– Noen må få igjen for terrorangrep. Det er dessverre logikken i Midtøsten. Jeg argumenterer ikke for dette fordi jeg ønsker blind hevn etter Itamar-massakren, men jeg skriver basert på politisk realisme.
Slik innleder Yoaz Hendel sin kommentarartikkel i Yedioth Aharonoth 18. mars. Forfatteren har militærstoff som fagfelt og er som forsker tilknyttet Begin-Sadat Center for Strategic Studies.
Hendel har sett seg lei på den israelske venstresidens snakk om «tilbakeholdenhet» og «tålmodighet» i møte med den palestinske terroren, noe de snakker om av et ønske om å redde stumpene av fredsprosessen. Denne veien har vært prøvd ut før, men førte kun til at flere sivile liv gikk tapt, argumenterer Hendel.
Dårlig rykte
«Gjengjeldelsesangrep» har de siste årene fått et dårlig rykte, særlig på grunn av handlingene til «noen få idioter», mener Hendel. Han sikter til de få ekstreme bosetterne som har gått til angrep på palestinske landsbyer etter at de selv har blitt utsatt for terror. Disse har ingen oppslutning i Israel, heller ikke i bosetningene, påpeker Hendel.
Men dette er ikke måten å drive gjengjeldelsesangrep på, argumenterer han. Snarere tvert imot. Slike angrep kan ikke utføres av radikale, men kun i statens regi.
Omkostning og vinning
Terrorangrep er per definisjon voldelige handlinger mot sivile med den hensikt å oppnå politiske mål. Det er nettopp derfor gjengjeldelsesangrep er en fruktbar strategi, tror Hendel.
– Terroristene arbeider ut i fra en beregning av omkostninger og vinning. Med andre ord: Når en terrorist skal til å massakrere barn, når en taler i en moské oppfordrer til drap på jøder, eller når en palestinsk leder forholder seg taus når han møter demonisering [av Israel], veier de prisen av terrorangrepet, forklarer han.
– Forskere kaller det «opphopende avskrekking.» Dine tidligere handlinger, altså din respons på volden og gjengjeldelsene du benytter, vil påvirke rivalens handlinger i framtiden.
Ingen annen vei
Den andre veien er allerede utprøvd, fra tiden da Yassir Arafat regjerte, skriver Hendel. De såkalte «fredsduene» mente det ikke var noe annet valg enn å reagere med tilbakeholdenhet på selvmordsangrepene. Klisjéen «selvbeherskelse er makt» regjerte. Men da Israel under intifadaen på ny tok kontroll over hele Vestbredden i 2002 for å begrense volden, lærte man noe nytt. Selvbeherskelsen hadde ikke ført noe annet med seg enn flere døde israelere. Den eneste veien framover var gjengjeldelsens vei.
– I dag kan vi trygt si at palestinerne ble nedkjempet på slagmarken, i motsetning til den liberale omskrivingen av virkeligheten, da […] det meste av terrorstrukturen ble utslettet. De ble nedkjempet etter å ha nådd den konklusjonen at omkostningene er større enn vinningen. Det er kanskje en midlertidig seier som må opprettholdes, men det er likevel en seier, hevder Hendel.
Må beskytte livet
Selv etter det bestialske terrorangrepet mot bosetningen Itamar 11. mars, da en familie på fem ble slaktet ned med kniv, snakker venstresiden om «tilbakeholdenhet». «Som om vi ikke har vært igjennom dette før,» fnyser forfatteren.
– Forklaringen er at vi må være forsiktige for ikke å skade fredsavtalen som angivelig skal være rett rundt hjørnet. Vel, mine damer og herrer, før vi igjen viser selvbeherskelse og respekterer freden må vi beskytte livets verdighet. Og for å oppnå det målet er Israel i behov av gjengjeldelsesaksjoner, mener han.
Hendel foreslår å «straffe angriperne aggressivt». Han ønsker å jevne terroristenes boliger med jorden og sette flere veisperringer på Vestbredden tilbake på plass. I tillegg burde Israel inndra «meningsløse privilegier» som «rollemodellene» (fangene i de israelske fenglsene) nyter godt av, mener han.
