I artikkelen En ekte fred? gjengir vi noen synspunkter av Dov Weisglass, som mener at araberne nå er villig til en ekte fred. Ynet, hvor artikkelen lå, lot leserne kommentere den, og det var
en lang rekke anonyme kommentarer. Vi skal gi et kort referat fra to av dem.
Den første er en som kaller seg Christy fra Boston i USA. Hun sier at for lenge siden trodde hun på fred mellom palestinere og israelere. Nå tror hun at palestinerne tenker seg en fred hvor Israel er utslettet.
Da Yasser Arafat avviste tilbudet fra president Clinton i slutten av år 2000, kunne hun ikke forstå hvorfor. Clinton gav Arafat praktisk alt han hadde sagt han ville ha. Da begynte Christy å studere palestinernes egne nettsider. Så kom 9. september 2001, og hun husker ennå hvordan mange palestinere feiret det. Da begynte hun for alvor å studere islamistiske nettsteder, deres egne ord.
Der fant hun at det islamistene ønsker, er å dominere verden. De bruker palestinerne som brikker i sitt spill. ”Frigjør Palestina” er et slagord som sikrer rekruttering.
Radikalt Islam har ikke plass for noe Israel. Og heller ikke for noen andre som praktiserer noe annet enn deres form for Islam.
Uansett hva slags avtale som måtte bli inngått med palestinerne, tror ikke Christy at palestinerne vil holde sin del av avtalen. De har løyet for mye og brutt for mange avtaler til det.
Abdel fra Ramallah
En som kaller seg Abdel fra Ramallah la inn et svar, direkte rettet til Christy. Han skriver at palestinere flest ikke ønsker å fjerne Israel. Men radikale islamister ville ikke nøle et øyeblikk med det. Grunnen er ikke, skriver han, at Israel er en jødisk stat. Men de har som prinsipp at du skal aldri oppgi din rett, aldri godta at du har tapt. Du vil bli en slags ”synder” om du gjør det. Slik er det i alle religioner, mener han.
Jødene tenker nok på Israel som sitt land, og når de gir palestinerne noe, er det et kompromiss for å få fred. Men palestinerne, og araberne i sin alminnelighet, mener at landet er deres, og at det ble stjålet fra dem. Ethvert kompromiss er et tegn på svakhet, og hvorfor skulle de godta det? Det er den oppfatningen folk flest har, og den er viktigere enn fakta. Det er oppfatningene på begge sider som må endres, mener Abdel, det nytter ikke med ”militær terror og terrorist-terror”.
Det palestinske samfunnet har tradisjonelt vært ganske sekulært. Men i dårlige tider søker folk tilflukt i religionen. Og det er dårlige tider nå: Daglige militære operasjoner, restriksjoner og fryktelig dårlig økonomi virker sterkt på det palestinske samfunnet. Du (Christy) kan tenke på om du ville godta slike forhold for deg selv og dine. Begge folk gjør nå ting de vil angre på i framtiden.
Kommentar
Så langt var det en forkortet og fri gjengivelse av to kommentar-innlegg fra lesere. Vi vil særlig henlede oppmerksomheten på prinsippet Abdel nevner om aldri å oppgi det man anser som sin rett. Dette prinsippet ligger nok bak mange av konfliktene i den arabiske verden og mellom araberne og andre mennesker. Kanskje ligger det også bak den stagnasjonen den arabiske verden opplever i økonomi og på mange andre felter.
Det blir ikke bedre av at rettferdighetskravet bare går en vei. I jødenes tilfelle dyrkes den uretten noen opplevde da Israel ble opprettet. Men det teller overhodet ingenting at jøder (og andre minoriteter) blir diskriminert og i mange tilfeller jaget og drept – at flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel.
Sudan har kunnet regne med i det minste taus, passiv støtte fra den muslimske verden i å drepe og jage millioner av ikke-muslimer i sør og muslimer av en ikke-arabisk rase i Darfur. Og araberne gnåler ennå på uretten korsfarerne begikk mot dem for tusen år siden. At muslimene har ført krig mot det kristne Europa og først ble stoppet ved Wien, teller ingenting.
Abdel har ikke rett i at det er slik i alle religioner. Tvert imot: I kristendommen og jødedommen står tilgivelsen og kompromissets kunst sterkt. Det eneste håpet jeg kan se, er at verden sier i klartekst at araberne må legge bort hele tenkemåten, og at kompromiss og tilgivelse er nøkkelen til framgang både i små og store sammenhenger. Det ville være en god begynnelse dersom et slikt pensum kom inn i skolene i den arabiske verden generelt og de palestinske områdene spesielt.
