Da omfanget av Hamas-massakren ble kjent for israelsk offentlighet den 7. oktober var det helt utenkelig for en lamslått nasjon at det 19 dager senere fortsatt ikke ville være en eneste israelsk soldat inne på Gaza.
Nesten tre uker etter den verste massakren mot jøder siden holocaust er Hamas fortsatt fullt operative, de fortsetter forsøk på å infiltrere Israel og de truer store deler av landet med pågående rakettangrep.
Men til tross for bred internasjonal støtte har statsminister Benjamin Netanyahu og hans nye krigskabinett i løpet av like mange dager som det tok Israel å beseire Syria og Egypt under Jom Kippur-krigen i 1973 ikke gjort noen betydelig militær fremgang mot terrorgruppen Hamas på Gaza, skriver kommentator Lazar Berman i Times of Israel.
Selv om Israel har slått ut deler av mellomledelsen i Hamas og bombet store deler av deres infrastruktur, så har man ikke klart å fjerne Hamas som en trussel mot Israel. Størstedelen av deres kampstyrker gjemmer seg fortsatt på Gazastripen. Man er ikke i nærheten av å knuse Hamas.
Hamas derimot, fra deres perspektiv, vil si at de har oppnådd mye siden 7. oktober-massakren. Rundt 200.000 israelere er blitt evakuert fra sine hjem. For første gang i Israels historie er områdene nær Gaza-grensen og Libanon-grensen blitt tømt for mennesker.
Hundretusenvis, til tider flere millioner, av israelere er blitt tvunget til å oppholde seg i bomberom i lange perioder. Byer som Tel Aviv blir fortsatt angrepet. Over 300.000 reservister, som er på toppen av sin karriere, er tatt ut av den israelske økonomien. Diplomatiske initiativ med muslimske partnere i regionen er satt på vent på ubestemt tid.
Sakte men sikkert beveger også mediedekningen og diplomatiske samtaler seg fra å dreie seg om Hamas sin ondskap, til gisler, nødhjelp til Gaza og palestinske dødsfall, skriver Berman i kommentaren sin.
Etter massakren 7. oktober har det mer eller mindre vært et unisont folkekrav om å utslette Hamas. Det har også vært det uttalte målet fra det israelske forsvaret og politikere. Men Israel kan ikke oppnå dette målet uten en massiv bakkeoperasjon inne på Gazastripen.
Likevel nøler beslutningstakerne. Det er uklart hvorfor, skriver Berman.
Ifølge den amerikanske avisen The Wall Street Journal skal USA ha bedt Israel om å vente til de får utplassert luftvern til å beskytte amerikanske soldater i regionen. Det har allerede vært flere rakett- og droneangrep mot amerikanske mål i Midtøsten etter at Israels krig med Hamas brøt ut.
The New York Times skriver at administrasjonen til USAs president Joe Biden ønsker mer tid i forsøk på å frigjøre gisler gjennom diplomati, i tillegg til å få inn mer nødhjelp på Gaza. Det hvite hus er bekymret for sivile dødsfall på palestinsk side og prøver å få garantier fra Israel om å minimere utilsiktet skade på sivile, som er svært utfordrende i en bykrig.
Det finnes også noen fornuftige israelske årsaker til at det går sakte. Det er lurt å sikre seg at soldatene har alt av nødvendig utstyr før de rykker inn. Dette er et stort logistisk arbeid. Og det å tynne ut Hamas sine forsvarsposisjoner før man sender inn egne soldater gir også mening.
Men mesteparten av de israelske luftangrepene ser ut til å være rettet mot Hamas-lederskapet, deres hovedkvarter og utskytningsramper. Luftangrepene slår ikke ut Hamas-terroristene som sitter og venter, blant annet i underjordiske tuneller, på de israelske soldatene.
Og med hver dag som går så synker israelske soldaters beredskap.
Med et ønske om å knuse terroristene som slaktet deres landsmenn var de mobiliserte styrkene klare til kamp allerede få dager etter massakren. Nå har noen av soldatene begynte å få perm til å reise hjem og besøke familien, det organiseres fotballkamper og de sitter og sender meldinger til venner og familie om at ingenting foreløpig skjer.
Mange av reservestyrkene har reist fra andre land til Israel etter å ha blitt innkalt. Mange har ikke sett sine familier på flere uker, de sitter bare og venter på at den varslede bakkeinvasjonen skal starte.
Men at bakkeinvasjonen drøyer kan også være en del av en godt organisert plan for å skape et overraskelsesmoment, skriver Berman.
Han mener offentlige utspill fra både israelske og amerikanske tjenestemenn kan være et forsøk på å få Hamas til å senke garden, slik at de ikke er like godt forberedt når israelske soldater og stridsvogner begynner å bevege seg innover på Gazastripen.
Hvis det hele er en godt gjennomtenkt plan, som ikke bare lurer den israelske offentligheten, men forhåpentligvis også Hamas, så er kanskje landet i bedre hender enn mange tror, skriver Berman, før han avslutter:
Men hvis utsettelsen er et resultat av ubesluttsomhet, mangel på vilje eller en feilaktig tro på at man kan beseire Hamas relativt smertefritt, så er Israel i en mer alvorlig situasjon enn vi noen gang hadde forestilt oss.
