Arafat og Abu Mazen har inngått en avtale som gjør det mulig for Abu Mazen å bli palestinsk statsminister og overta mye av den makten Arafat hittil har hatt. Når dette blir skrevet, er det ennå ikke klart om det folkevalgte palestinske rådet vil godkjenne utnevnelsen. Uansett er Abu Mazen en person man bør vite noe om. Hovedkilden er en artikkel av Yossi Klein i Ha’aretz 22. april 2003.
Han heter Mahmoud Abbas og ble født i 1935 i Safed, som nå er en del av Israel. Abu Mazen betyr «far til Mazen». Mazen, hans eldste sønn, døde for et års tid siden av en hjertesykdom. Det var i Qatar. Han ble 42 år gammel.
Mahmouds far var først og fremst sauebonde. I tillegg drev han en butikk. Han og andre arabiske bønder solgte sauemelk til en jødisk fabrikk som laget ost av den. Den var kosher og ble solgt til jøder også i andre deler av landet. – Men selv om jødene og araberne hadde forretningsmessig kontakt, var det liten sosial kontakt mellom dem. Det var bare britene og forretningene som gjorde at det ikke ble frontkollisjon mellom folkegruppene. Også mellom arabiske og jødiske barn var det spent.
Flukt i 1948
I mai 1948 var det krig mellom jøder og arabere i landet, inkludert i Safed. Det bodde litt over 1.000 jøder og over 20.000 arabere i byen. Natten mellom 7. og 8. mai var situasjonen for jødene helt desperat. De var få og hadde lite våpen og ammunisjon. De hadde ikke noe artilleri, ikke tanks eller andre tyngre våpen. Det eneste de hadde var en Davidka, en hjemmelaget bombekaster som bråkte noe fryktelig, men ikke kunne forårsake noen særlig skade hos fienden.
Jødene rakk å skyte to-tre granater med sin Davidka før den sluttet å virke. Men etter at granatene var skutt, begynte det å regne. Araberne ble overbevist om at den stakkars Davidkaen var en jødisk atombombe, intet mindre! For hadde man ikke hørt at etter at amerikanerne slapp atombomben over Hiroshima, begynte det å regne? Og man hadde jo hørt hvor fryktelig Davidkaen bråkte.
Resultatet var at natten til 8. mai flyktet hele den arabiske befolkningen fra Safed, i en situasjon hvor jødene var på randen til å måtte overgi seg. Flukten skjedde plutselig, jødene fant varm mat i grytene hos araberne.
Hva tenkte jødene da araberne flyktet? Like etter 2. verdenskrig tenkte de fleste ikke så mye over det. Mange av jødene hadde selv opplevd å måtte flykte, og hadde ikke tid til å dyrke noen sentimentalitet over det. De anså seg som heldige som hadde kommet unna med livet i behold. For det er en grunnleggende sannhet: De jødene som gjennom århundrene har opplevd det palestinerne opplevde i 1948 (en kort flukt innenfor samme språk- og kulturområde), har ofte vært regnet som heldige.
Jusstudier i Damaskus
Mahmoud Abbas var 13 år den gangen. Familien flyktet til Damaskus. Der gjennomførte unge Mahmoud sin utdanning, inkludert studium i juss ved universitetet i Damaskus. Han fikk seg en jobb som lærer på en grunnskole.
Siden fortsatte han sine studier i Moskva. Der tok han doktorgraden. Og emnet for hans doktorgrad var Holocaust, altså nazistenes utryddelse av jøder under 2. verdenskrig. Ifølge angivelige sitater som ligger på Internett, skal Abbas ha ment at zionisteme overdrev tallet på drepte jøder. Dessuten skal den handle om et angivelig omfattende samarbeid mellom zionistene og nazistene. Han skal ha antydet at zionistene samarbeidet om å drepe jøder for å vinne sympati for staten Israel. (Det er en helt utenkelig og uhyrlig tanke for nesten alle jøder i verden.) – Siden skal Mahmoud Abbas ha sagt til den israelske avisen Ma’ariv at da han skrev doktoravhandlingen sin, var palestinerne i krig med Israel. Han ville ikke ha skrevet noe slikt nå.
Forretningsmann
Han slo seg ned i Qatar og giftet seg med ei jente som også var flyktning fra Safed. De fikk tre sønner (Mazen, Yasser og Tarqo). Han arbeidet først som personalsjef i en stor, offentlig bedrift. Siden ble han forretningsmann og tjente en formue. Det vil si at han fremdeles kan leve godt uten å ha noen politikerlønn. Han har råd til å trekke seg dersom han ikke får gjennomslag for det han står for.
Selv om Mahmoud Abbas har bodd mange steder gjennom årene, drives forretningen hans fremdeles fra Qatar. Han har også et hus i Marokko. Og enken etter Mazen bor i Abu Dhabi med sin sønn.
PLO
Han var en av grunnleggerne av Fatah-bevegelsen (Arafats fløy av PLO) og ble med i PLOs sentrale organer. Han oppholdt seg lenge i Tunis, hvor han var en av lederne for Fatah og PLO.
I 1988 ble Mahmoud Abbas valgt som medlem av PLOs eksekutivkomite, en slags styringsgruppe. Han fikk ansvaret for Vestbredden og Gaza. I 1994, som en følge av Oslo-avtalen, fikk han komme tilbake til disse områdene. Da ble han valgt til sekretær i sentralkomiteen og Arafats stedfortreder.
Nå pendler han mellom Ramallah på Vestbredden og Gaza. Han har en bolig begge steder.
Forhandlinger
Første gang han traff israelere var i Tunis i 1983. Der hadde han et møte med «Det israelsk-palestinske fredsrådet». Siden snakket han ofte med forskjellige israelere.
De israelerne han kanskje hadde aller mest med å gjøre, og som Yossi Klein intervjuet før han skrev artikkelen, var Yossi Beilin og Ron Pundak. De fortsatte en ganske omfattende kontakt. Men ifølge Beilin ble de ikke egentlige venner. De besøkte aldri hverandre hjemme, for eksempel. Men sammen utarbeidet de Oslo-avtalen.
Mahmoud Abbas ble såret da både statsminister Yitzak Rabin og utenriksminister Shimon Peres fikk Nobels fredspris på israelsk side, men bare formann Yasser Arafat på palestinsk side. Han mente at hans rolle tilsvarte den rollen Peres hadde.
Siden utarbeidet Beilin og Abbas sammen et dokument som inneholdt mange punkter de to kunne være enige om skulle inngå i en endelig avtale mellom israelere og palestinere. (Beilin står på mange måter på ytre venstre i israelsk politikk, og har liten støtte for sine ideer.)
Retten til å vende tilbake
Ron Pundak sier at man ikke kan vente at Mahmoud Abbas vil oppgi «retten til å vende tilbake» i prinsippet. Men han har allerede oppgitt tanken på at det skal gjennomføres i praksis i stor stil. For noen måneder siden holdt han en tale i en palestinsk flyktningeleir i Syria, og sa: «Dere kan ikke vende tilbake til de husene eller de bydelene eller den landsbyen hvor dere ble født. De husene, bydelene og landsbyene finnes ikke lenger. Nye byer ble bygget på deres jord, og jødiske barn ble født i deres hus. [Hvis dere kommer til Israel, vil dere] bli en del av den palestinske minoriteten. Statens språk vil ikke være deres språk, heller ikke kulturen, flagget eller nasjonalsangen. Dere vil ikke ha noe sted å arbeide, og ingen vil ønske dere ivrig velkommen.»
[Vi bør skyte inn at akkurat det samme er skjedd med husene hvor jødene bodde i arabiske land, finner bodde i Karelen, tyskere bodde i Øst-Europa, hinduer bodde i Pakistan, muslimer bodde i India osv. Forskjellen mellom palestinerne og alle andre tilsvarende flyktningegrupper fra den tiden er at alle de andre har tilpasset seg et nytt liv andre steder. Palestinerne har ikke mer «rett til å vende tilbake» enn de andre gruppene har.]
Det skal bli interessant å hvordan dette slår ut i praksis. Mange i Israel venter at forhandlingene med Mahmoud Abbas skal bryte sammen over temaet «rett til å vende tilbake».
Press fra USA og Israel
Mahmoud Abbas blir statsminister (hvis han blir det) fordi USA og Israel har presset Arafat til å godta det. Antakelig har ikke Abbas støtte av noe flertall i sin befolkning, selv om de fleste er grundig leie av Arafats korrupte styre. Hans forhold til Arafat er temmelig «vanskelig». Det er nå en gang slik at den som krever en «gjennomgang av de feilene som ble gjort», ikke uten videre kan vente applaus fra den som har størst ansvar for de samme feilene.
At Mahmoud Abbas har fått sin stilling på den måten, gjør hans situasjon ekstra vanskelig. Han vil måtte bevise at han ikke er noen quisling. Ingen kan i dag si hvordan hans forhold til sin befolkning vil utvikle seg. Kanskje kan en del støtte fra utlandet i alminnelighet og USA i særdeleshet føre til at han styrker sin stilling og blir i stand til å gjennomføre store, positive endringer. Men det kan også skje at han ikke kommer noen vei og forsvinner ut over sidelinjen. Han kan naturligvis også bli fjernet på mer håndfaste måter og kanskje drept. For øvrig har han heller ikke så veldig god helse. For halvannet år siden gjennomgikk han en operasjon i USA for prostatakreft.
Forholdet til Israel
Israel venter at Mahmoud Abbas ikke bare vil få terrororganisasjonene med på en våpenhvile, men at han vil ta et skikkelig oppgjør med dem, avvæpne dem og oppløse dem. Dersom det bare blir en avtale som utsetter neste terrorbølge, men etterlater terrororganisasjonene intakt, vil Israel få store problemer. Det vil dessuten også gi store problemer innad i det palestinske samfunnet. Skal det bli en seriøs stat, må det ikke være andre væpnede grupper enn de som er underlagt myndighetene.
Et viktig spørsmål i denne forbindelsen er hvor mye Arafat fremdeles kan trekke i trådene og legge hindringer i veien, og hvor sterke terror-gruppene vil vise seg å være når det kommer til stykket. Hittil har Arafat nektet Abbas å oppløse de aktuelle organisasjonene.
Palestinerne har også sine forventninger til Israel. Dersom statsminister Sharon fortsetter med «målrettede henrettelser» og ikke hever beleiringen av byer og landsbyer i de palestinske områdene, kan Mahmoud Abbas få problemer med å forklare hva han oppnår. Noen frykter at det er noe slikt Sharon pønsker på.
Men dersom Abbas og hans medarbeider Muhammad Dahlan klarer å få slutt på terroren, og Israel følger opp med lettelser, kan det være håp om å få en fredelig utvikling. Hvor sannsynlig dette er, får hver ha sin egen oppfatning om
