Hva er egentlig sivilisasjon? Sivilisasjon betyr anerkjennelse av noen verdier som ukrenkelige: menneskeliv, toleranse og foreldres kjærlighet til barna. I et sivilisert samfunn kan ikke noe mål eller politisk strategi krenke disse sentrale verdiene. Men idag står vi overfor en motstander som har erklært sivilisasjonen som sin fiende. Ingen verdi har vært for hellig til at ikke den fundamentalistiske terrors svøpe har gjort anslag mot den. Sykebiler, som skulle være til hjelp for syke, frakter terrorister og ammunisjon. Moskéer og kirker, steder for tilbedelse og meditasjon, blir festninger for drapsmenn og terrorister som skyter fra deres vinduer. En FN-konferanse i Durban, som kom i stand for å bekjempe rasisme og slaveri, bidrar ingenting til å hjelpe de undertrykte. I stedet gir konferansen en plattform for de mest antisemittiske talsmenn siden 2. verdenskrig. Palestinske foreldre som har mistet et barn i selvmordsbombingens vanvidd, uttaler ønsket om at flere av deres barn skal følge i selvmordsbomberens fotspor.
Nasjonal og religiøs fundamentalismes mørke krefter som nå er sluppet løs, er ikke bare begrenset til vår region. Dette er en vital kamp, ikke bare for Israel, men for frie land over hele verden. Palestinske terrorister gjør allerede krav på copyright over andre fryktelige handlinger som er begått i konfliktområder over hele verden, slik som kidnapping og bruk av barn i fremste ildlinje under kamp. Det er ingen tvil om at dersom denne fundamentalistiske selvmordsterrorismen ikke bekjempes resolutt, vil vi komme til å oppleve at frie nasjoner over hele verden trues.
Vi valgte ikke selv å kjempe denne fryktelige krigen. Tvert imot. Den israelske regjering, som jeg var medlem av, gjorde store innrømmelser for å oppnå fred. Regjeringen innså at uten sikre grenser for palestinerne, kan ikke Israel få sikre grenser. Uten verdighet for det palestinske folk finnes ingen verdighet for israelerne. Uten fred for palestinerne kan det ikke oppnås fred for Israel. Alle disse sannheter er gyldige også i dag. Vi bekjemper ikke det palestinske folk. Vi fortsetter å respektere deres drømmer om uavhengighet. Den dag i dag vil det palestinske lederskap finne at om de selv velger fred og fremgang, er det ingen som ønsker dette sterkere enn Israel, og som er villig til å ofre mer for dette.
Men, dette er ikke det palestinske lederskap som vi har sett. Vi har sett et lederskap som ved fredsprosessens klimaks ikke bare tilbakeviste Israels forslag, men svarte med en bølge av vold som har fortsatt og er blitt opptrappet frem til denne dag. Vi har sett en leder som finansierer terrorhandlinger og som snakker om å kaste jødene på havet, mens hans kone denne uken har uttrykt sin ambisjon om at hennes barn skal vokse opp til å bli en selvmordsbomber. Mens vi altså ennå håper på fred, utkjemper vi en krig som ikke gir oss noe valg.
Det er av største viktighet at vi vinner denne krigen. Like viktig er det hvordan vi vinner denne krigen. I gammel tid ville Israels barn bære den hellige arken med de ti bud foran seg når de dro ut i strid. Arken skulle minne dem om at uansett hvor blodig kampen måtte bli, finnes det verdier som må respekteres. Selv om vi i dag befinner oss i en konflikt som vår fiende ønsker skal eskalere hemningsløst, må vi selv respektere de verdiene som vi kjemper for. Dette er den tøffeste utfordringen for oss: Å bevare vår menneskelighet midt i konflikten. Aldri før har balansegangen vært så vanskelig som nå mellom å beskytte livet til uskyldige israelere som er truet av terrorisme og vold og å skåne palestinske sivile som bor der hvor terroren har sitt utspring. Aldri før har det vært så vanskelig å finne en vei som både garanterer for sikkerhet og som tar hensyn til at palestinere under vår kontroll skal leve et menneskeverdig liv. Det er også en kalkulert risiko at om vi slår til mot terror i dag, kan dette øke deres motivasjon for å starte et nytt terrorangrep i morgen.
Dette er spørsmål som både sivile og militære israelere kjemper med hver dag. Og det må vi også gjøre. Vi bør stadig føle smerten ved tap av sivile palestinske liv, tap som representerer en vanhelligelse av Guds navn (chillul hashem). Dette gjelder like fullt om vi kjemper en rettferdig kamp. Og selv om våre svar overfor disse spørsmålene ikke er rette – i mange tilfeller gis det ingen rette svar – er det de rette spørsmålene som vi stiller oss. Mens våre motstandere spør seg hvordan de kan drepe så mange sivile som mulig, spør vi oss om hvordan vi kan begrense tap av sivile liv. Mens de spør seg hvordan de kan vekke den arabiske verdens lidenskap, spør vi oss om hvordan vi kan komme tilbake til forhandlingsbordet. Det er på denne bakgrunn at våre anstrengelser for å forsvare våre sivile ikke kan sidestilles moralsk med de palestinske terroristenes uhyrlige forsøk på å ramme sivile.
Kan det være slik at mesteparten av verden, som ser dette som en moralsk likeverdig kamp, tar feil, mens vi har rett? Ja, dette kan virkelig være tilfellet. Nå kommer de eldgamle beskyldningene om ritualmord fram ukentlig i nyhetene i den arabisk verden. Millioner av nye eksemplarer av de beryktede Zions vises protokoller trykkes igjen i arabiske land. Disse løgnene har gjennom generasjoner ført til tallrike pogromer og til den største kriminelle handling som verden har sett. Dette er en påminnelse til enhver jøde om at verden kan ta feil. Verden kan beskylde jøder for unevnelige ugjerninger. Likevel vil vi i vårt indre vite hva som er sannhet.
I dag ser vi igjen antisemittismen spre seg som en pest, med anslag mot jødiske mål over hele Europa, noe som vekker til live et spekter av hendelser gjennom 1900-tallet. Angrepene har funnet sted i Antwerpen, Paris og Lyon, i Tunis og Strasbourg, i Kiev såvel som i Los Angeles og Toronto. Det faller i vår lodd å bevitne at å overse disse hendelsene får dem ikke til å forsvinne. Regjeringer som benekter antisemittiske angrep, eller lar være å omtale dem, inviterer bare antisemitter til å øke sitt aktivitetsnivå. Både antisemittisme og terrorisme trives på steder der folk mangler mot til å konfrontere dem.
I dag, når vi ser en grenseløs hatets koalisjon over hele verden, blir det enda viktigere å oppfordre til en sivilisasjonens koalisjon, som heller ikke bør hindres av noen grenser. Denne koalisjonen må inkludere palestinere og israelere, kristne, muslimer og jøder. Den må innbefatte enhver som tror på demokratiets fremtid og anstendighet.
Det finnes ikke noe alternativ, siden alternativet ville være at alt vender tilbake til mørke og kaos. USA, med sin moralske styrke, må lede denne koalisjonen for fred og demokrati, mot terror og hat.
Dette er en koalisjon hvor nøytralitet er en umulighet. Som president Bush har lært oss, finnes bare frihetens forsvarere og dem som underminerer friheten, enten aktivt eller passivt. Dette er en hellig og livsviktig sak.
Denne ukens skriflesning fra Toraen, Kedoshim, beskriver bibelens lover om hellighet (kedusha). Selve klimakset i disse lovene, selve høydepunktet av hellighet, er forunderlig. Det rommes i det enkle budet «Elsk din neste, siden han er som deg selv» (Ve’ahavta l’reacha kamocha). Dette er sann hellighet. Vi vil aldri akseptere dem som perverterer denne helligheten ved å underskrive doktrinen «Drep din neste gjennom å drepe deg selv». La oss aldri glemme at det alltid er ofrene som er hellige, aldri morderne.
Denne kampen som vi står i synes overveldende. Et frådende hav av vold synes rede til å oppsluke oss, og mange av oss opplever øyeblikk av desperasjon. Men vårt folk har fra de tidligste tider funnet måter å krysse slike hav på. Jeg håper, ber og tror at vi vil kunne krysse også denne havstrekningen, dersom vi hele tiden er oss bevisst verdiene som vi kjemper for, og at vi vil nå land på andre siden, et fredens land.
Oversatt av Frode Jacobsen.
