Israel og Ukraina

Bli medlem fra kun kr. 4 per uke

Georgia sett fra Israel

Situasjonen i Georgia har også vært en hovedsak i nyhetene i Israel de siste ukene. Israel er mer direkte innblandet i saken enn de fleste andre land. Det finnes en god del jøder av georgisk bakgrunn i Israel, og enda langt flere av russisk bakgrunn. Israel har levert våpen til Georgia, og israelske militære har trent georgiske soldater. Israel forsøker også å holde et best mulig forhold til Russland, som selger våpen til flere av Israels fiender.

LO har nettopp bekreftet at de vil utslette Israel og stempler landet som apartheidstat. Vis din protest og bli medlem av MIFF nå! Vipps 39881.

Det følgende er noen synspunkter fra to artikler. Først gjengir vi Caroline Glick, som er redaktør og fast skribent i Jerusalem Post. Hun befinner seg på høyresiden i israelsk politikk. Hun har militær bakgrunn. Hennes kommentarer ligger ofte på linje med Netanyahu og Likud, men hun uttrykker seg kanskje mer direkte.

Til slutt gjengir vi Yitzak M. Brudny, som arbeider med Russland-studier på Det hebraiske universitetet i Jerusalem.

Georgias suverenitet
Glick mener at Georgia ikke har brutt internasjonal lov ved aksjoner i Sør-Ossetia. «Utbryterrepublikkene» Sør-Ossetia og Abkhasia hører helt klart inn under Georgias suverenitet, og Georgia hadde samme rett til å forsvare seg mot separatister som Russland har i Tsjetjenia. Russland hadde ingen rett til å gripe inn i utbryterrepublikkene, som tilhører Georgia, og enda mindre rett i resten av Georgia.

Oljeforsyning
Glick mener at den egentlige grunnen til Russlands aksjon, er oljeledningene som går fra Aserbadjan til Tyrkia gjennom Georgia. Til sammen frakter disse ledningene mer enn 1 prosent av verdens oljeforsyninger.

Glick regner med at russerne ikke vil trekke seg helt ut av Georgia, heller ikke av «selve» Georgia. Da vil denne oljen enten måtte fraktes gjennom Russland eller gjennom Georgia under kontroll av russiske «fredsbevarende» styrker som blir stasjonert varig slik at de beholder kontrollen. Med kontroll over disse forsyningene vil Russland lettere kunne sette Vesten under press.

Glick mener at dette er en like alvorlig trussel mot Vestens strategiske interesser som at Saddam Hussein erobret Kuwait og truet Saudi-Arabia i 1990. Men Vesten reagerer mye mer forsiktig nå. Man er utslitt av krigene i Afghanistan og Irak og er avhengig av russiske oljeforsyninger. Og det er ikke lett å forsvare det innestengte Georgia militært mot en så mektig fiende.

Dessuten har mange i Vesten fremdeles et håp om at Russland vil stille seg på Vestens side i en konfrontasjon med Iran om atomprogrammet. Glick mener at et slikt håp er helt ubegrunnet.

Svik og tapt tillit
Georgia hadde gått langt i å liberalisere og demokratisere sitt samfunn og sitt politiske system. Landet var en lojal alliert for USA, og sendte blant annet betydelige styrker til Irak og Kosovo.

Som «takk» for dette har Vesten sveket Georgia totalt. For å slippe å måtte gjøre noe konkret, benektet USA veldokumenterte fakta i flere dager, blant annet at russiske styrker stod i Gori.

På Vestens vegne har den franske presidenten, Nicolas Sarkozy, inngått en «våpenhvile» som Georgia måtte underskrive. «Våpenhvilen» var en ren kapitulasjon, den inneholdt blant annet disse punktene: De georgiske militærstyrkene skal holde seg i sine brakker (Georgia er fratatt retten til selvforsvar). Russiske styrker skal kunne bli stående ikke bare i Sør-Ossetia og Abkhasia, men også i Georgia etter vage kriterier som i praksis gir russerne rett til å stå der de selv finner det «nødvendig». Det gir altså russerne full kontroll over Georgia. Det skal være en internasjonal debatt om den politiske statusen til de to utbryterrepublikkene.
For denne avtalen har Sarkozy fått mye skryt, blant annet av president Bush.

At Vesten sviktet Georgia, selv om det er et strategisk viktig land som virkelig har vist sitt vennskap, vil få store følger for Vestens forhold til andre land, mener Glick. Det vil gjelde Ukraina, de baltiske statene, Polen og Tsjekkia. Men også landene i Midtøsten har lært en viktig lekse av denne krigen: Man kan ikke stole på Vesten, heller ikke på USA.

Stole på seg selv
De første årene av Israels eksistens, mens lederne ennå husket Holocaust, visste de at diplomati, avtaler m.m. bare nyttet når det var støttet av en sterk militærmakt. Det var ikke noe spesielt for Holocaust at verden ikke gjorde noe for å hjelpe ofrene. Det har alltid vært verdens normale reaksjon ved folkemord.

Men dagens israelske ledere har glemt dette. Nå tror de at hvis USA garanterer, hvis Israel skulle bli med i Nato, hvis vestlige styrker står i Gaza osv, så vil de fleste problemer løse seg. Det spiller i denne forbindelsen ingen rolle at Israel har hatt flere internasjonale styrker, og ingen har gjort noe for å beskytte Israel når det gjaldt. De internasjonale styrkene har heller tjent til å beskytte Israels fiender slik at de i fred får bygge opp sin styrke og forberede seg på neste krig. [Det siste eksemplet på det er Hizbollah etter krigen sommeren 2006, som har fått ruste opp i fred med 40.000 raketter for øynene på FN-styrken. UNIFIL skulle forhindre nettopp dette.]

Hvis israelerne ikke kan bruke sitt forsvar til å overvinne sine fiender, vil de miste alt. Det er den grunnleggende, varige sannheten i internasjonale forhold. Slik vil det alltid være, uansett hva Israel gjør. Det er slik verden fungerer, og slik er menneskets natur, mener Glick.

Indre maktkamp
Brudny ser det hele fra et mer russisk synspunkt, men er kritisk. Overskriften er Analyse: Hva Russland vant og tapte i «den lille, seierrike krigen».
Lederne og de offisielle mediene i Russland kaller krigen «en fredsforsterkende operasjon» for å hindre Georgia i å «begå folkemord i Sør-Ossetia», og krigen framstilles som en rettferdig straff for Georgia og en klar militær og politisk seier for Russland. Brudny mener man kan stille spørsmålstegn ved alt dette.

Brudny mener at de første tegnene var kommet på at den russiske presidenten, Medvedev, begynte å arbeide for å svekke kvelertaket sikkerhetsorganene (kalt siloviki) har over politikken i Russland. Han hadde begynt å distansere seg forsiktig fra statsminister Putin. Men med krigen i Kaukasus har både Putin og siloviki vist at det er de som har kontrollen.
Ordrene kom fra Putin, ikke fra Medvedev, som etter grunnloven er den øverstkommanderende. Putin tok heller ikke bryet med å legge krigen fram for overhuset i det russiske parlamentet. Etter grunnloven skal det gi tillatelse før russiske soldater brukes utenfor Russland.

Russiske krav
Han mener at russerne med krigen sender ut to signaler: De vil ikke tåle fiendtlige regimer i tilgrensende stater – derfor forlanger de at georgierne skal erstatte president Saakashvili med en som ikke har et så nært forhold til USA. Og de vil ikke tåle at noen utfordrer deres økonomiske hegemoni i regionen, for eksempel ved rørledninger som russerne ikke har kontroll over.

Utbryterrepublikkene
Når krigen er godt og vel over, kommer spørsmålet om hva som skal skje med utbryterrepublikkene. Lederne for republikkene er blitt oppmuntret av at Vesten vil gi Kosovo uavhengighet, og mener at de selv har minst like stor rett til det. Men Brudny tror ikke at verden vil anerkjenne en formell anneksjon. Han tror at verden vil presse på for å erstatte russiske soldater med en internasjonal styrke.

Han mener at Russland har tapt i folkeopinionen i verden. Han mener også at Russland har svekket sin troverdighet når det snakker mot bruk av militærmakt overfor Iran eller overfor Hizbollah. – Så langt synspunkter fra Brudny.

En del lesere kommenterer Byrds artikkel. En nevner at det var Stalin, selv georgier, som la Sør-Ossetia til Georgia, det er ikke eldre.

Flere mener at det er hykleri av Vesten å snakke om Georgias «territorielle integritet» som ikke må brytes ved at republikker som ikke ønsker å være under Georgia, får gjøre som de ønsker. Det var ingen i Vesten som snakket om Serbias «territorielle integritet» da Kosovo-albanerne ville bli uavhengige.

En innsender mener at Russland ikke har tapt noen diplomatisk innflytelse på krigen. For det hadde ingen innflytelse på forhånd. Alle viktige avgjørelser, fra Kosovo til Irak, er tatt uten at russernes syn spilte noen rolle i det hele tatt. Det er noe av bakgrunnen for Russlands styrkedemonstrasjon nå. – Vår kommentar er at vi ikke vet hvor grundig analyse disse påstandene tåler. Men at det nok er en vanlig oppfatning i Russland og mange andre steder, kan vi ta for gitt.

Kilder: To artikler på jpost.com (Jerusalem Post). Den ene av Caroline Glick 14. august 2008, den andre av Yitzhak M. Brudny 13. august 2008.

 

 

Har du kommentarer til artikkelen?

Vi vil veldig gjerne høre din mening!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart