Hva føler man når man mister en av sine kjære? Det er mange og sammensatte følelser. Men blant de ordene vi bruker, er gjerne mistet, berøvet, i drift uten anker, smerte. Jødedommen godtar disse reaksjonene, og forsøker å tvinge den sørgende til å ta dem alvorlig. Jødedommen består i stor grad av et system av lover, Halacha. Den forsøker å gi en balanse som gir den enkelte orden og system på tilværelsen, men samtidig sikrer at man blir i stand til å tilpasse seg livets ulike situasjoner på en grei måte. Også når det gjelder sorg, er det regler.
Når en person dør, blir oppmerksomheten i første omgang rettet mot den avdøde. Den avdødes kropp må behandles med respekt, og det må ikke gå lang tid før de blir begravd. Det eneste som kan rettferdiggjøre å utsette begravelsen, er hvis man dermed gjør det mulig for flere mennesker å delta. Vanlig jødisk skikk er å begrave den døde innen 24 timer etter at døden inntreffer.
De nærmeste etterlatte er fri for all religiøse plikter, som for eksempel de vanlige bønnene, til alle sider ved begravelsen er ordnet. Når begravelsen er overstått, blir oppmerksomheten flyttet over til de etterlatte, de sørgende. Først kommer en shiva, en 7 dager lang, intens sørgeperiode. I denne tida skal den sørgende ikke forlate sitt hus, men bare sitte på lave krakker eller på golvet, og gå uten sko.
Mennene barberer seg ikke, og man bærer de ytterklærne man hadde ved begravelsen hele tiden. De blir revet noe i stykker som et tegn på sorg. Man skal ikke studere, for det regnes for å bringe glede. Man avstår fra alle former for underholdning. Den sørgende blir altså satt i en slags klemstilling: Man kan ikke unngå å se sannheten i øynene, virkelighetsflukt blir umulig. De som har mistet foreldrene, begynner å be en bønn for de døde ved hver av de tre daglige bønnene, og fortsetter med det i elleve måneder.
Det er imidlertid et faktum at bare få mennesker klarer å mestre sin sorg på egenhånd, og jødedommen innser også dette. Derfor blir det regnet som en meget verdifull og viktig religiøs handling å besøke den sørgende i den syv dager lange, første sørgeperioden. Da skal den sørgende slippe å sitte alene, og han eller hun skal befris for de dagligdagse gjøremål. De besøkende har derfor med seg mat, også til de sørgende. Det er vanlig at samtalene først og fremst dreier seg om den avdøde, hva hun eller han har betydd og utrettet på ulike felter.
Etter denne syv dager lange, intense sørgeperioden, blir den sørgende etter hvert brakt tilbake til det vanlige livet. I de følgende 30 dagene skal man delta i hverdagslivet, men unngå gledesfylte feiringer og musikalsk underholdning.
Med denne sørgetiden på 30 dager er den egentlige sørgetiden slutt for en som har mistet en ektefelle eller et barn. Har man mistet en av sine foreldre, er det begrensninger i et år.
Alle reglene i forbindelse med sorg har til hensikt å hjelpe den sørgende til å komme psykisk velberget gjennom sorgen, og bringe ham eller henne velberget tilbake til det vanlige livet etterpå. Det er forbudt å hengi seg til altfor dyp sorg. Og ett år er det absolutt lengste man skal sørge uansett. Livet skal gå videre.
Men det er vanlig at jødene markerer årsdagen for når deres kjære avgikk ved døden.
