Det følgende bygger på en artikkel fra Gatestone Institute, skrevet av Malcolm Lowe 19. april 2013. Den er et svar på en artikkel av Jeffery Abood med tittelen The Vanishing Church in the Holy Land.
Abood hevder: «I to tusen år har de kristne samfunnene der [i Det hellige land] blomstret (thrived).» Lowe korrigerer: I løpet av de siste to tusen årene ødela keiser Diokletian de kristne samfunnene rundt år 300. Perserne invaderte på 600-tallet. Den muslimske fatimid-kalifen Al-Hakim forfulgte de kristne på 1000-tallet, Bibars på 1200-tallet. Det er bare noen høydepunkter i diskriminering og forfølgelse. Det var mange brutale regimer, invasjoner, massakrer, hungerkatastrofer og dødelige epidemier. [Du har lese om Omar-pakten, reglene for hvordan ikke-muslimske minoriteter i muslimske områder skulle behandles, i vår artikkel Jødenes historie i arabiske land. Det var stort sett de samme reglene for kristne som for jødene.]
Abood hevder: «Men i de siste seksti årene [mens Israel har vært der] har deres befolkning [de arabiske kristne] gått ned fra det historiske nivået på rundt 18 prosent til mindre enn 2 prosent i dag. Aldri har de kristne samfunnene der vært så nær ved å bli borte som de er nå.»
Lowe svarer at i 1947 [før Israel ble opprettet og før mange palestinere flyktet] utgjorde de arabiske kristne ca. 150.000. Det var 8 %, ikke 18. I dag utgjør de arabiske kristne ca. 180.000, altså flere enn i 1947. Men fordi antallet jøder og muslimer har økt meget sterkt, er dette større tallet nå bare snaut 2 prosent av alle innbyggerne.
For 60 år siden skrev man året 1953. Det var etter at et stort antall arabere (palestinere), også kristne, hadde flyktet da Israel ble opprettet. Fra den gangen til i dag er antallet kristne arabere i Israel tredoblet. Det er en raskere befolkningsvekst enn de aller fleste andre folkegrupper.
Det finnes ingen pålitelig statistikk for den kristne befolkningen i de palestinske områdene. Lowe fester en viss tillit til tall som tre palestinske akademikere har samlet. De heter Rania Al Qass Collings, Rifat Odeh Kassis og Mitri Raheb. De nevnte akademikerne er lite vennlige mot Lowe, de driver ikke Israel-propaganda.
Deres tall for kristne på Vestbredden og i Gaza viser at det var 48.855 kristne i 1961. I 1967, da Israel hadde fått kontroll over Vestbredden og Gaza, viser en israelsk telling 42.494. Akademikernes tall viser 51.563 i 1995. I 2006, etter at det hadde vært intifada siden år 2000, var tallet falt til 48.800. I 2007/8 var tallet igjen økt til 51.710. Lowe tror at svingningene her skyldes at en del kristne flyttet bort under den verste volden, men kom tilbake da det roet seg.
Hovedtrenden er at den kristne befolkningen minket før Israel tok kontrollen i 1967, men økte etterpå. Tallene viser at det nå er nesten tre ganger så mange arabiske kristne i staten Israel som i de palestinske områdene.
Har alle 2000 års botid?
Abood hevder om de arabiske kristne: «Enten de bor i Israel, Vestbredden eller Gaza, er disse kristne alle palestinere (med unntak av nylige samfunn av arbeidsinnvandrere) og har bodd der i 2000 år.»
2000 år er en veldig lang tid. Lowe skriver om noe av det som er skjedd med den kristne befolkningen i Det hellige land. De første kristne var jøder. Siden kom det konvertitter fra greske byer ved kysten i det nåværende Jordan. Kristne er kommet til fra mange land. Armenere og syrisk-ortodokse er kommet, mange som flyktninger fra Tyrkia. I århundrer var det ingen egentlige landegrenser der, tyrkerne styrte hele området.
Ellers finnes det blant andre koptere, etiopiske kristne og maronitter. Medlemmer av Aboods egen kirke, den romersk-katolske, vil ofte fortelle med stolthet at de stammer fra de mange europeerne som kom med korsfarerne. Når de kalles arabiske kristne, er det fordi de vokste opp med å snakke arabisk, selv om mange av dem stammer fra andre steder.
Ikke-arabiske kristne
Anslagsvis 30.000 kristne er kommet til Israel fra det tidligere Sovjetunionen. De fikk komme til Israel fordi de var i slekt med jøder (giftet med jøder, barn av jøder osv.). Lowe skriver at det er «noen få tusen» jødiske kristne, såkalt messianske jøder. [I tillegg er det mange tusen gjestearbeidere fra kristne land, med og uten oppholdstillatelse. De kommer fra land som Filippinene, Romania og en rekke afrikanske land.]
I fred og fordragelighet?
Vi har allerede vært inne på påstanden om at kristne har «blomstret» gjennom århundrene. Abood skriver mer om det. Han skriver: «… i 1500 år har den kristne befolkningen vært relativt stabil selv om de bodde i en stort sett muslimsk kultur.» I tillegg til det stoffet vi allerede har gjengitt og vist til, gir Lowe noen eksempler.
I 1517 ble de kristne utvist fra Nasaret. De fikk ikke komme tilbake før i 1620.
I år 2000 feiret Chile offisielt hundreårs-jubileet for det palestinske nærværet der. Ca. 400.000 chilenere har palestinsk bakgrunn, hovedsakelig fra kristne fra Betlehem-området som emigrerte før Israel ble opprettet, i årene 1900-1930.
Abood skriver at mesteparten av jord som kristne eide er blitt konfiskert av Israel for å bygge ulovlige bosetninger. Det er meget langt fra sannheten, mener Lowe. Men en stor del av Vest-Jerusalem, den jødiske bydelen, er bygd på jord som er bygslet fra den gresk ortodokse kirken, og til dels andre kirker. Lowe mener at siden Abood tydeligvis regner hele Israel som «okkupert område», er det kanskje disse områdene han tenker på. Men der er det altså leie-avtaler.
Betale skatt
Til et stykke ute på 1800-tallet måtte kristne og jøder betale den ekstra-skatten som ikke-muslimer har måttet betale i muslimske land i samsvar med Omar-pakten. Europeiske land presset de tyrkiske myndighetene til å oppheve denne ekstra-skatten. Israel lot skattefrihet for religiøse institusjoner gå videre. Men nå finner mange israelere det rimelig at kirkene betaler den samme skatten som alle andre. Det er altså ikke snakk om noen ekstra-skatt. Når de driver restauranter eller gavebutikker, import av dyre biler og gjør seg bruk av renovasjon, kloakk m.m. som alle andre, er det rimelig at de betaler som alle andre.
Forbud mot misjon
Abood skriver at det er straffbart å drive kristen misjon i Israel, og det fører til fengsel. Det er ikke sant. Det som er forbudt, er å betale folk for å skifte religion. Det er også forbudt å misjonere overfor mindreårige. Loven ble vedtatt i 1978 som et kompromiss med ortodokse jøder. I de 35 åra som er gått, er ingen tiltalt – og derfor ikke dømt – etter denne loven.
Dette i motsetning til den harde skjebne (noen ganger med drap) som kristne møter fra muslimer når de driver misjon blant muslimer.
Kristne Israel-hatere
Noen kristne klager på at de blir diskriminert, for eksempel ved at utenlandske kristne har vanskeligere enn før for å få oppholdstillatelse i Israel. Lowe kritiserer Israel for det. Men han kan forstå det: Når Kirkenes Verdensråd, som representant for hundrevis av millioner kristne, opptrer ytterst fiendtlig mot Israel, burde det ikke forbause noen at Israel er skeptisk.
Lowe nevner flerre eksempler på «opplysninger» fra Abood som ikke holder mål. De som ønsker det, kan lese mer i Lowes artikkel: The Myth of Palestinian Christianity.
