Lucy Dee (48) og døtrene Rina (15) og Maia (20) ble drept da palestinske terrorister skjøt mot bilen deres fredag 7. april. I forbindelse med Yom Hazikaron, minnedagen for falne soldater og ofre for terrorisme, har Tali Dee skrevet et innlegg som er publisert i Times of Israel. Tali mistet mammaen sin og to søstre den skjebnesvangre dagen tidlig i april.
MIFF har oversatt den sterke teksten hennes til norsk:
«Jeg husker at jeg reiste meg da sirenen gikk, jeg lukket mine øyner og felte en tåre over en følelsesladet passasje eller en trist sang. Jeg har alltid hatt en sterk tilknytning til minnedagen. Det var i det minste det jeg trodde. Det er sånn du føler det når du er sterkt engasjert.
Men jeg hadde aldri trodd at det var min familie som seremonien skulle handle om. Jeg ser bilder av dem – på nyhetene, rundt meg og på lysbildefremvisninger under seremonien. Og det er fortsatt vanskelig for meg å fordøyde at det er dem. At det er meg.
De siste dagene har jeg egentlig hatt det helt greit. Vi gikk ut – pappa, Keren, Yehuda og jeg. Vi gikk på en restaurant. De serverte oss utrolig god mat, og jeg kan låne bilen så mye jeg vil. Og så plutselig innser jeg at ting aldri vil bli bra igjen. Det er et sort hull inni meg. Og det er der hele tiden.
Selv når det skjer noe bra, så er ikke alt bra. Og selv om fem år eller ytterligere ti år – selv i mitt bryllup – så vil det sorte hullet være der.
I disse dager står huset vårt tomt. Alt skriker av deres fravær. Noen la fra seg en pose salat i kjøleskapet. Mamma ville aldri latt det skje. Jeg skulle fylle bensin på bilen. Det var komplisert, men jeg kunne ikke ringe mamma og be henne om å forklare det for meg. Jeg endte opp med å spørre noen helt fremmede om hjelp.
Jeg finner små lapper som Rina skrev på soverommet. Jeg ser boksen med notater jeg skjulte for mamma. Jeg ser gifteringen hennes på min hånd. I Maias skap henger alle klærne hennes pent og pyntelig. De bare henger der og venter.
Nylig fikk jeg tilsendt et opptak av mamma som synger morgenbønnen Modeh Ani. «Jeg takker Deg, levende og utholdende Konge, for du har gitt min sjel tilbake til meg», men Han returnerte ikke hennes sjel og det er alt jeg har igjen. Et opptak. Hvordan er det mulig å ta innover seg at dette er alt jeg har igjen? Jeg har ikke Rina å snakke med, Maia til å veilede meg eller mamma til å vekke meg om morgenen. Til å synge Modeh Ani til meg.
Jeg har alltid følt en forbindelse til minnedager. Det var i alle fall det jeg trodde. Det er sånn det føles når du er sterkt engasjert.
Men ingenting kan forstå denne smerten. Ikke på virkelig. Det er umulig å forstå hvordan det er å miste noen man elsker uten å oppleve det selv. Jeg har aldri kjent på en tomhet som dette før. Jeg har aldri visst hvordan det er å miste noen før.
Jeg trodde jeg visste, men det gjorde jeg ikke. Og selv nå så forstår jeg det ikke – jeg har ikke klart å forsone meg med at dette virkelig er min nye hverdag. Fra å være en familie på sju, så har vi blitt en familie på fire. Det er umulig å ta innover seg. Og det er så skremmende å være så trist.
Jeg har lyst til å hoppe frem i tid, trykke på en knapp som spoler livet mitt fremover, når jeg visstnok skal ha lagt alt dette bak meg. Jeg venter på den dagen når jeg kan tenke på Rina, Maia og mamma uten å miste pusten. Uten å grine. Men kan det skje? Jeg vet at all denne smerten ikke vil forsvinne. At det ikke vil bli enklere for meg.
Jeg har alltid følt en forbindelse til minnedager. Det var i alle fall det jeg trodde. Det er sånn det føles når du er sterkt engasjert.
Og jeg har alltid visst at overgangen fra minnedagen til uavhengighetsdagen var en ekstrem, men sterk overgang. Full av kraft. Og nå, nå forstår jeg ikke hvordan uavhengighetsdagen har begynt. Jeg har ikke krefter til å feire. Hvordan får man til denne overgangen fra sorg til glede?
Rina var så begeistret for uavhengighetsdagen. Hun hadde ansvaret for flaggmarsjen med sin ungdomsgruppe på seremonien, foran hele lokalsamfunnet. Hun delte utfordringene med oss underveis, hennes bekymringer og entusiasme. Men i morgen vil jeg delta på seremonien på skolen min, og de vil snakke om Rina der.
Noen ganger går det opp for meg hva som har skjedd med oss, og da fungerer jeg ikke. Og andre ganger så distanserer jeg meg fra det, jeg tror ikke på at det virkelig er mitt liv. Og det finnes ingen trøst for dette. Det sorte hullet kan ikke fikses.
I disse dager er det vanskelig å tro på de dødes oppstandelse.
Alle fortsetter sine liv. Solen fortsetter å skinne og folk flest legger ut normale statuser om normale ting. Men jeg blir hengende igjen. Jeg ønsker ikke bilder som dokumenterer at jeg vokser opp, uten at Maia og Rina er med på dem. Om tre år vil jeg være eldre enn Maia ble. Hvordan er det i det hele tatt mulig?
Selv ikke mennesker som har opplevd å miste noen, har opplevd å miste tre på en gang. Og jeg er redd. Redd for savnet. Redd for sorgen. Redd for å føde uten min mor til stede.
Jeg har alltid følt en forbindelse til minnedager. Det var i alle fall det jeg trodde. Det er sånn det føles når du er sterkt engasjert.»
I Israel markerer man minnedagen for de falne og ofre for terror dagen før uavhengighetsdagen. Det gjør at man på kvelden på minnedagen går fra sorg til glede over uavhengigheten. For mange er dette en brå overgang.
