I kibbutzen ble disse tankene kombinert med ulike former for kollektivisme og sosialisme. Jaffa-appelsiner fra Israel ble selve nasjonalsymbolet.
Men nå sliter jordbruket i Israel. Fortjenesten har gått ned for de fleste. Israelerne har kommet mange nyvinninger på ulike felter. Men så går det et år eller to eller tre, og så kommer andre land etter. Og siden disse landene ofte har langt lavere lønninger enn israelerne, er det vanskelig å konkurrere. Dermed må israelerne stadig finne på nye ting, og det er ikke alltid lett.
I 1960 utgjorde jordbruksprodukter ca. 20 % av BNP (brutto nasjonalprodukt). Nå er tallet nede på 2 % av BNP, og 3 % av antall sysselsatte. Jordbrukseksporten økte med ca. 7 % fra 1989-1999, mens den totale eksporten ble omtrent doblet. Antall sysselsatte i jordbruket fortsetter å minke.
Det er blomster som gir størst inntekter i jordbruket nå, i hvert fall på eksportmarkedet.
Fram til 1985 kunne man gjøre det godt som bonde i Israel. Man var skjermet for utenlandsk konkurranse. Inflasjonen var høy. Men så foretok regjeringen en rekke tiltak som til sammen førte til at lånene ble dyrere å betjene, konkurransen fra utlandet ble sterkere, offentlige subsidier ble sterkt redusert og kostnadene steg. Alle disse forandringene kom samtidig, og de var ikke ventet. Det førte bl. a. til at kibbutzer og moshaver satt med kjempemessige lån som de ikke lenger kunne betjene, investert i produksjoner som ikke lenger var særlig lønnsomme.
En måte å styrke økonomien på, var med å begynne med turisme, industriproduksjon og annen virksomhet ved siden av jordbruket. Det har mange kibbutzer gjort. En annen måte er å bruke utenlandske arbeidere og gi dem lavere lønn enn israelere kan godta. Det har styrket konkurranseevnen. Dels har man brukt palestinere fra Vestbredden og Gaza, særlig som sesongarbeidere. Etter at den første intifadaen startet i 1987, og nå etter at den andre startet i fjor, dreier det seg mest om arbeidere fra Romania, Thailand, Filippinene, Ghana og andre land. (Det er noe slikt som 200.000 slike arbeidere i Israel, lovlig og ulovlig. 20-25.000 av dem arbeider i jordbruket.)
Et stort problem akkurat nå er mangel på vann. Vannkvotene blir stadig redusert. En annen begrensende faktor er land, jordbruksområder. I en raskt økende befolkning trenger innbyggerne stadig større områder til bo-områder. Og med dårlig lønnsomhet i jordbruket, svarer det seg å selge til andre formål.
I alt er 4,2 millioner mål tilgjengelig for jordbruk. Men det meste av denne jorda er i ørken- eller halvørken-strøk i Negev. Nesten en million mål har ikke nok vann til at det kan dyrkes noe annet enn korn, og da ikke hvert år. Bare halvparten av jorda har kunstig vanning, fordi det ikke er nok vann.
De sentrale områdene er også de mest fruktbare. Men det er der presset til å bygge veier, boliger, industrisoner osv. er størst.
Men forskningen fortsetter. Blant nye produkter er tomater som kan lagres i lang tid, å endre duften av blomster ved bioteknologi, framskaffe planter som tåler giftige kjemikalier i jorda og som tåler vann med et visst saltinnhold. Det siste er viktig. Mer og mer av Israels vann får et visst saltinnhold. Det blir utviklet vaksiner mot ulike plantesykdommer.
Israel er fremdeles selvforsynt med de fleste jordbruksproduktene, unntatt korn og storfekjøtt.
Europa er det største eksportmarkedet. De viktigste produktene er produkter som leveres utenom sesongen, samt nye varianter av gamle produkter. For noen produkter eksporterer Israel nå frø i stedet for selve avlingen. Noen av de nye produktene kan Israel nå ta patent på. Det beskytter for konkurranse fra lavkostland. Mange av disse produktene trenger lite vann, noe som er veldig fint i dagens situasjon.
Men fortsetter tørken, kan det bli en ny, alvorlig krise, og det kan spøke for selvforsyningsgraden. Problemet med manglende jord er der uansett. Kanskje vil jordbruk mer og mer bestå av dyrking i veksthus med vitenskapelige metoder og få ansatte. Det vil trolig bli lite behov for de gamle jordbrukskoloniene.
