Om menn og mus
Yoel Marcus er fast reporter i Ha’aretz og ser det meste fra venstre. Det hender at han er humoristisk også, gjerne typisk, jødisk selvironi. I en kommentar 18. mars 2005 skrev han blant annet dette:
Nyheten om at amerikanske vitenskapsmenn planlegger å avle fram mus med menneskelige hjerneceller, har satt i gang et veldig offentlig rabalder i USA. Som om det skulle være noe. Israel har slått Amerika på dette feltet for lenge siden med den samme oppfinnelsen, bare at her virker det motsatt vei. Vi har folk med hjerneceller som mus. Noen av dem finner vi til og med som sentrale beslutningstakere i landet.
Clinton & Rabin
Den israelske statsministeren Yitzhak Rabin var på besøk hos den amerikanske presidenten Bill Clinton.
«Herr president,» sa han, «er alle innbyggerne i USA fornøyd med Deres politikk?»
«Man kan ikke vente at 200 millioner mennesker skal være tilfreds med alt,» svarte presidenten. «Det er sikkert tre-fire millioner som ikke er fornøyd med meg. Hvordan er det hos dere i Israel, herr Rabin? Er alle tilfreds med Deres politikk?»
«Det er vel omtrent som her,» sa Rabin. «Tre-fire millioner er misfornøyde.»
Tiggere
Den israelske finansministeren dro til USA for å skaffe 500 millioner dollar, som trengtes sårt om man skulle klare å skaffe boliger til de mange som innvandret fra det tidligere Sovjetunionen. Da han en dag var ute og spaserte i Brooklyn, fikk han se en jødisk tigger som bad om almisser. Han gav mannen en dollar, og tiggeren sa:
«Jeg synes det er noe kjent ved ansiktet ditt. Du skulle vel ikke være den israelske finansministeren?»
Da finansministeren svarte bekreftende, fortsatte tiggeren:
«Jeg tar ikke imot almisser fra en kollega!» Dermed gav han ham dollaren tilbake.
Kaos
Det satt tre menn på en kafé i Tel Aviv, en arkitekt, en kirurg og en politiker. De kunne ikke bli enige om hvilket av disse tre yrkene som var det eldste.
«Selvsagt er det mitt,» sa kirurgen. «Gud lot jo Adam sove, og etter at han på denne måten hadde bedøvet ham, opererte han bort et ribben på ham.»
«Det er nok rett,» sa arkitekten, «men før Gud skapte Adam, skapte han en verden ut av kaos. Det var en ekte arkitekthandling.» Da sa politikeren triumferende: «Og hvem hadde skapt det kaoset?»
Klaging
En gruppe immigranter fra det tidligere Sovjetunionen steg ut av El Al-flyet fra Moskva til Tel Aviv på Ben Gurion-flyplassen. De ble straks omringet av en flokk journalister.
«Hvordan er den økonomiske situasjonen i dagens Russland?»
«Man kan ikke klage.»
«Hva med boliger?»
«Man kan ikke klage.»
«Hva med antisemittisme?»
«Man kan ikke klage.»
«Når det er slik, hvorfor vil De da utvandre til Israel?»
«Vel – her kan man klage.»
Marinebåter
En ung mann på 20 år som emigrerte til Israel fra det tidligere Sovjetunionen, måtte gjøre militærtjeneste i det nye landet. Han stilte opp på rekrutteringskontoret. «I hvilken av de tre våpengrenene vil du tjenestegjøre, infanteriet, marinen eller luftvåpenet?»
«Hvis jeg kan velge, tar jeg marinen.»
Tjenestegjørende sersjant grep et formular og begynte å stille gutten spørsmål. Etternavn, fornavn, fødselsdato og fødested, utdanning osv. Da han ble spurt om han kunne svømme, reagerte gutten forskrekket:
«Har dere ikke båter?»
Tusen plaketter
En israelsk oberst i luftvåpenet fikk i oppdrag å skaffe et nytt kampfly som ville koste 50 millioner dollar. Han kom på den ideen at han skulle spørre tusen rike jøder i Amerika om de kunne tenke seg å gi 50.000 dollar hver, slik at flyet kunne kjøpes. Han nevnte den geniale planen for en av sine kollegaer.
«Flyet kommer aldri til å kunne heve seg fra bakken,» sa vennen.
«Hvorfor ikke?»
«Kan du tenke deg hvor mye tusen plaketter med givernes navn veier?»
Baronen
Baron Rotschild i Paris besøkte Klagemuren i Jerusalem og stakk, etter jødisk tradisjon, en seddel i en mursprekk. Her hadde han skrevet en bønn om at Den Allmektige måtte krone den store transaksjonen han stod overfor, med hell. Det dreide seg om en milliard dollar. Da hørte han en fattig jøde bak seg. Han bad Den Allmektige om å få 100 shekel, om lag 40 dollar, slik at han kunne gi den barnerike familien et godt måltid på sabbaten. Baronen tok 100 shekel opp av lommeboken, gav dem til den fattige mannen og sa:
«Ta dette og forstyrr meg ikke i forretningene.»
Bygningsmenn
En amerikansk turist stod i Dizengoffgaten i Tel Aviv og stirret på noe. Etter hvert samlet det seg en del rundt ham, og de stirret i samme retning. Et kvarter senere var det blitt en hel folkemengde, og alle stirret.
En politimann så sammenstimlingen og gikk bort og spurte hva det var.
«Vi vet ikke. Spør turisten.»
Han spurte turisten, som svarte: «Jeg beundrer de to monumentene der borte.»
«Det er da ingen monumenter i Dizengoffgaten.»
«Jo, se der borte.»
«Det er jo to bygningsarbeidere.»
«Merkelig,» sa turisten. «Nå har jeg stått her en halv time, og de har ikke rørt på seg.»
Militærkantiner
Etter Seksdagerskrigen måtte Israel forsørge hundretusener av egyptiske fanger. Da Moshe Dayan, den legendariske forsvarsministeren, ble spurt om det ikke var fare for at israelerne kunne hevne seg på de egyptiske fangene, svarte han med et smil:
«Den eneste hevnen våre soldater vil ta, er at fangene blir nødt til å spise samme maten som våre egne soldater i militærkantinene!»
Kunst og kultur
En amerikansk turist skulle forlate Israel etter et to uker langt opphold. Den israelske fetteren hans fulgte ham til Ben Gurion-flyplassen.
«Vær nå ærlig, og si hva du mener om det lille landet vårt,» sa han.
«Det er meget vakkert,» svarte turisten. «Men det er noe ved dere israelere som jeg ikke liker. Hele tiden snakker dere om mat, arbeid og boliger. I Amerika snakker vi mer om kunst, litteratur og kultur.»
Etter å ha tenkt seg om en liten stund, svarte israeleren: «Enhver snakker vel om det han ikke har.»
Alle språk
Over inngangsdøren til en restaurant i Tel Aviv hang det et skilt: «Her tales alle europeiske språk.» Deretter fulgte en lang liste: Engelsk, fransk, tysk, italiensk, spansk, russisk, portugisisk…
En turist gikk inn og henvendte seg til eieren på engelsk, men denne gjorde med håndbevegelser kjent at språket var ukjent for ham. Turisten forsøkte seg da med fransk, tysk, spansk, italiensk og russisk – med samme resultat. Til slutt fant han en som kunne engelsk, og bad ham spørre eieren på hebraisk hvem som snakket alle de språkene som stod på plakaten.
«Kundene,» svarte eieren.
Klimaanlegg
En amerikansk turist ropte til kelneren på en restaurant i Tel Aviv:
«Sett straks i gang klimaanlegget. Man kan jo smelte her.»
«Skal bli, sir,» svarte kelneren.
Noen minutter senere ropte amerikaneren igjen på kelneren.
«Slå straks av klimaanlegget. Man kan jo fryse i hjel her.»
«Skal bli, sir,» svarte kelneren.
Men før det var gått fem minutter, forlangte amerikaneren at anlegget skulle settes på igjen.
«Man smelter jo her.»
En annen turist, som hadde fulgt med i opptrinnet, henvendte seg nå til kelneren.
«Jeg beundrere Deres tålmodighet – slå på, slå av, slå på. Mannen vet jo ikke hva han vil.»
Kelneren bøyde seg over til turisten og hvisket: «La han bare beklage seg. De skjønner, vi har ikke noe klimaanlegg her.»
Dødehavet
En amerikansk jøde og en israeler traff hverandre på Café de la Paix i Paris og kom i snakk.
«Er du kjent i De forente stater?», spurte amerikaneren.
«Nei, jeg har ikke vært der,» svarte israeleren.
«Men du har vel hørt om Empire State Building?»
«Selvsagt», sa israeleren.
«Det var min far som bygde den,» sa amerikaneren. «Har du hørt om Brooklyn Bridge? Den er også bygd av min far. Og hvem tror du bygde Det hvite hus i Washington? Min far.»
Dette ble for mye for israeleren, så han bestemte seg for å gi igjen med samme mynt.
«Du har sikkert hørt om Dødehavet,» sa han.
«Selvsagt,» svarte amerikaneren.
«Jeg kan betro deg en hemmelighet: Det var min far som drepte det.»
Kippa
Dr. Aron Barth, som var den første generaldirektøren for den israelske nasjonalbanken, var ortodoks jøde og bar – som skikken er blant ortodokse jøder – kippa hele dagen. På spørsmål fra den amerikanske finansministeren om det virkelig var nødvendig å ha på seg den lille kalotten, svarte dr. Barth:
«At De kan spørre om det. Det er jo den eneste dekningen jeg har for den israelske lira.»
Klagemuren
En jødisk turist fra Amerika ville til Klagemuren. «Kjør meg til Klagemuren,» sa han til den israelske taxisjåføren.
«Jeg forstår ikke hva De mener,» svarte taxisjåføren.
Da sa turisten på jiddisk: «Brengt mich dorten wu die Jden wajnen!» (Kjør meg dit hvor jødene gråter.)
«Å, dit,» sa taxisjåføren og kjørte ham til finansdepartementet.
Gå på vannet
En from katolikk reiste til Israel for å se på de hellige stedene. Da han kom til Gennesaretsjøen, fikk han tilbud om en tur med motorbåt over sjøen.
«Hvor mye koster det?», spurte han utleieren.
«50 dollar.»
«Det var mye for en så kort tur.»
«Glem ikke at det dreier seg om en helt uvanlig sjø. Det var den Jesus gikk over.»
«Det skjønner jeg godt når jeg hører de prisene dere har her!»
Ikke statsminister
Det er en kjent sak at David Ben Gurion ikke tålte lederen for Likud-partiet, Menachem Begin, som i mange år var leder for opposisjonen. Ben Gurion nevnte ham for eksempel aldri ved navn i sine taler.
Da Ben Gurion gjorde kjent sin dramatiske avgang fra regjeringen og trakk seg helt tilbake fra politikken, ringte telefonen neste dag hjemme hos ham.
Hans kone Poula tok den.
«Hvem er det?»
«Det er Menachem Begin. Kan jeg få tale med statsministeren?»
«Men, herr Begin, De vet da at min mann ikke er statsminister lenger?»
Ti minutter etter ringer telefonen på nytt: «Dette er Menachem Begin. Er statsministeren til stede?»
«Men, herr Begin, jeg har jo allerede sagt at min mann ikke er statsminister lenger. Hvorfor ringer De på nytt?»
«Fordi det er så deilig å høre at Deres mann ikke er statsminister lenger.»
Lære hebraisk
Ben Gurion bodde i bydelen Rehaviah i Jerusalem, et strøk der det stort sett bodde tyske jøder. Han hilste på en av naboene utenfor huset og snakket hebraisk til ham.
«Unnskyld, herr ministerpresident, men jeg kan ikke hebraisk,» sa mannen.
«Hvor lenge har De bodd i Israel?», spurte Ben Gurion overrasket.
«30 år, herr ministerpresident.»
«30 år, og De skammer Dem ikke over at De ikke kan hebraisk?»
«For å si det som det er, så er det mye lettere å skamme seg enn å lære hebraisk.»
Generaler
Da amerikanerne ikke syntes å komme noen vei med Vietcong i Vietnam, og utsikten til seier syntes å bli stadig fjernere, vendte den amerikanske presidenten Richard Nixon seg til den israelske regjeringen. Han spurte om ikke den legendariske general Moshe Dayan, som kort tid i forveien hadde knust den egyptiske armeen i Seksdagerskrigen, kunne hjelpe den amerikanske generalstaben til å finne ut hvordan de skulle vinne Vietnamkrigen.
«Vi går med på å leie ut general Dayan,» svarte den israelske regjeringen, «men under betingelse av at vi til gjengjeld får to amerikanske generaler.
«Ikke noe problem,» svarte Nixon. «Nevn to stykker.»
«General Motors og General Electric,» lød det israelske svaret.
Borgermesteren
I en israelsk by var borgermesteren og hans kone ute og spaserte. De passerte et stilas. Her stod det en byggmester som var på fornavn med borgermesterens kone. Han hilste hjertelig på henne.
«Det lot til at mannen kjente deg godt. Hvem er han?»
«Vi gikk sammen på gymnaset, og han har til og med fridd til meg en gang.»
«Du kan prise deg lykkelig over at du ikke giftet deg med ham, men med meg, ellers ville du ikke vært borgermesterkone i dag, men bare byggherrekone.»
«Der tar du feil. Hadde jeg giftet meg med ham den gangen, ville han vært borgermester i dag.»
Under
I 1946 var Jerusalem beleiret av den arabiske legion. Det var meget knapt med vann og mat, og det hersket en nedtrykt stemning blant befolkningen, helt til grønnsakshandleren Moisje grep ordet og prøvde å sette mot i folket.
«Ikke vær bekymret,» sa han. «Alt går bra. Vi blir reddet.»
«Vi holder jo på å dø av sult og tørst. Hvem skal redde oss?»
«Bare vent! Enten blir vi reddet på naturlig vis, eller så skjer det et under.»
«Hva mener du med naturlig vis?»
«Det naturlige er at Gud griper inn, slik han alltid har gjort.»
«Og underet?»
«Det må være at troppene våre klarer å bryte gjennom beleiringen.»
David II
I 1965 var Levi Eshkol finansminister i den ukuelige Ben Gurions regjering. En gang beklaget Eshkol seg over landets elendige økonomi.
«Du er jo galisisk jøde,» svarte Ben Gurion. «Har du ikke et forslag til en løsning?»
«Det har jeg,» sa Eshkol, «men jeg vet ikke hvordan du stiller deg til det?»
Ben Gurion så spørrende på ham.
«Hvem har sagt at vi absolutt skal være en republikk?», sa Eshkol. «Vi gjør Israel om til et monarki og innsetter en konge med et kongelig hoff. Forestill deg hva det vil bety å få en jødisk konge etter 2000 år. Turister fra hele verden kommer til å strømme til Israel for å beundre den jødiske kongen. Konjunkturene vil stige, og landet vil blomstre.
«Ingen dum idé,» svarte Ben Gurion, «men hvem skulle vi velge til konge?»
«Det måtte selvfølgelig bli deg.»
«Skulle jeg bli David den andre? Det kommer aldri til å skje,» sa Ben Gurion.
Marshallhjelp?
Året var 1949. Den unge staten Israel hadde så vidt lagt uavhengighetskrigen bak seg, og hadde begynt på de første forberedelsene til å motta masseinnvandring av jøder fra araberlandene. Landet befant seg i en meget anstrengt økonomisk situasjon, og finansminister Kaplan nevnte sine bekymringer for David Ben Gurion. Denne svarte:
«Du er jo en klok mann. Har du ingen idé om hvordan vi skal komme oss ut av elendigheten?»
«Jo, jeg har faktisk en strålende idé. Vi gjør som tyskerne og erklærer krig mot Amerika. Amerika beseirer oss og gir oss alt vi trenger.»
«Idéen er glimrende,» sa David Ben Gurion. «Men hva skal vi gjøre hvis vi beseirer Amerika? Hvordan skal vi klare å forsørge 200 millioner amerikanere?»
Funksjonæren
En funksjonær i det israelske landbruksdepartementet besøkte en arabisk bonde i Galilea. Han ville gjerne hjelpe ham med å rasjonalisere gårdsbruket.
«Hvor mye melker kuene dine, Muhammed?»
«8 til 10 liter om dagen.»
«Det nytter ikke å drive gårdsbruk på den måten i våre dager. Du må skaffe deg hollandske kuer. De melker 15 til 20 liter om dagen.»
«Det er umulig,» svarte Muhammed.
«La meg få vise deg at det er mulig. Jeg skal ta med meg ei hollandsk ku fra en av kibbutzene våre. Vi lar den bli her i to uker, så vil du få se at jeg har rett.»
Funksjonæren hentet ei ku fra kibbutzen Ein Harod. I kibbutzene har alle kuer navn, og denne hette Aviva. To uker senere oppsøkte han Muhammed igjen.
«Nå, hadde jeg ikke rett?»
«Nei, jeg hadde rett,» svaret Muhammed. «Denne kua melker det samme som mine – 8 til 10 liter per dag.»
«Det skjønner jeg ikke,» sa funksjonæren og løp ut i fjøset til Aviva. «Hva er det som feiler deg, Aviva?», sa han. «I Ein Harod melket du 20 liter om dagen.»
«Er det noe rart?», svarte Aviva. «Der var jeg medlem i en kibbutz. Her er jeg regjeringsfunksjonær.»
Israelsk post
En snegle ålte seg langsomt fram på motorveien mellom Tel Aviv og Jerusalem. En bilfører så den og fikk medlidenhet med den, gikk ut av bilen og sa:
«Hvorfor plage seg selv slik? Jeg har et forslag: Jeg pakker deg inn og sender deg med post til Jerusalem.»
«Det er en vakker tanke,» svarte sneglen, «men jeg må dessverre takke nei. Jeg har det travelt.»
