Nesten ingen trær var å se, det var ikke mye grønt, ingen farger. Men egentlig var ideen enda eldre. Allerede i 1880-årene hadde unge framsynte russiske jøder skapt en zionist-bevegelse: «Zions elskere» – «Chovevei Zion». Formålet var å kjøpe opp jord og skape et grunnlag for jødisk bosetting i Palestina.
Da Keren Kajemet (eller Jødisk Nasjonalfond som organisasjonen kalles på norsk), ble stiftet under den 5. Zionistkongress i 1901, var formålet å kjøpe opp jord i Det Hellige Land. Theodor Herzl som var til stede på kongressen, løftet sin røst og talte for å stifte et nasjonalfond. Det var stor diskusjon om hvordan man skulle organisere et slikt fond. Til slutt brøt Herzl gjennom diskusjonen og spurte de forsamlede herrer: «Vil dere ha et fond?», og samtlige rakte hånden i været. Dermed var det gjort. Siden den gang har tusenvis av jøder og kristne over hele verden bidratt til å gjøre drømmen om Det Hellige Land til virkelighet.
Slik begynte det hele, ikke med skoger i Russland og Polen, ikke med jungel i Afrika. Bare en liten skog i et nakent land. En grønn plett i et ødelagt land. En skog hvor hver stikling har navn og fødselsår. En skog som puster, en skog med visjoner og drømmer. En drøm om fuglesang og blomsterduft. Slik begynte sangen om KKLs skoger, om zionistiske røtter i Palestinas jord.
Keren Kajemet dreier seg ikke bare om jord og trær, men om mennesker som planter trær og graver ut vannreservoarer, som bygger et hjemland for det jødiske folk. Reglene for fondet fulgte forskriftene i 3. Mosebok: Det skulle være et evig fond for det jødiske folk. Jorden kunne ikke selges, bare bygsles ut for 50 år, og slik er reglene fremdeles for all jord som KKL eier.
I årene som fulgte er drømmen blitt til virkelighet. Stadig tar man fatt på nye og tilsynelatende umulige oppgaver. De første årene var det største problemet å skaffe penger til kjøp av jord. KKL-lederne gikk til rike jøder i mange land og fikk hjelp, men samtidig delte man ut en «Blå bøsse» til jøder over hele verden. Småpengene fra disse bøssene var også med til å kjøpe jord, og samtidig skapte de et bånd mellom jøder over hele verden og deres historiske hjemland. Det skal ha vært over en million slike bøsser i jødiske hjem mellom de to verdenskrigene. På den tiden var det ikke vanskelig å få kjøpt jord fra rike arabiske og tyrkiske eiere som mer enn gjerne til en høy pris skilte seg av med sumper og ufruktbare skråninger hvor man var sikker på at intet kunne vokse og gro.
KKL påtok seg det kjempeløft det var å gjenvinne disse håpløse områdene, gjøre det ubeboelige bebodd og skape hager av forsømte områder. Sumpene ble drenert, man plantet eucalyptustrær som suget opp vann, og etter noen år ble Jisreeldalen til Israels beste jordbruksland med frodige appelsinlunder og parker. Et øde landskap er forvandlet til grønt land med skoger og liv.
Vannmangel er Israels største problem. De senere årene har KKL gitt bygging av vann-reservoarer høyeste prioritet i Negev-ørkenen, Galilea og Jordan-dalen for å hjelpe til med løsning av dette problemet. Nye metoder og ny teknikk er tatt i bruk, og mer er i vente. Dryppvanning er en israelsk oppfinnelse som eksporteres til hele verden. KKL tar vare på naturlige kilder og fanger opp mest mulig av regnvannet i de få, men ofte voldsomme regnskyllene som skyller gjennom ørkenen om vinteren. Det bygges demninger i wadiene for å fange opp vannet og føre det til underjordiske reservoarer til vanning i den tørre årstiden. De siste årene har KKL bygd mange nye reservoarer med det formål å fange opp og rense avfallsvann til jordbruket. Allerede i dag blir 11% av Isaraels jordbruk vannet med avfallsvann. Målet er 50%, noe som vil redde Israels jordbruk.
David Ben Gurion sa en gang: «Hvorfor skapte Gud ørkenen?», og han svarte selv: «For å gi menneskene en sjanse til å ta del i skaperverket.» Et annet av hans visdomsord lyder slik: «Hvis ikke vi erobrer ørkenen, vil ørkenen erobre oss».
100 år er gått. Ørkenen blir temmet, drømmen kom ned til jorden, jorden gav trær, landet ble grønt. Trærne klatret høyere, ble større, landskapet ble vakrere. Da den unge staten Israel ble til, var det plantet 5 millioner trær. Til i dag er det plantet over 220 millioner, hvorav ca. 20 millioner i Negev-ørkenen. Rundt Jerusalem er det plantet et grønt belte som gjør byen vakker. Skoger som politiske fakta, skoger til glede for liten og stor, et tegn, et symbol. Skog hvor det før var nakne åser, skoger i Negevs solsvidde ørken, skygge til barnas lekeplasser og de voksnes picnicbord. Et under er skjedd med menneskers hjelp. En gylden era i nasjonens korte historie. KKL har malt farge på landet, i alle tenkelige grønne nyanser.
Hva har så KKL i Norge kunnet bidra med? Allerede i 1917 ble de første Keren Kajemet-komiteene stiftet i Oslo og Trondheim, som en del av Norsk Zionistforbund. I Trondheim var John Jacobsen en ildsjel som i mange år samlet bøsser og solgte trær og «shekler», både der og senere i Oslo. Etter ham overtok Leon Leimann i Oslo, og siden 1986 har KKL-kontoret være drevet av Berit Demborg, sammen med Celia Gorlèn inntil hun flyttet til Israel.
De beste bidragsyterne er våre kristne venner. Mange har betalt inn til egen «lund», 1000 trær, for 15 000 kroner eller spart til egen skog, 10.000 trær, for 150 000 kroner. De fleste norske trærne er plantet i Yatir i den nordlige delen av Negev-ørkenen. En skog for Kong Haakon og en skog for Kong Olav er plantet i Neve Ilan, ikke så langt fra Jerusalem. Der ble det også innviet en skog som 60-årsgave til vårt nåværende kongepar. Dessverre brant de fleste av trærne i de norske kongeskogene ned under en voldsom skogbrann i 1995. Men heldigvis skyter det nye skudd fra røttene, og nye trær blir plantet, men det tar tid før trærne blir store og kan kaste skygge.
I løpet av de siste 5 årene har vi , sammen med de andre nordiske landene, støttet et kibbutzprosjekt i Negevørkenen, Mashabè Sadè, som med nordisk hjelp har fått flere reservoarer til fiskeoppdrett. Vann til fiskedammene blir pumpet opp fra underjordiske aquifere med varmt brakkvann. St. Petersfisk trives i det varme vannet og vokser 3 ganger så fort som de gjør i Genesaret-sjøen.
Ett av de prosjektene vi er spesielt glade for er «Samuelsparken», en del av Martyrskogen, med terrasser hvor navneplater er festet. Der er det en spesiell minneplate for alle norske jøder som omkom under siste krig, en plate til minne om Rabbiner Samuel og flere plater som er innviet av norske jøder til minne om sine kjære. Der har også Robert Levin fått en lund til minne om de mange som omkom i hans familie. Det er plass til flere navneplater på terrassene. Dit kommer familien Samuel når de vil markere spesielle begivenheter i familien. Det er satt opp bord og benker til picnic på terrassene.
Vårt aller siste prosjekt er et reservoar i Galiliea, Hagoshrim, noen få kilometer fra grensen til Libanon. Der samles det opp avfallsvann fra kibbutzer og moshaver i området til vanning av fórplanter og de mange frukttrærne som dette vannet kan brukes til. Dette er et felles nordisk prosjekt som vi har påtatt oss sammen med Sverige, Danmark og Finland.
Forfatteren av denne artikkelen, Berit Demborg, døde i 2007. To år tidligere trakk hun seg som formann av JNF Norge. Ruth Rothschild, som hadde vært medarbeider i JNF Norge siden 1995, overtok som formann.
