Klikk for å bli medlem nå!

Kom til støttemarkering for Israel i Grimstad 25. mai og Ålesund 25. mai. Se andre MIFF-møter.

Frihet for araberne?

27. februar stod en meget interessant artikkel i Jerusalem Post. Den var skrevet av Amir Taheri. Han har iransk bakgrunn, men bor nå i Paris og er redaktør i Politique Internationale. Det følgende er et referat.

27. februar stod en meget interessant artikkel i Jerusalem Post. Den var skrevet av Amir Taheri. Han har iransk bakgrunn, men bor nå i Paris og er redaktør i Politique Internationale. Det følgende er et referat.

Kolonihærer
Etter 1. verdenskrig skapte de store kolonimaktene, Storbritannia og Frankrike, en rekke arabiske stater ut fra sine egne interesser. Irak ble skapt rundt oljefeltene i Mosul og Kirkuk. Egypt skulle beskytte Suezkanalen. Libanon skulle sikre den kristne befolkningens interesser. Transjordan skulle være base for britisk intervensjon i området.
I hver av disse statene skapte kolonimakten en hær. I mange tilfeller ble minoritetsgrupper i befolkningen favorisert som offiserer. I Irak ble shia-muslimene i stor grad holdt utenfor. I Syria favoriserte franskmennene alawitt-samfunnet, det er en slags muslimsk kjetterbevegelse. (Lederskapet i Syria er fremdeles alawitter.) I Transjordan (Jordan) utgjorde beduiner og enkelte etniske og religiøse minoriteter det meste av offiserskorpset. I Egypt var mange høye offiserer etniske tyrkere eller albanere.

Hæren styrte
Da kolonimaktene trakk seg ut, hadde offiserene makt til å beskytte og utvide sine privilegier. Politikerne var ikke valgt av folket, men basert på kongedømme og/eller stammelojalitet, og hadde liten legitimitet. De militære gav politikerne skyldes for nederlaget mot Israel. Det viste, sa offiserene, at politikerne var udugelige, kanskje til og med forrædere. De militære skulle gjenreise arabernes tapte ære.
Offiserene presenterte seg som nasjonalister, sosialister eller begge deler, som folkets tjenere. Disse begrepene gav plass for arabere av ulik tro. Men i praksis ble det i stor grad til at de militære brukte rå makt til å oppnå og holde på sin maktposisjon. Alle personer og grupper som kunne true deres makt, ble avvæpnet, fengslet, henrettet, fordrevet til utlandet eller på andre måter brakt til taushet. Hvis de da ikke ble kjøpt og gikk inn i systemet.

Noen ganger hadde disse operasjonene et så stort omfang at de fikk karakter av folkemord. Det gjaldt mot kurderne i Irak i 1932 og 1988. [Ifølge en artikkel i Dagbladet 10. oktober 2001, skrevet av Ketil Volden i Norsk Folkehjelp, har Saddam Husseins Irak jevnet 4.000 kurdiske landsbyer med jorda og drepte 180.000 kurdere i 1987-88, og hundretusener ble drevet på flukt. Andre kilder forteller om store tall også siden.]

«Etnisk rensning» ble utført mot koptiske kristne i Øvre Egypt. Irak gjennomførte det mot jødene og mot sin persiske minoritet. Nesten alle de 150.000 jødene flyktet, de fleste til Israel. Over 600.000 irakere med mulig iranske forfedre ble fordrevet til Iran.

Full kontroll
Også religiøse retninger og politiske partier ble brakt under kontroll av de militære. Noen organisasjoner ble oppløst, i andre tilfaller plasserte herskerne «sine folk» der. Ofte var det store penger å tjene ved å «nasjonalisere» eiendommer som religiøse bevegelser og velgjørende organisasjoner hadde eid. Skolevesenet ble brakt under myndighetene kontroll, mens det tidligere hadde vært tusener av private Koran-skoler. Laug og yrkesorganisasjoner ble oppløst eller brakt under kontroll.

Noe av det viktigste har vært å få bort de frie mediene. Staten kontrollerer alle aviser, alle radio- og TV-stasjoner. Enorme ressurser blir tildelt «informasjons-departementer». Regimene kan bringe kritiske røster til taushet og påtvinge folk sin versjon av virkeligheten.

Staten lite avhengig av befolkningen
I mange arabiske land har det vært «nasjonalisering» av produksjonskapital. Egypt nasjonaliserte Suezkanalen (det førte til krig med Storbritannia og Frankrike i 1956). Irak «nasjonaliserte» småbedrifter i 1963. Det førte til store økonomiske problemer for mange.

I mange arabiske land betaler innbyggerne lite skatt. Inntekter fra oljeproduksjon, fra Suezkanalen, fra utenlandshjelp og andre kilder har gjort at mange regjeringer i stor grad klarer seg uten sin befolkning til å holde sin virksomhet gående. Staten trengte heller ikke alltid sine innbyggere til å holde økonomien i gang. I 1990 var det 1,5 millioner fremmedarbeider og eksperter i Irak, nesten 50 % av arbeidsstyrken i byene.

Staten har ikke trengt sin befolkning til forsvaret heller. Enkelte minoriteter, og noen ganger utenlandske eksperter og soldater, har stått for en stor del av forsvaret. Andre land, mest Sovjetunionen fram til det brøt sammen, har betalt mye av utgiftene.
I mange arabiske land var det ikke valg før i 1980-årene. Og siden har valgene vært av den typen som sikrer sittende regjering et stort flertall, noen ganger 99,99 % av stemmene.

Forsvaret
På 1950-tallet var forsvarsbevilgningene i arabiske land anslått til 2,3 % av brutto nasjonalprodukt. Midt på 80-tallet var prosenten økt til 18 %. Land som Irak og Syria brukte så mye som 23 %. I nesten alle arabiske land har forsvaret vært et pengesluk som har trukket til seg penger og kompetanse som sårt kunne trenges i det sivile samfunnet.
Ministre, guvernører, ambassadører, administrerende direktører i offentlige selskaper, redaktører og mange andre innflytelsesrike jobber blir i stor grad rekruttert fra aktive og pensjonerte offiserer. De har på sin side nære bånd til etterretningen og de ulike sikkerhetstjenestene. Dette kjempemessige systemet har henrettet titusener, fengslet utallige, jaget millioner i eksil og har ødelagt selve den moralske strukturen i de arabiske samfunnene.

Kriger
Det har vært et stor antall store og små kriger mellom arabiske land: Egypt kjempet i Jemen i 7 år (og brukte bl. a. giftgass), Syria har angrepet Jordan, Irak angrep Kuwait i 1961 og i 1990, fra 1969 til 1975 var det grensekrig mellom Irak og Iran, i 1977 var Irak i krig med Tyrkia om vannet i elven Eufrat, i 1978 var det grensetrefninger mellom Syria og Irak, i 1980 gikk Irak til angrep på Iran (da krigen var slutt 8 år senere, var over en million mennesker drept), Syria har også kriget mot Tyrkia, Syria har kriget i Libanon og okkuperer nå en stor del av landet, Algerie har ført krig med Marokko fra 1970-tallet av. På 80-tallet invaderte Libya Chad, men ble slått.

I tillegg til krigene har de militærstyrte arabiske landene brukt terror som våpen. Terrorgrupper i resten av verden (Japan, Irland, baskerne i Spania og sør-amerikanske terror-organisasjoner) har fått støtte fra ulike arabiske land.

Samarbeid med Sovjetunionen
At mange arabiske stater gjorde seg avhengige av Sovjetunionen for hjelp, beskyttelse og diplomatisk støtte, betydde at de lukket seg enda mer for innflytelse fra Vesten. Titusener av unge arabere studerte i Moskva og andre kommunistiske byer. Det bidro til å styrke ytterligere den totalitære kulturen i den herskende eliten.

Mislykket
Militærstyret i de arabiske land har vært mislykkede. Landene er mindre utviklet enn andre regioner. Det er stor analfabetisme, særlig blant kvinner, stor fattigdom og lite frihet. Det er stor misnøye i mange arabiske land.

Islamisme
Fiaskoen for militærregjeringene åpnet veien for islamsk ekstremisme som alternativet til militærstyre. I en rekke arabiske land har det vært, eller er fremdeles, væpnede konflikter mellom en militærbasert regjering og islamske bevegelser. I Syria drepte Assads folk anslagsvis 20.000 mennesker i et opprør i Hama i 1983. Ellers er konflikten i Algerie mest kjent.

Islamistene er kommet til makten i Iran og i Sudan. Begge steder har deres styre vært en fiasko, både økonomisk og på andre måter. Taliban-styret i Afghanistan og måten det ble stanset på, har heller ikke styrket islamistene. Og mange i den arabiske middelklassen blir frastøtt av Bin Ladens terror-nettverk og de metodene det går inn for. Dette gjør at den arabiske islamske bevegelsen nå i 2003 er i krise.

Demokrati i Irak?
Dersom det lykkes å skape et folkestyre i Irak, vil det være en utfordring til de andre arabiske landene. Taheri mener at i islamsk tradisjon finnes det elementer som muliggjør ulike former for demokrati innenfor rammen av Islam. Han mener at det er viktig at det blir en omfattende privatisering som svekker statens nesten altomfattende makt. Aller viktigst er det med frihet for mediene. En føderal struktur i Irak må gi rom for betydelig selvstyre for de ulike etniske og religiøse gruppene. Med større regional frihet vil det bli vanskeligere for framtidige sentralregjeringer å presse gjennom en sterk undertrykkelse.

Taheri håper at den demokratiseringsprosessen som har gått over store deler av verden ellers, omsider også vil komme til den arabiske verden. Han håper at USA og de andre som vil delta i frigjøringen av Irak, vil sette denne siden høyere enn alle taktiske hensyn som kunne tale for fortsatt diktatur.

 

 

Vis at du protesterer på regjeringens anerkjennelse av fantasistaten «Palestina»

  1. Bli medlem av MIFF (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart