En rekke angrep på Rakels grav i Betlehem har tvunget Israel til å gjøre jødenes tredje helligste sted om til en festning. Det har også fått Israels høyesterett til å legge stedet innenfor sikkerhetsbarrieren. Les mer utfyllende bakgrunn om Rakels grav under.
I den såkalte Oslo II-avtalen fra 28. september 1995 lovte de palestinske selvstyremyndighetene å gi tilgang til 23 jødiske hellige steder på Vestbredden og Gaza-stripen.
Allerede i forbindelse med forhandlingene varslet den daværende religionsministeren i det palestinske styret, Hassan Tahboub, at jødene ikke ville få lov til å be på sine hellige steder som PLO skulle få kontroll over. Det samme gjaldt kristne.
Tahboub sa at stedene er muslimsk eiendom. At jøder og kristne ikke kan be der, er ikke en politisk sak. Det har sitt grunnlag i religionen. – Etter muslimsk oppfatning var patriarkene og de andre bibelske personene muslimer, og Bibelens beskrivelse av dem er forvrengt.
Palestinerne fulgte ikke en gang opp avtalen om å gi jøder tilgang, og gjorde det ekstremt vanskelig eller umulig å besøke stedene.
I september 1996 ble Josefs grav i Nablus angrepet, og seks israelske soldater ble drept. Israelerne måtte trekke seg ut, og stedet ble ødelagt. I oktober ble stedet åpnet igjen.
I oktober 2000 ble Josefs grav angrepet nok en gang. Etter omkring en uke med kamper trakk IDF seg tilbake fra stedet. Væpnede palestinere svarte med å vandalisere stedet og tenne fyr på deler av området. Den drusiske IDF-soldaten Yusef Madhat blødde ihjel 4. oktober 2000 fordi væpnede palestinske sikkerhetsstyrker ikke tillot sanitetssoldater å evakuere ham.
«Shalom al Israel»-synagogen i Jeriko ble også angrepet på begynnelsen av den andre intifadaen. Hellige bøker og gjenstander ble brent, og synagogens antikke mosaikk ble skadet.
– Erfaringene etter Oslo-avtalene har vist at palestinerne ikke må få kontroll over de hellige stedene eller veiene som fører inn til dem, mener israeleren Nadav Shragai. Han mener palestinerne bruker sin virkelige eller konstruerte religiøse interesse til å vinne politisk kapital i sin kamp for Palestina.
Palestinernes behandling av Rakels grav
I følge Første Mosebok var Rakel konen til den jødiske patriarken Jakob. I kapittel 35 fortelles historien om da Rakel døde i forbindelse med fødselen til sønnen Benjamin. Hun ble gravlagt på veien til Betlehem.
| Så døde Rakel, og hun ble begravet på veien til Efrat, det er Betlehem. 1. Mosebok 35, 19. |
Historien forteller videre at Jakob reiste en minnestein på stedet. I århundrene som fulgte ble Rakels grav et bønnested for jøder, som gav spesielt håp for barnløse kvinner.
Det man i dag regner for å være Rakels grav har vært et viktig jødisk symbol i 1700 år, i følge en rekke kilder som oppgis av Shragai. Fra bysantinsk tid og frem til 1800-tallet var Rakels grav en liten kuppel-formet bygning.
I 1841 finansierte Sir Moses Montifeori at selve gravstedet under kuppelen ble bygd inne, i tillegg ble det bygd en liten tilstøtende bygning.
Eldre bilder av Rakels grav dokumenterer at den lå i et åpent område, langs veien mellom Jerusalem og Betlehem. I dag har byen Betlehem vokst seg mange ganger større, og gravstedet ligger like langs en av byens hovedgater, men samtidig bare omkring 460 meter fra kommunegrensen til Jerusalem.
Rakels grav blir en festning
1. desember 1995 ble Betlehem, med unntak av enklaven for Rakels gravsted, overgitt til Yasser Arafat og de palestinske selvstyremyndighetene. Det var først og fremst press fra religiøse partier i Knesset som sikret at den israelske regjeringen valgte å beholde kontrollen over gravstedet.
Det skulle ikke gå lenge før striden om Rakels grav ble intensivert. For første gang begynte palestinerne å omdefinere stedet til et religiøst sted for muslimer.
Høsten 1996 ble gravstedet angrepet av hundrevis av palestinere fra Betlehem og flyktningeleiren Aida. PA-guvernøren i Betlehem, Muhammad Rashad al-Jabari, ledet angriperne. Til slutt klarte IDF å spre demonstrantene med skyting og sjokk-granater. Blant de titalls palestinerne som ble skadet var Kifah Barakat, en leder av Yasser Arafats offisielle livvakt-styrke, Force 17.
Som et resultat av de palestinske angrepene og trusslene mot Rakels grav, så Israel seg nødt til å bygge solide forsvarsstillinger rundt det hellige stedet høsten 1997. Muren og vakttårnene beskytter jøder som kommer til stedet for å be.
Deretter skulle det gå tre år før sikkerhetssituasjonen ved Rakels grav igjen ble prekær. Under starten på den andre intifadaen gikk det 41 dager hvor jøder ikke kunne besøke stedet på grunn av stadige palestinske angrep. Snikskyttere fra militante grupper, støttet av Yasser Arafats sikkerhetsstyrker, skjøt mot Rakels grav fra alle sider.
Da angrepene på Rakels grav bare ble mer intensive, tok de israelske forsvarsstyrkene kontroll over hustak i området. To israelske soldater ble drept i disse kampene, den ene av den lokale Tanzim-lederen Atef Abayat. Den israelske journalisten Ronen Bergman har avslørt at Arafat, i stedet for å arrestere Abayat slik Israel krevde, gav ham belønning.
I mai 2001 var 50 jøder i bønn i Rakels grav mens en skuddveksling mellom IDF og væpnede menn fra de palestinske sikkerhetsstyrker raste utenfor.
Våren 2002 rykket IDF inn i Betlehem. Det langvarige israelske nærværet og nye anti-terror raid i etterkant har redusert angrepene mot gravstedet, uten å stanse dem helt. 27. desember 2006 ble det kastet en bombe og 10. februar 2007 ble det kastet steiner mot gravstedet.
3. februar 2005 gav Israels høyesterett støtte til å la Rakels grav ligge innenfor sikkerhetsbarrieren som Israel bygger for å stanse infiltrasjon av terrorister fra Vestbredden.
Palestinerne finner opp et religiøst krav
Muslimene har akseptert Rakels grav som et jødisk bønnested i århundrer, men fra 1996 begynte medlemmer av Wakf å omtale stedet som «Bilal ibn Rabah»-moske. Wakf er den muslimske organisasjonen som har ansvaret for de muslimske helligdommene på Tempelplassen i Jerusalem.
I dag er «Bilal ibn Rabah»-moske et innarbeidet navn på Rakels grav i det palestinske samfunnet. Muslimene har tatt navnet fra en etiopisk slave til profeten Muhammed. Etter at Muhammed døde, kastet ibn Rabah seg inn i den militære kampen for spredning av islam. Han ble drept i Aleppo eller Damaskus en gang mellom år 638 og 642. Palestinske myndigheter hevder at muslimske erobrere oppkalte «moskeen» ved Rakels grav etter Bilal ibn Rabah.
Nadav Shragai gir flere begrunnelser for å avvise det religiøse kravet som palestinerne har konstruert det siste tiåret.
For det første gav det ottomanske riket formell tillatelse til jødene i området til å besøke Rakels grav allerede fra begynnelsen av 1800-tallet.
For det andre har muslimene tradisjonelt hatt respekt for Rakel og anerkjent stedet som hennes gravsted. Den venstreorienterte orientalist professoren Yehoshua Porat sier det tradisjonelle arabiske navnet på Rakels grav betydde «Rakels kuppel, et sted hvor jødene ba».
Den arabiske antropologen og forfatteren Ali Qleibo har fortalt hans familie hvert år dro på pilegrimsferd fra Al-Kuds (Jerusalem) til Al-Khalil (Hebron). På veien stanset de og bad ved Rakels grav, skrev Eetta Prince-Gibson i Jerusalem Post 29. november 2000.
For det tredje, hvis man bare går noen få år tilbake, inneholdt ikke offisielle palestinske publikasjoner noen referanse til «Bilal ibn Rabah»-moskeen, selv ikke i større leksikon. Boken Palestine, the Holy land, med forord av Yasser Arafat, sier ganske enkelt at «ved innfarten til Betlehem i nordvest ligger graven til matriarken Rakel, som døde da hun fødte Benjamin».
KILDER:
Artikkel av Nadav Shragai fra 2. desember 2007
Komiteen for Rakels grav
Relatert artikkel:
– Israel må ta vare på Oljeberget
