Palestinerne har hatt store lidelser på grunn av konflikten med Israel. Mange av lidelsene er blitt verre på grunn av en uforsonlighet som ikke har vist vilje til å utnytte de mulighetene som fantes. Men de har også hatt fordeler. En av dem er en bedre utdanning enn noen annen arabisk folkegruppe, i hvert fall fram til den første intifadaen begynte å ødelegge for palestinerne. – Artikkelen er fra 1995, og lett oppdatert.
Den palestinske ungdommen på Vestbredden og i Gaza har hatt en bedre utdanning enn nesten noen andre ungdommer i Midt-Østen, og mange andre steder også. I 1980 utgav Per A. Christiansen boka Det ukjente Israel. Der skriver han på s. 194: «Palestinerne utenfor Israels grenser er nemlig det høyest utdannede folk i den arabiske verden. Omkring 80.000 av dem har universitetsutdannelse. Det vil si at hver tiende arabiske akademiker er palestiner.
Når det gjelder antall studenter i forhold til folkemengden, ligger palestinerne høyt på verdensstatistikken, foran for eksempel Storbritannia … Hele 3 prosent av Vestbreddens befolkning er studenter. For Israel som helhet er tallet 1,3 prosent, …»
Dette var altså situasjonen i 1980. Dessverre førte intifadaen, som begynte i desember 1987, til at læresteder tidvis måtte stenges. Mye av volden ble organisert i utdannings-institusjonene, det var mer vold når de var i drift enn når de var stengt. Da intifadaen roet seg noe, ble skolene og universitetene åpnet igjen.
Siden, under «den andre intifadaen» fra september 2000 av, har israelerne vært nødt til å stenge av så mye at mange palestinere nok har gått glipp av mye undervisning igjen.
I denne situasjonen har palestinske ungdommer dessverre mistet skole- og studietid. Men gjennomsnittlig mister nok israelerne mer. En jødisk mann i Israel har 3-4 års militær førstegangstjeneste. Siden blir han innkalt til «rep-øvelser» 1 måned eller mer pr. år til han er nesen 50 år. Dette gjelder leger, bønder, advokater, lærere, selvstendig næringsdrivende, sjåfører, og alle andre.
Når de israelske jødene godtar dette uten å mukke, har det sin grunn. Nesten hele den jødiske befolkningen i Israel er flyktninger, de fleste fra arabiske og andre muslimske land. Likevel var mange av landene som jaget eller frøs dem ut ikke villige til å innrømme dem rett til å ha sitt lille område i fred. Israel er bare litt større enn Hordaland fylke, og utgjør under 0,2 % av det arabiske området. Trusselen om igjen å bli en foraktet og til dels forfulgt minoritet under arabisk styre, er grunnen til at Israel må påta seg store forsvarsbyrder. Og selv etter en formell fredsslutning vil nok Israel finne det tryggest å «holde kruttet tørt».
