Shlomo Avineri er professor i statsvitenskap ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. 11. mai kommenterte han striden om Nabka-dagen i en artikkel i Ha’aretz.
Palestinerne, og deler av den arabiske befolkningen i Israel, markerer Israels opprettelse som en katastrofe, «nabka» på arabisk. På vårparten hvert år, oppstår det en debatt i Israel hvordan den jødiske majoritetsbefolkningen i Israel skal forholde seg til dette. Ytre høyre har prøvd å innføre forbud mot Nabka-markeringer. Ytre venstre har prøvd å gjøre det til en felles minnedag for alle innbyggere. Begge forslag er like dumme og feilslåtte, mener Avineri.
– Israel er ikke en binasjonal stat, og selv med stor dose liberalisme og humanisme, er det vanskelig å behandle seier og nederlag på samme måte, skriver Avineri. Jødene vant krigen i 1947-1948, og araberne tapte. Noen felles minnemarkering er utopisk, men det jødiske flertallet bør i det minste vise respekt for palestinernes sorg, mener Avineri.
Falsk historie
Men måten palestinerne forteller historien om sitt Nabka gjør det ikke lett å vise respekt.
For det første nevner Avineri selve ordvalget. Nabka betyr katastrofe eller ulykke, som om det som skjedde i 1948 var en naturkatastrofe i stedet for resultat av menneskelig handling. Nabka var ikke en naturkatastrofe, men resultatet av et militært og politisk nederlag for araberne. Nederlaget kom på bakgrunn av politiske valg som noen konkrete mennesker var ansvarlige for.
For det andre kan man noen ganger høre at palestinerne gjør sammenligninger mellom Holocaust og Nabka. Men sammenligningen i seg selv er moralsk forkastelig: Det som skjedde med palestinerne fra 1947 til 1948 var resultatet av en krig hvor de ble beseiret, mens Holocaust var et planlagt, metodisk massemord av sivile. De seks millioner europeiske jøder som ble drept under Holocaust hadde ikke gått til krig mot Tyskland. Tyske jøder var faktisk gode tyske patrioter, og mange av jødene i Øst-Europa så på tysk kultur som toppen på europeisk sivilisasjon.
Det tredje punktet mener Avineri er det viktigste. Den palestinske framstillingen av Nabka berører ikke det faktum at det var politiske beslutninger blant araberne som brakte den forferdelige ulykken over palestinerne. Det er skrevet hundrevis, kanskje tusenvis, av artikler og bøker på arabisk om krigen i 1948, og det er gitt mange ekspertforslag på hva som var årsaken til arabernes militære nederlag. Men til denne dag er det ikke vist vilje til å erkjenne at beslutningen om å gå til krig mot FNs delingsvedtak av mandatområdet Palestina var en forferdelig politisk og moralsk feil fra arabernes side.
Krigen skapte flyktningene
Dersom palestinerne og de arabiske land hadde godtatt delingsplanen, ville den arabiske staten Falastin blitt etablert i 1948, og det ville ikke blitt noe flyktningproblem. Det var ikke etableringen av staten Israel som skapte flyktningproblemet, men det faktum at araberne gikk til krig mot etableringen av en jødisk stat i en del av Palestina, skriver Avineri.
Etter 1945 ble minst 12 millioner etniske tyskere deportert fra Øst-Europa, og tvunget vestover til Tyskland. Det er umulig å se på dette isolert fra at Tyskland angrep Polen i 1939, og andre øst-europeiske land i årene som fulgte. På samme måte er det umulig å ignorere det moralske aspektet ved arabernes beslutning om å gå til krig mot delingstanken. Når du går til krig, og taper, vil det bli konsekvenser, selv om vinnerne må bli holdt ansvarlig for sine egne handlinger, skriver Avineri.
Dersom palestinerne kunne vært mer selvkritiske når de ser tilbake på 1948, kunne det blitt lettere for israelere å dele deres smerte, mener professoren.
