Professor Haim Gvirtzman ved Hebrew University forklarer i artikkelen ”Sannheten bak de palestinske vann-anklagene” hvordan han mener palestinerne selv kunne ha løst vannforsyningsproblematikken for lenge siden dersom de hadde ønsket det.
”De palestinske selvstyremyndighetene bruker vann som et våpen mot staten Israel. De er ikke interesserte i praktiske løsninger som kan løse vannmangelen hos det palestinske folket, men heller i å opprettholde mangelen og sverte Israel,” skriver han.
Gvirtzman er professor i hydrologi, medlem av de israelske vannmyndighetenes råd (Israel Water Authority Council), og rådgiver for Israels og selvstyremyndighetenes (PAs) felles vannkomité (Israel-PA Joint Water Committee). Han har forsket på vannkonflikten mellom Israel og palestinerne hos Begin-Sadat Center for Strategic Studies.
Anklagene om at Israel ulovlig nyttiggjør seg av palestinernes vannressurser, lever i beste velgående. Senest i februar kom Europaparlamentets president Martin Schultz med udokumenterte beskyldninger om at Israel forbruker fire ganger mer vann per innbygger enn palestinerne på Vestbredden.
Haim Gvirtzman mener at palestinerne selv har tilgang på de nødvendige ressursene til å gjøre noe med samtlige av årsakene til sine manglende vannressurser. Ifølge ham kan årsakene til palestinernes vannmangel oppsummeres i seks punkter:
1. Store ubenyttede ressurser
Palestinerne har rettmessig tilgang på store vannressurser som ikke blir hentet ut. Oslo-avtalen gir palestinerne retten til å hente ut 70 millioner kubikkmeter grunnvann fra vannreservoaret Eastern Mountain Aquifer øst for Hebron. Men dette vannet siger i stedet ned i bakken og ender i Dødehavet, ubenyttet. 40 steder i dette området er identifisert som gunstige for brønnboring, og palestinerne har full tillatelse til å ta disse ressursene i bruk. Men på de 20 årene som har gått side Oslo-avtalen ble inngått, har palestinerne kun tatt i bruk en tredel av dem. Dette til tross for at det internasjonale samfunnet har tilbudt å finansiere brønnboring på alle de 40 stedene. Dersom palestinerne hadde utviklet alle disse brønnene, ville det i seg selv ha vært nok til å løse vannmangelen i fjellområdene rundt Hebron, hevder professoren.
I stedet har palestinerne valgt å bore en økende mengde illegale brønner i vannreservoarene som er beregnet til å sørge for grunnvann til staten Israel, påpeker han.
2. Omfattende ureparerte lekkasjer
Hele 33 prosent av vannet i palestinske byer går til spille på grunn av lekkasjer i rørsystemene. Behovet for vedlikehold og reparasjoner av rørene neglisjeres fullstendig, ifølge Gvirtzman. Til sammenligning utgjør lekkasjene i det israelske rørsystemet kun ti prosent av vannforbruket.
3. Bygger ikke renseanlegg
Palestinerne er ifølge Oslo-avtalen forpliktet til å bygge kloakkrenseanlegg, men gjør det likevel ikke. Derfor forurenses stadig flere vannkilder av kloakkvann som flyter ut i naturen, skriver hydrologiprofessoren. Dette til tross for at bistandsgivende land står klare til å fullt ut å finansiere byggingen av slike renseanlegg.
4. Vanner ikke med resirkulert vann
Palestinerne vil ikke bruke renset avfallsvann i jordbruket sitt, slik mer enn halvparten av jordbruksfeltene i Israel gjør for å overleve. Dersom palestinske jordbrukere ville bruke resirkulert vann, ville det frigjøre store mengder friskt vann til husholdningsbruk, påpeker professoren.
5. Ugunstige vanningsmetoder
En del palestinske bønder vanner åkrene sine ved bassengvanning i stedet for å bruke dryppvanningsteknologi, slik Israel gjør. Dette kan redusere vannforbruket med mer enn 50 prosent, ifølge forskeren.
6. Takker nei til avsaltingsanlegg
For befolkningen på Gaza-stripen har det internasjonale samfunnet tilbudt en løsning: Å finansiere byggingen av et avsaltningsanlegg for å gjøre sjøvann til drikkevann. Men palestinerne har nektet å ta imot denne gaven, og hevder i stedet at de har rett på tilgang til grunnvannsreservoarene i Judea og Samaria. Et slikt avsaltningsanlegg ville ifølge professor Gvirtzman kunne løse hele vannmangelen på Gaza-stripen.
– Kan få 50 prosent mer vann
Dersom disse seks momentene hadde blitt tatt til følge, mener artikkelforfatteren at palestinerne enkelt kunne ha økt vannforsyningene sine med minst 50 prosent, uten noen som helst hjelp fra staten Israel. Dette ville de kunne oppnå kun ved å ta imot bistandsfinansiert brønnboring på de tillatte stedene øst for Hebron, fikse de største lekkasjene, resirkulere spillvann og anvende dette i jordbruket, ta i bruk dryppvanningsteknologi i jordbruket, og takke ja til et bistandsfinansiert avsaltningsanlegg i Gaza.
Gvirtzman skriver også at PA hvert år kjøper 50 millioner kubikkmeter vann til sterkt subsidierte priser fra Israel og at det i tillegg systematisk stjeles vann fra Israels nasjonale vannverk av palestinske jordbrukere.
”Dette viser at de palestinske selvstyremyndighetene bruker vann som et våpen mot staten Israel. De er mer interessert i å redusere vanntilgangen for Israel, forurense naturlige reservoarer, skade israelsk jordbruk og ødelegge Israels rykte rundt om i verden, enn i å virkelig løse vannproblemene for det palestinske folket,” skriver han.
– Israel står klar til å hjelpe
Han påpeker også at store deler av den øvrige arabiske befolkningen sliter mer med vannmangel enn palestinerne.
”Palestinerne lever i skyggen av staten Israel, som er en stormakt i verden når det gjelder vannteknologi. Relativt sett befinner palestinerne seg konstant i en Edens hage. Bare i Israel, på Vestbredden og i Gulf-landene har 96 prosent av alle husholdninger tilstrekkelig, rent og drikkbart vann i kranene. Innbyggerne i nesten alle andre land i regionen lider av forferdelig vannmangel,” skriver han.
Han forteller at staten Israel gjennom avsaltning av sjøvann og resirkulering av spillvann ikke bare har sørget for å ikke ha noen vannmangel, men også har blitt en eksportør av vann til både palestinerne på Vestbredden og til Jordan.
”I fremtiden, hvis og når fred blir oppnådd, og palestinerne virkelig ønsker samarbeid – noe de i dag ikke gjør – vil staten Israel stå klar til å hjelpe sine naboer med å overvinne vannmangelen sin,” konkluderer han.
– Primitivt før Israel kom
Men hvor stor er egentlig den reelle vannmangelen blant palestinerne, og hva er den faktiske forskjellen mellom det israelske og det palestinske vannforbruket? Har vanntilgangen for palestinerne blitt større eller mindre siden Israel tok kontroll over Vestbredden i 1967? Dette besvares i artikkelen ”Myten om den tørste palestineren”, av Akiva Bigman, en av redaktørene i det hebraiskspråklige nyhetsnettstedet Mida. Han viser til Gvirtzmans forskning som dokumentasjon.
Bigman skriver at det er en myte at palestinerne har mindre tilgang på vann i dag enn de hadde i fortiden, som resultat av israelsk kontroll over Vestbredden.
”Før Israel tok kontroll over Vestbredden etter seksdagerskrigen i 1967, var vannsystemet på Vestbredden ekstremt primitivt. Mye av det var basert på teknologi fra romertiden, med akvedukter som fungerte etter tyngdekraften,” skriver han. Vannet ble stort sett båret manuelt, og svært få hadde vannrør innlagt i husene sine. Ved slutten av det jordanske styret i 1967, forbrukte palestinerne på Vestbredden 65 millioner kubikkmeter vann per år, forteller artikkelen.
– Vanntilgangen har økt
I løpet av de første fem årene under israelsk kontroll økte vannforsyningene med 50 prosent, og Israel etablerte pumpesystemer direkte inn til sentrum i byene, der befolkningen kunne fylle vannbeholdere til personlig bruk. Bigman påpeker at selv om vannsystemet primært ble utviklet for de israelske bosetningenes skyld, fikk også de arabiske byene nyte godt av den samme utviklingen.
Fra 1967 og frem til Oslo-avtalene ble inngått på 1990-tallet og de palestinske selvstyremyndighetene ble opprettet, ble vannforsyningen blant palestinerne på Vestbredden nær doblet, til 120 millioner kubikkmeter vann årlig. De siste 20 årene har vannforsyningene igjen nesten doblet seg. I 2010 var det palestinske forbruket på Vestbredden oppe i 190 millioner kubikkmeter årlig.
En fjerdedel mer, ikke fire ganger mer
Også offisielle palestinske kilder anerkjenner dette, skriver Bigman. Tall fra Palestinian Hydrology Group viser at i 2004 var 643 av 708 palestinske bosetninger koblet til vannsystemet, det vil si 97 prosent av den palestinske befolkningen. Majoriteten av disse har innlagt vann i hjemmet.
Det er ikke bare totalsummen av vannforbruket som har økt. Også forbruket per innbygger har gått opp etter at Israel tok kontrollen. I 1967 brukte hver arabiske innbygger på Vestbredden i snitt 93.000 liter vann årlig. I 2006 var tallet 129.000 liter per palestinsk innbygger. Dette er på ingen måte milevis unna det israelske vannforbruket per innbygger, som det samme året var 170.000 liter i snitt. Mens de palestinske kildene til Europaparlamentets president fortalte ham at israelere bruker fire ganger mer vann enn dem, viser tallene altså noe annet. Det riktige ville vært å si at israelere bruker en fjerdedel mer vann enn de selvstyrte palestinerne – en langt mindre dramatisk forskjell, og en forskjell som det altså ifølge Gvirtzman til en stor grad ville vært mulig for de palestinske myndighetene selv å utjevne, med relativt enkle grep.
