Bystyret i Oslo valgte den mest upassende dag av alle å la PLO-flagget vaie over Oslo rådhus

Onsdag 23. november behandlet Oslo bystyre et forslag fra to Rødt-representanter om å la PLO-flagget vaie over rådhuset 29. november. Det opprinnelige forslaget fra Rødt var å binde byrådet til å flagge hvert år den datoen. Men Arbeiderpartiet ville ikke være med på mer enn ett engangsvedtak. Dermed fikk forslaget om å flagge i år flertall. Høyre, Fremskrittspartiet, Folkets parti, Venstre og KrF stemte imot.

29. november er FNs internasjonale solidaritetsdag for det palestinske folk. Likevel er det den mest upassende dag av alle å la PLO-flagget vaie over Oslo rådhus.

29. november 1947 vedtok FNs generalforsamling et forslag om å dele det britiske mandatområdet Palestina i to – en jødisk og en arabisk del. Palestina-araberne valgte å forkaste forslaget og trappet opp terror og vold mot den jødiske staten som var i ferd med å vokse fram. Forslaget ble også avvist av alle de arabiske landene.

Arbeiderpartiet, sammen med hele den norske utenrikspolitiske eliten, sier at de ønsker seg en tostatsløsning på konflikten. Å flagge for den ene parten som har avvist en totstatsløsning hele tiden siden 1947, og gjøre det på den mest symboltunge datoen for denne avvisningen, må være den verst tenkelige datoen man kan velge. Da 29. november ble valgt i FN-systemet som solidaritetsdag i 1977, var det bare fordi palestinerne og deres arabiske og ikke-demokratiske allierte hadde ønske om å sende det samme signalet som ble sendt i 1947: Vi godtar ikke en jødisk stat. Det samme er overordnet strategi for den palestinske ledelsen fortsatt. I Gaza og Ramallah vil PLO-flagget over Oslo rådhus bli oppfattet som en støtte til denne agendaen.

Kommentarer til debatten i bystyret

Forslagsstiller Ylva Holm Torsteinson fra Rødt stod på talerstolen med Pride-lanyard, og fikk etter hvert også et Palestina-skjerf hengt over skuldrene. Den homofile palestineren Ahmad Abu Murkhiyeh, som fikk asyl i Israel, og som ble halshugget da han returnerte til Hebron, ble ikke nevnt. At Vestbredden og Gaza er en av de farligste områdene i verden for LHBT-turister kom heller ikke opp.

Torsteinson sa hun vil flagge for å «markere motstand mot den uholdbare situasjonen de aller fleste palestinere lever under». Ingen nevnte at palestinerne på den siste Human Development Index ligger på 106. plass i verden. Ifølge FNs tall er det altså 85 land i verden hvor situasjonen er mer og ofte mye mer uholdbar, men hvor mange av disse får flagget sitt over Oslo rådhus?

Torsteinson nevnte «dehumaniserende okkupasjon». Hun velger å overse at dersom Palestina-araberne i 1947 hadde godtatt FNs forslag til løsning, ville det aldri blitt noen okkupasjon. Palestinske grupper brukte vold og terror lenge FØR (den lovlige) okkupasjonen startet i 1967.

Den palestinske eliten har gjentatte ganger avvist tilbud om israelske tilbaketrekninger og opprettelse av en palestinsk stat ved siden av Israel som en jødisk stat.

Israel reduserte palestinernes opplevelse av å være okkupert kraftig på 1990-tallet, da palestinske selvstyremyndigheter overtok myndigheten over nesten alle palestinerne på Vestbredden og alle palestinerne på Gaza-stripen. Resultatet ble den andre intifadaen der over tusen israelere ble drept i vold og terror.

Israel trakk seg helt ut av Gaza i 2005. Det har bare ført til mange flere angrep mot Israel enn før.

Torsteinson ville ha mer troverdighet dersom hun klarte å finne fram til én palestinsk leder som aksepterer at Israel skal forbli det jødiske folkets nasjonale hjemland. Fra november 2016 har MIFF hatt en offentlig etterlysning etter et slikt navn på palestinske politikere, samfunnsledere, journalister, partier etc. som offentlig tar til orde med anerkjennelse av Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Hittil har vi ikke fått ett eneste navn fra de som kaller seg palestinernes venner i Norge.

Maria Qureshi, Arbeiderpartiet, hevdet i bystyret at Israel er en «okkupasjonsmakt» som «stadig har utvidet sitt lands grenser. I virkeligheten har det jødiske folket akseptert tap av, og trukket seg ut av, store landområder i håp om å få fred med sine arabiske naboer. Som kartene i lenken viser, hadde jødene i 1920 forhåpninger om å få hele landområdet Palestina, inkludert Transjordan, som sin stat. Dagens Israel, uten Vestbredden og Gaza-stripen, er bare noen få prosentandeler av dette.

På 1900-tallet flyktet nærmere en million jøder fra arabiske land, og hundretusener til fra andre muslimske områder (Iran, de muslimske delene av det tidligere Sovjetunionen). Det er i grunnen ganske enkelt: Når århundrers historie har bevist at jødene ikke kan leve i frihet og verdighet i den muslimske verden og i Europa, må de ha et sted hvor de selv har kontrollen. Da trenger de en stat hvor de er i flertall.

Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Tar vi med resten av det muslimske området, blir dette bildet enda tydeligere. Og når vi regner med Europa også, blir det helt overveldende at jødene er de som for eksempel har mest å tjene på et rettferdig erstatningsoppgjør.

Les mer i artikkelen Med rett til landet.