Innenriks
Skolepenger innføres bakveien.
En tredel av foreldrene klarte ikke alle de «valgfrie» betalingene i fjor.
Men budsjettene er stramme i Israel. Israelerne har på den ene siden et langt høyere forsvarsbudsjett enn andre vestlige land. Men når Israel skal tiltrekke seg utenlandske investeringer og (stort sett jødiske) eksperter fra utlandet, nytter det ikke å ha et mye høyere skattenivå enn andre land. Altså har israelerne større utgifter enn andre land, men kan ikke sikre seg tilsvarende høyere inntekter.
Resultatet av det er at budsjettene ikke går ihop. Dette problemet er skjerpet de siste årene på grunn av palestinernes krig mot Israel, intifadaen. Det har brakt økonomisk stagnasjon og svekket inntektssiden ytterligere, samtidig som utgiftsdelen er økt på grunn av krig og sikkerhetstiltak.
Denne situasjonen, med budsjetter som ikke strekker til, kan i prinsippet løses på to måter på kort sikt: Den første er å kjøre budsjettene med underskudd, dvs. ta opp lån. Det har ulike regjeringer gjort i stor grad. Statens gjeld er på 103 % av årlig bruttonasjonalprodukt, mens gjennomsnittet i OECD (de rike land) er 75 %. I 2002 gikk ikke mindre enn 31 % av statsbudsjettet til å betale renter og avdrag på gjeld. Å oppta lån, kan fungere på kort sikt, men på lengre sikt forverrer det ofte problemene.
For lave bevilgninger
Den andre måten å løse en slik budsjettkrise på, er å gi for lave bevilgninger. Israel ønsker å være et land på vestlig nivå, og standarder settes på det nivået. Men bevilgningene som skal til for å gjennomføre dette, strekker ganske enkelt ikke til.
En sektor som opplever det, er skolen. Der er den økonomiske situasjonen mange steder blitt prekær. Resultatet av det er at skolepenger innføres bakveien. I år vil foreldrene betale mer enn 3 milliarder kroner i ulike former for betaling til skolene.
Det blir krevd betaling for ulykkesforsikring for elevene, skoleturer, ulike kulturelle begivenheter, avslutningsfester, klassefester, ekstra undervisning i kunst, musikk og annen fordypning.
En komite under ledelse av lederen for undervisningskomiteen i Knesset bestemme maksimumssatser skolene har lov å ta. Skolene skiller mellom «frivillig» betaling og «valgfri» betaling. Det kan høres likt ut, men er nokså forskjellig. «Frivillig» betaling er nærmest en innsamling, for eksempel til å ansette en ekstra vakt på skolen (alle skoler har vakter som skal beskytte mot mulige terrorangrep) eller til å pusse opp gymnastikksalen. Når foreldre ikke deltar i dette, skjer det ingenting med eleven.
Annerledes er det med «valgfri» betaling. Det kan for eksempel være for en klassetur. Det er valgfritt å betale, men når foreldrene ikke betaler, får ikke eleven være med på turen. Det er ikke alltid lærerne har den klokskapen som skal til for å begrense skaden heller. En elev som ikke fikk være med på avslutningsfesten fordi foreldrene ikke kunne betale, fikk vitnemålet utdelt i klassen foran alle de andre elevene. De skulle få det på festen.
Det hender at betalingen ikke går til det elevene angivelig betaler for (som da ikke blir gjennomført likevel), men til nødvendighetsartikler som toalettpapir. Skolene får så lite penger at ikke alle har råd til slike ting. Det hender også at rektor forlanger betaling høyt over de grensene som er satt.
Resultatet av alt dette rammer hardt. En tredel av foreldrene klarte ikke alle de «valgfrie» betalingene i fjor. Men dette er bare gjennomsnittstall. Ordningen fører også til at det blir stor forskjell mellom skolene. De skolene som rike foreldre og mange som betaler (kanskje også «frivillig»), får råd til å skaffe godt utstyr, for eksempel gode datarom. Disse rommene kan i neste omgang leies ut til ulike kurs og annen virksomhet, noe som skaffer skolen ytterligere penger. Skoler i fattige områder kommer inn i en ond sirkel.
Noen mener at staten må gjennomføre en skatteøkning og dekke det skolepengene i dag betaler. For skolepengene er jo i i virkeligheten en skatt, men den rammer på en meget uheldig og skadelig måte. Men regjeringen har hittil ikke vært villig til det.
Stoffet bygger i stor grad på en artikkel av Eetta Prince-Gibson i Jerusalem Post 21. august 2003.
