Jerusalem i 3000 år

I 1996 feiret Jerusalem sitt 3.000-års-jubileum som jødenes fremste by. Det var kong David som gjorde Jerusalem til hovedstad. De fleste husker sikkert ham fra bibelhistorien: Han spilte på harpe, drepte kjempen Goliat med ei slynge, og har skrevet mange utrolig vakre salmer i Bibelen. På hans tid, ca. 1.000 år før Kristus, var det bronsealder i Norge.

Mener du det er viktig at MIFF gjør faktasjekker av NRK og andre norske medier? Klikk JA eller NEI.

Siden har Jerusalem vært den sentrale byen i jødenes bevissthet, ikke minst i de århundrene da jødene ikke hadde noe eget land. Jødene vender seg mot Jerusalem når de ber (mens muslimene vender seg mot Mekka). Utallige dikt og andre kunstverk har hatt jødenes evige hovedstad som motiv. Det var en stor ære for gamle jøder å få reise til Jerusalem og bli begravd der.

Allerede på 1800-tallet var jødene den største folkegruppen i Jerusalem. De ble diskriminert og til dels forfulgt, der som ellers i den arabiske verden. Med store ekstraskatter og begrensede inntektsmuligheter var de avhengige av økonomisk støtte fra jødene i resten av verden. Gjennom århundrene har det vært en kjær plikt for jøder over hele verden å støtte dem som representerte det jødiske folket i Jerusalem.

Krigen i 1948
Da Israel ble opprettet i 1948, gikk nabolandene til angrep på jødenes stat. Under krigen ble jødenes del av Jerusalem helt isolert. Jødene levde på meget små matrasjoner, og med helt minimalt av drikkevann. Men beleiringen ble brutt. Krigen sluttet med at den jødiske delen av Jerusalem ble liggende som ei øy med en smal korridor til resten av Israel.

Under Jordan
Fra 1949 til 1967 var Jerusalem en delt by. Gjennom byen gikk piggtrådgjerder, og sandsekker var et vanlig syn. Snikskyttere var stadig på ferde. Øst-Jerusalem var en del av Jordan.

Kong Hussein ble konge i Jordan etter at hans bestefar ble myrdet i 1951. Nesten alle jødiske helligdommer ble rasert. Jødiske gravsteiner ble brukt til bygningsmaterialer, blant annet til toaletter for den jordanske hæren. Israelerne ble nektet adgang til sin religions helligste sted, Klagemuren, til tross for at våpenhvileavtalen gav dem rett til å besøke stedet. Da kong Hussein for noen år siden deltok i et innringings-program i BBC World Service, brukte han store ord om den religiøse friheten som må være i Jerusalem. En innringer minnet da om hva som skjedde mens han selv styrte der, og kom med eksempler. Kong Hussein kunne ikke svare ett eneste ord, han kom bare med gode ønsker for framtida.

I de 19 åra jødene var utestengt fra sine hellige steder, sa FN, Vatikanet og verden ellers ikke et pip, til tross for at det altså stod i våpenhvileavtalen at jødene hadde adgang til disse stedene. I 1967 ble kong Hussein lurt av Egypts diktator, Nasser, til å la sin hær angripe den jødiske delen av Jerusalem. Det førte til at Israel overtok kontrollen over byen og hele Vestbredden. Samme uka begynte en veldig omsorg fra FNs og Vatikanets side for at alle skal ha adgang til alle hellige steder. Hellige steder er tydeligvis viktige for alle andre enn jøder.

Erfaringene fra tiden da Jerusalem var delt er en hovedgrunn til at få israelere har kunnet tenke seg å oppgi kontrollen over noen del av Jerusalem igjen. Men den forrige statsministeren, Ehud Barak, gikk med på deling hvis det kunne føre til varig fred.

Stengt for jøder og muslimer
Vi skal nå gjengi fritt et leserbrev som stod i Jerusalem Post i 1989. Forfatteren heter Wilbur Cartright og er amerikaner. Han var på Tempelfjellet i Jerusalem, der hvor jødenes tempel stod i bibelsk tid og hvor det nå er to moskéer. Mens han stod der, ble han inspirert til å finne fram Bibelen og lese høyt fra Salmenes bok. To politimenn kom løpende og forlangte bryskt at han skulle slutte å be. Han spurte hvorfor, og fikk til svar at det er forbudt for jøder å be på tempelfjellet. Cartright fortalte at han var kristen. Han hadde riktignok en hatt på hodet, slik ortodokse jøder pleier å ha, men det var som beskyttelse mot solen. Da var det greit. Var han kristen, kunne han lese i Bibelen. Men ikke hvis han var jøde.

Dette viser den store toleransen og respekten for andres tro som jødene pålegger seg selv. De vil ikke støte muslimene som har sine moskeer på Tempelplassen. De får ingen takk for det, naturligvis. Israelerne får sjelden takk for noe, unntatt når noen håper at litt høflighet få dem til å gjøre innrømmelser. – Vi kan nevne at i 1995 fikk muslimene gjennom at heller ikke kristne har anledning til å holde noen form for religiøs markering på Tempelplassen. Nå har de selv monopol der.

Og siden «Al Aksa-intifadaen» begynte i september 2000, har Tempelplassen vært helt stengt for både jøder og kristne. Israel har godtatt det for fredens skyld. Jeg vet ikke om en eneste biskop eller andre som har vist noen bekymring for adgangen til hellige steder. Det er bare når man kan sverte Israel i prosessen.

Hovedstad
Jerusalem er Israels hovedstad. Der ligger Knesset, som svarer til Stortinget, det eneste virkelig demokratiske parlamentet i Midtøsten. Der ligger regjeringskontorene. Men bare noen få land anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad. De fleste land som har diplomatiske forbindelser, har ambassaden i Tel Aviv. Det gjelder også Norge. Det er en skam. Det burde i hvert fall være ukontroversielt å ha ambassaden i den jødiske delen av Jerusalem.

Ordet Jerusalem betyr «fredens by». Det er langt fra tilfellet i dag. Men det kunne lett vært verre. Under den såkalte intifadaen fra 1987 av, var voldsnivået mye lavere i Jerusalem enn på Vestbredden og i Gaza. Det har også vært forholdsvis lavt i den nåværende intifadaen.
Det er få, om noen, byer i verden som har en så sammensatt befolkning som Jerusalem, med så mange innebygde konflikter. Men legger tar vi antallet som f. eks. er drept i vold der, ligger tallet langt lavere enn i amerikanske byer, og til dels også lavere enn i Europa. Kriminaliteten er lav i Israel.

Befolkningen
Jødene som bor i Jerusalem, kommer fra over 100 forskjellige land. De fleste kom til Israel som rene flyktninger, ikke minst jødene fra arabiske land, som utgjør flertallet av befolkningen der som ellers i landet. Mange av dem har lav utdanning og en ganske annen kulturell bakgrunn enn europeerne, som fremdeles er det mektigste elementet i byens politikk og administrasjon. I tillegg er et stort antall jøder fra det tidligere Sovjetunionen og fra Etiopia kommet til byen de siste åra. Det medfører store kostnader og problemer med å få de nye innbyggerne integrert i samfunnet.

Jerusalem har en betydelig minoritet av ultra-ortodokse jøder. De følger fortolkninger av Bibelen som grodde fram i Øst-Europa for to-tre hundreår siden. I steikende sommervarme går de kledd i svarte, varme klær som passer for langt kaldere himmelstrøk. Noen få nekter å godta det israelske samfunnet, og vil ikke ha noe med staten å gjøre. De mest fanatiske kaster steiner på biler som kjører på sabbaten, eller angriper kinoer og andre institusjoner som holder åpent på sabbaten.
Men de aller fleste ortodokse er positive og lojale borgere av staten Israel. I de senere årene er de i økende grad blitt såkalte hauker, som går inn for en hard politikk overfor araberne. Noen av dem er framgangsrike forretningsfolk og akademikere. Men gjennomsnittlig har nok denne verdens rikdom og lærdom mindre interesse for dem enn for andre.

Fattig
Jerusalem er en fattig by. Tel Aviv har færre innbyggere enn Jerusalem, men kommune-budsjettet er omtrent dobbelt så stort. Mer enn 11 % av befolkningen bor i Jerusalem, men byen får bare ca. 2,5 % av regjeringens veibevilgninger. Lignende gjelder på flere andre felter også. Men Jerusalem har én fordel: Byen får atskillig mer gaver, fra jøder og ikke-jøder i USA og andre land, enn andre byer.

Araberne
Araberne i Jerusalem står i en særstilling. Israelske statsborgere, enten de er jøder eller arabere, får ikke komme inn i noen nabo-land, med unntak av Egypt og nå Jordan. Araberne på Vestbredden og i Gaza kan reise fritt i de arabiske landene, men de blir regnet som utlendinger i Israel. Araberne i Jerusalem derimot har alle rettigheter i Israel, og samtidig kan de reise fritt i arabiske land. Identitetskortet som viser at en araber bor i Jerusalem, er et papir mange misunner ham.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

Har du kommentarer til artikkelen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opplever du problemer med kommentarfeltet? Send en e-post til post@miff.no for å beskrive feilen.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart