7. oktober, noen timer etter at Hamas startet sine massakrer mot israelere, skrev Jan Benjamin Rødner, nestleder i MIFFs hovedstyre, et Facebook-innlegg med tidlige lekser som vi i Norge kan lære. Hamas-angrepet viste hvor viktig Israels varekontroll til Gaza og sikkerhetstiltak på Vestbredden har vært. «Etter 7. oktober vil ingen kunne benekte hva som skjer dersom palestinske terrorister fritt får ta seg inn i israelske byer – da blir kvinner, barn og eldre ofre for drap og kidnappinger,» skrev blant annet Rødner.
I dag har Rødner skrevet et nytt innlegg, som vi gjengir i sin helhet:
«Kjære FB-venner!
Mange takk for de mange hyggelige responsene jeg har fått på mitt forrige brev til dere. Slike brev kan utløse en storm av ukvemsord og usanne påstander i alle retninger. Jeg er takknemlig for at jeg har sluppet det. Dere er tydeligvis en flott gruppe mennesker som jeg er stolt over å kunne henvende meg til.
Vi som føler en sterk tilknytning til menneskene i Israel og Gaza har hatt noen forferdelige dager i angst for hva som har og kommer til å skje. Vennligst vær tålmodig med meg når jeg nok en gang deler mine tanker i et langt innlegg.
Det jeg tenker på er hvilken forferdelig vanskelig situasjon den politiske og militære ledelsen i Israel nu står i.
Før jeg går videre: Det må være helt klart at jeg ikke bare føler med israelerne, men også har stor omtanke for dem som bor i Gaza. Denne situasjonen er helt forferdelig for dem og jeg håper at det hele skal være over så snart som mulig med minst mulig tap av menneskeliv og minst mulig lemlestelse – fysisk som psykisk – for dem som lever videre når dette er over.
Humanitærretten forbyr å innføre en total blokade av det sivile samfunnet. Som menneske, som jurist og som jøde er jeg sterk tilhenger av dette viktige prinsippet. Jeg er stolt over at Israel i alle år har holdt fast ved dette prinsippet og at den israelske hæren IDF holder en høy moralsk standard i sin krigføring,- betydelige høyere enn hva andre i tilsvarende situasjon har maktet.
Så hvordan reagerer jeg på at Israel har innført en total blokade av Gaza? For det første bekrefter det at alle påstandene om at Gaza har vært hermetisk lukket siden 2007 da Hamas tok over, ikke er sanne. Israel har, selv når det har pågått krig, sørget for at vann, mat, medisiner, energi osv kommer inn. Det Israel har hatt – og med god grunn – har vært en våpenkontroll.
Hva er så anderledes denne gangen? I ett enkelt ord: Gislene! Hamas har tatt ca 150 mennesker, unge som gamle, sivile som militære, bortført dem til Gaza og gjemmer dem på mange forskjellige steder. For den israelske befolkningen er dette traumatisk, langt utover hva det er mulig å fatte. Da Hamas holdt den israelske soldaten Gilad Shalit fanget i 5 år førte det til daglige demonstrasjoner utenfor statsministerboligen og voldsomme debatter innad i Israel. Det endte med at Israel følte seg tvunget til å frigi 1.000 – ett tusen – terrorister som var dømt til mange år i fengsel. Det viser hvor viktig det er for det israelske samfunnet å bringe sine hjem. Det er en grusom del av denne erfaringen at siden har over 40% av de frigitte fortsatt med sin terror og mange titalls israelere har måttet bøte med livet for deres hånd.
Så hva skal og kan Israel gjøre nu for å få de 150 gislene tilbake? Det som er lovlig efter både militær og humanitær rett, er at Israel går inn med bakkestyrker og leter igjennom hus for hus, tunell for tunell til de har funnet og frigitt gislene. De må «bare» gå frem på en så skånsom måte som mulig og forsøke å holde sivile skadefri. Altså en formidabel og bortimot umulig oppgave. Det vil komme med en meget høy pris. De israelske soldatene må slå seg igjennom bakholdsangrep, booby traps osv. Hamas har plassert gislene rundt omkring i Gaza,- i boligblokker, i tuneller og ganske sikkert i sykehus, skoler og moskeer. Kostnadene i skadde og drepte vil bli enorm om Israel blir tvunget til å hente hjem sine den anerkjent lovlige veien.
Her stopper jeg et øyeblikk for å minne om at israelske soldater også er mennesker med familie. De har foreldre, barn og ektefeller. IDF er i slike traumatiske tider en mobiliseringshær, slik som den norske. Det vil si at de er bakere, søppelkjørere, leger, arkitekter, skuespillere og advokater. Vi vil gjerne beskytte sivile, men vi har også en plikt til å beskytte soldatene.
Israel har gjort det klart at straks gislene er sluppet fri vil det bli åpnet igjen for alle slags sivile forsyninger til Gaza. Det er Hamas´ valg om de sin vante tro vil ofre sin egen befolkning for å holde på gislene i en enorm krigsforbrytelse. Slippes gislene fri kan blokaden være over på kort tid. Og da vil vi ha spart mange liv og mye lidelser.
Dette er et nærmest umulig valg mellom to forferdelige onder. Men i valget mellom en forhåpentligvis kortvarig blokade med store lidelser på den ene siden og fryktelig mange døde og lemlestede på den andre, faller jeg ned på at blokaden kan forsvares, også efter humanitærretten. Hvorfor? Fordi poenget med humanitærretten er å spare liv og unngå lidelser.
Mange humanitære organisasjoner og politikere går nu ut og fordømmer blokaden og krever at den skal avsluttes umiddelbart. Dette er akkurat det Hamas håper på! Hamas har alltid satset på at den djevelskapen de setter i verk og som Israel må besvare, skal føre til at Israel blir fordømt. Dersom våre politikere biter på agnet vil det styrke Hamas´ forsett og gjøre konflikten unødvendig brutal og lang. Det de humanitære organisasjonene og våre politikere bør gjøre er enkelt: Fordøm Hams´ krigsforbrytelse med å holde gislene fanget og krev at de blir frigitt. Punktum, ferdig snakka!»
Leif Knutsen har kommentert innlegget slik:
«Vi – de fleste av oss og også norske ledere – har ikke stått i slike dilemmaer, og det skal vi være takknemlige for. Jeg tror at de som (forsåvidt med rette) er bestyrtet over IDFs tilnærming kunne vurdert hva de ville gjort annerledes (altså bortsett fra paroler, som «Fri Palestina» eller «Opphev okkupasjonen») om de måtte bestemme. Jeg aner ikke hva jeg ville gjort.»
Rødner har respondert slik:
«Jeg tenkte jeg skulle skrive at det er bare en ting jeg er glad for, og det er at det ikke er jeg som må ta disse beslutningene.»
