Fredag 29. november skal PLO-flagget vaie på Oslo rådhus. Det har Rødt, SV, Arbeiderpartiet, MDG og Venstre bestemt. Bystyret i Oslo valgte den mest upassende dag av alle å la PLO-flagget vaie over Oslo rådhus, skrev MIFF da det ble flagget i 2023.
29. november er FNs internasjonale solidaritetsdag for det palestinske folk. Likevel er det den mest upassende dag av alle å la PLO-flagget vaie over Oslo rådhus.
29. november 1947 vedtok FNs generalforsamling et forslag om å dele det britiske mandatområdet Palestina i to – en jødisk og en arabisk del. Palestina-araberne valgte å forkaste forslaget og trappet opp terror og vold mot den jødiske staten som var i ferd med å vokse fram. Forslaget ble også avvist av alle de arabiske landene.
Arbeiderpartiet, sammen med hele den norske utenrikspolitiske eliten, sier at de ønsker seg en tostatsløsning på konflikten. Å flagge for den ene parten som har avvist en totstatsløsning hele tiden siden 1947, og gjøre det på den mest symboltunge datoen for denne avvisningen, må være den verst tenkelige datoen man kan velge. Da 29. november ble valgt i FN-systemet som solidaritetsdag i 1977, var det bare fordi palestinerne og deres arabiske og ikke-demokratiske allierte hadde ønske om å sende det samme signalet som ble sendt i 1947: Vi godtar ikke en jødisk stat. Det samme er overordnet strategi for den palestinske ledelsen fortsatt. I Gaza og Ramallah vil PLO-flagget over Oslo rådhus bli oppfattet som en støtte til denne agendaen.
Under fjorårets debatt, hevdet Maria Qureshi (Ap) i bystyret at Israel er en «okkupasjonsmakt» som «stadig har utvidet sitt lands grenser». I virkeligheten har det jødiske folket akseptert tap av, og trukket seg ut av, store landområder i håp om å få fred med sine arabiske naboer. Som kartene i lenken viser, hadde jødene i 1920 forhåpninger om å få hele landområdet Palestina, inkludert Transjordan, som sin stat. Dagens Israel, uten Vestbredden og Gaza-stripen, er bare noen få prosentandeler av dette.
På 1900-tallet flyktet nærmere en million jøder fra arabiske land, og hundretusener til fra andre muslimske områder (Iran, de muslimske delene av det tidligere Sovjetunionen). Det er i grunnen ganske enkelt: Når århundrers historie har bevist at jødene ikke kan leve i frihet og verdighet i den muslimske verden og i Europa, må de ha et sted hvor de selv har kontrollen. Da trenger de en stat hvor de er i flertall.
Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Tar vi med resten av det muslimske området, blir dette bildet enda tydeligere. Og når vi regner med Europa også, blir det helt overveldende at jødene er de som for eksempel har mest å tjene på et rettferdig erstatningsoppgjør.
