Professor i statsvitenskap ved Universitet i Oslo, Janne Haaland Matlary, kritiserer i en kronikk i Dagens Næringsliv 25. mai den norske regjeringens beslutning om å anerkjenne en palestinsk stat.
«Anerkjennelsen av en stat som ikke eksisterer er ingen god idé, for å si det mildt. Det mente også regjeringen for noen få måneder siden. Men nå har altså Norge, sammen med kun to andre land, gått til dette skrittet midt i krigen. Dette er ikke bare overraskende, men risikabelt på svært mange måter. Det er et slag i luften, men skaper storm», skriver Matlary og fortsetter:
«Palestina, som Norge nå anerkjenner, gis noen grenser som ikke finnes reelt sett. Norge bestemmer seg for at 1967-grensene skal være de som anerkjennes, men dette er jo ønsketenkning. Man kan ikke anerkjenne statsgrenser som ikke er der etter en pågående krig. Da kan jo enhver stat i verden anerkjenne statsgrenser man ønsker seg. Det fører til kaos. Og Norge vil jo ikke skape kaos i statssystemet, antar jeg. Som lite land er vi helt avhengig av at regler overholdes. Anerkjennelse av en stat må være basert på en avtale om grenser, oftest en fredsavtale etter en krig. Å anerkjenne noe som ikke finnes, er meningsløst.»
Professoren stiller også spørsmål ved hva slags palestinsk styre Norge egentlig har anerkjent. Er det Hamas, som har styrt på Gazastripen siden 2007?
«Gaza-delen av denne staten styres av en terrororganisasjon, Hamas. Denne er demokratisk valgt, i 2007. Den angrep Israel med bestialitet uten sidestykke i 2023. Anerkjenner Norge nå Hamas som regjering på Gaza? Det er ingen forbehold om dette fra regjeringens side. Hamas lar seg neppe utrydde militært og vil muligens fortsatt være regjering på Gaza i fremtiden. Skal Norge ha diplomatiske forbindelser med Hamas?», spør hun.
Matlary mener også at Norge setter seg utenfor alliert vestlig selskap med å anerkjenne en palestinsk stat uten å ha støtte fra resten av Vesten.
«Norge har gått en Sonderweg i forhold til Israel en stund nå, men dette topper det hele. Våre nære allierte i Europa følger oss ikke i denne saken – Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU som helhet. De anerkjenner ikke Palestina før en slik stat eksisterer med anerkjente grenser. Det samme gjelder USA», skriver hun.
De som derimot står sammen med Norge er den svært venstreorienterte spanske regjeringen og nøytrale Irland. Matlary mener en norsk anerkjennelse, uten støtte fra EU og resten av Vesten, ikke vil føre til noe som helst.
«Norge er ingen stormakt i Midtøsten eller noe annet sted. Eller: kun her hjemme kan vi selge ideen om at vi er så viktige – og at vi vet best. Man kan jo spørre seg hvorfor Midtøsten er så viktig for Norge at vi driver solo-politikk med stor nedside, som nå. Hvorfor prioriteres dette når Ukraina-Russland er mye viktigere for norske nasjonale interesser?», skriver professoren.
Matlary peker på at det er over 30 år siden Norge hadde en stor rolle i Midtøsten med Oslo-prosessen. Hun skriver videre at de fleste er enige i at en tostatsløsning kan gi fred, men at man ikke kan tvinge den frem.
«Dette utspillet gjør at Norge aldri mer vil anses som en partner av Israel, så en tilrettelegger-rolle er fra nå av totalt utelukket – selv med en ny regjering i Israel. Vi har unilateralt brent broen uten å få noen annen effekt av utspillet enn negativ kritikk fra andre vestlige land, Israel og gratulasjoner fra Hamas«.
Matlary spør om den norske anerkjennelsen av en ikke-eksisterende palestinsk stat først og fremst handler om innenrikspolitiske hensyn.
«Hva kan forklare dette, da? Stemmesanking fra de mange innvandrerne fra Midtøsten? Det er jo stortingsvalg om ett år. NGOer som demonstrer i månedsvis, med stor oppslutning? Ap blir populær på venstresiden i norsk politikk. En slik forklaring er forkastelig ut fra det som bør styre et lands utenrikspolitikk og jeg håper inderlig at den ikke stemmer, men det er et faktum at ingenting har endret seg fra regjeringen sa nei til en slik anerkjennelse for noen måneder siden til den gjorde kuvendingen nå».
Det er vanlig at en stat blir anerkjent etter at en fredsavtale er inngått. Norge har ikke hatt til vane å gjøre slike anerkjennelser prematurt og alene. Nå har vi imidlertid gjort begge deler. Palestinerne er belønnet uten at vi aner hva vi egentlig anerkjenner og vi har låst oss til grenser som kanskje aldri blir en realitet. Matlary omtaler dette som «ubeskrivelig dumt».
«Anerkjennelse av en palestinsk stat skal være belønningen for at palestinerne forplikter seg til «good governance» og respekt for menneskerettighetene, ikke en carte blanche for enhver styre», skriver professoren i kronikken sin.
Hun skrivere videre at hun forstår at anerkjennelsen fra norsk side er et forsøk på å presse Israel til å skifte regjering til en som vil ha tostatsløsningen, men at dette presset er uten effekt når det kommer fra Norge med Irland på slep.
«Men nå har vi altså bundet oss til masten med en prematur anerkjennelse av en ikke-eksisterende stat, fått et ekstremt dårlig forhold til Israel som vi mener vi kan presse (!), ekspedert oss selv ut av enhver fasilitator-rolle i Midtøsten og distansert oss fra alle allierte som teller», skriver Matlary avslutningsvis.
