Men da EU og Russland valgte å ikke slutte seg til USAs prosjekt, men tvert imot å motarbeide det, følte USA seg fri i forholdet til Israel og palestinerne. President Bush har derfor, ut fra samtaler med statsminister Sharon, gjort tilpasninger i «veikartet». Det gikk mye i samme retning som de tankene statsminister Sharon presenterte da han ble innsatt som statsminister igjen 27. februar. Bush presenterte sin politikk i en stor tale dagen før. Talen var til The American Enterprise Institute. Instituttet er konservativt, og kommer med ideer som skal påvirke samfunnsutviklingen på ulike vis.
Vi merker oss at president Bush gjorde disse endringene på tross av at statsminister Tony Blair i Storbritannia – hans nærmeste alliert – bad ham om ikke å gjøre det.
Palestinske innrømmelser først
I sin tale sa president Bush at det første som må skje i Midtøsten, er at palestinerne stopper terroren. Så skal de gjennomføre ordentlige reformer i retning av demokrati og erstatte formann Yasser Arafat med en annen. Bush vil også motarbeide andre regimer som støtter terror.
Først deretter skal Israel gjøre innrømmelser. De vil være umulige å svelge for ytre høyre. For de forutsetter at det skapes en «levedyktig» palestinsk stat. Det vil si at Israel skal trekke seg tilbake fra så mye av Vestbredden at det skapes et sammenhengende palestinsk område, ikke bare kantoner eller enklaver. Men dette skal altså først skje etter at «terrortrusselen er opphevet og sikkerheten forbedret» for Israel. Den jødiske bosetningen på Vestbredden må stanse, men bare «når framskritt mot fred er oppnådd».
Sharon kan tenke på annet
Det meste tyder på at det ennå vil gå lang tid før palestinerne kommer i nærheten av å oppfylle de betingelsene Bush setter for dem. Bush’ tale tyder på at selv etter Irak-krigen vil USA først og fremst presse palestinerne, ikke Israel. Sharon kan derfor konsentrere seg om andre saker: Å få liv i økonomien, som er i en katastrofal forfatning. Å få klargjort forholdet mellom de ulike religiøse gruppene i Israel.
Dette opplegget fra Bush’ side var grunnen til at partiet National Union, som ikke kan godta noen palestinsk stat, gikk med i regjeringen. For Sharon kunne si til dem at det de er uenige med ham i, først blir aktuelt etter at palestinerne har oppfylt sine krav. I mellomtiden kan de to partiene konsentrere seg om å gjennomføre det de er enige om.
Sharon brukte den samme logikken overfor Amram Mitzna i Arbeiderpartiet. Men han ble ikke overbevist.
Etter krigen i Irak vil Sharon antakelig besøke Egypt. Datoen er naturlig nok ikke klar. Deretter skal Sharon til Washington og besøke president Bush.
Overfor palestinerne har Sharon gjort det klart at dersom det skal bli noen meningsfylte forhandlinger, må de oppgi «retten til å vende tilbake», tillate israelske «sikkerhetssoner» på Vestbredden og gå med på et forent Jerusalem. Israelerne håper at en amerikansk seier i Irak vil gjøre forhandlinger på dette grunnlaget mulig.
