arabiske landene nektet å anerkjenne Israel som stat, og flere ganger har det brutt ut regulære krigshandlinger mellom Israel og arabiske land.»
Det er riktig at alle arabiske land i første omgang nektet å anerkjenne Israel, men det ble fredsavtalte med Egypt i 1979 og Jordan i 1994. I 2020 normaliserte Israel forholdene til Emiratene, Baharain, Marokko og Sudan, og flere andre arabiske land har ulike andre forbindelser med Israel.
De siste regulære krigshandlinger mellom Israel og arabiske land fant sted i 1973, med mindre man ser bort fra mindre trefninger mellom Israel og Syria. Elevene får ikke innsikt i at fiendskapet mot Israel nå for det meste kanaliseres gjennom terrororganisasjoner som Hizbollah, Hamas, Islamsk Jihad, Al-Aqsa Martyrbrigader med flere.
–
De siste tre avsnittene om Midtøsten dreier seg om hvordan Midtøsten ble «en brikke i den kalde krigen», og fokuserer på Iran, Egypt og oljekrisen i 1973.
