Statsminister Areil Sharon har vært i Washington og fått støtte til sin plan for forholdet til palestinerne. I denne artikkelen skal vi forsøke å oppsummere hva det hele går ut på. Ensidig og midlertidig Sharon og hans visestatsminister, Ehud Olmert, har gitt tydelig uttrykk for at som et ledd i en varig fred, må palestinerne få kontroll over hele Gaza og det aller meste av Vestbredden. Israel bør styre over så få palestinere som mulig. Det Sharon foreslår nå, er ikke noen slik varig løsning. En varig løsning må være en avtale mellom israelere og palestinere. En slik løsning er det ikke mulig å få til så lenge de palestinske myndighetene åpent tillater (og til dels oppmuntrer) terror. I alle avtaler har palestinerne lovt å oppløse terror-gruppene. Israel vil ikke forhandle med en motpart som gir de samme "innrømmelsene" hver gang, og så ikke gjør noe forsøk på å overholde dem. President Bush har understreket at den skillelinjen mellom israelere og palestinere som Israel oppretter nå, ikke fastlegger hvordan den varige grensen skal være. Han mener at Sharons plan gir mulighet for at det etter hvert kan bli en fri, uavhengig og levedyktig palestinsk stat, også på områder som nå er okkupert av Israel. Sharon har også understreket at når palestinerne er villige til reelle forhandlinger (noe som fortsatt står og vil stå åpent), vil de få vesentlig mer land enn de får nå i den midlertidige ordningen. Den midlertidige ordningen skal ikke være noe hinder for at "veikartet" kan gjennomføres på et senere tidspunkt. Men først må palestinerne altså gjøre noe reelt med terrorgruppene
"Retten til å vende tilbake" Bush skrev i sitt brev i forbindelse med Sharons besøk: "Det synes klart at en avtalt, rettferdig, rimelig og realistisk ramme for å løse det palestinske flyktningespørsmålet som en del av en avtale om en varig ordning vil måtte bli funnet ved å opprette en palestinsk stat, og at de palestinske flyktningene blir bosatt der heller enn i Israel." Her lover Bush ingenting, ikke en gang amerikansk støtte til det israelske synspunktet. Men han uttrykker at det "virker klart", og det er jo en klar støtte. President Clinton gav uttrykk for at et begrenset antall palestinske flyktninger burde få vende tilbake, men godtok ikke noen generell "rett". Heller ikke "Genève-avtalen" har noen slik generell "rett". (Ingen andre flyktningegrupper fra den tiden har heller fått noen slik "rett".) Men etter at det ble kjent hva Bush hadde skrevet, har Arafat lovt å "forsvare retten til å vende tilbake til sitt hjemland". Og det er åpenbart at han med det mener selve Israel, innenfor våpenhvilelinjen fra 1949. Dermed er en varig fred fortsatt utelukket. Og det blir en vits å si at Arafat har "anerkjent" Israel. Han har anerkjent et "Israel" med arabisk flertall, hvor jødene igjen skal være tilbake til sin gamle status: Minoritet overalt, prisgitt vekslende herskeres og flertalls vekslende nåde
Bosetninger Om bosetninger skrev Bush: "I lys av de nye realitetene på bakken [siden 1949], inkludert større israelske befolkningssentre som allerede eksisterer, er det urealistisk å vente at resultatet av forhandlingene om den varige ordningen vil bli at man vender fullt og helt tilbake til våpenhvilelinjen av 1949." Heller ikke her lover Bush noe til Israel. Og heller ikke dette er egentlig noe nytt. I forslaget president Clinton la fram på Camp David, gikk han inn for at Israel skulle beholde noen av bosetningene. Men palestinerne skulle få igjen noe land som i dag er Israel. I første omgang skulle forholdstallet være ca. 8:3, altså palestinerne skulle få under halvparten så mange kvadratmeter av Israel som Israel fikk av det som var Vestbredden før 196.
Siden antydet han et forholdstall på 1:1, altså like mye. Det var også det som er foreslått i "Genève-avtalen" som noen private israelere under ledelse av Yossi Beilin forhandlet fram med en gruppe private palestiner.
Bush sier ingenting om hvorvidt palestinerne skal få noe av Israel i bytte. Men mange i Israel tror at regningen nok kommer til å bli presentert i sin tid, for eksempel etter Likud-valget
Avhengig av Bush Mange israelere er noe betenkt over hvor avhengig Israel er blitt av amerikanerne generelt og president Bush spesielt. De ønsker sterkt å ha mer kontakt med naboene og sammen legge opp en politikk som alle kan leve me.
Men det er nokså stor enighet om at det ikke har noen hensikt å forhandle med Arafat, for han har ikke tenkt å holde noen avtale og ikke tenkt å gjøre slutt på terroren. Og det som skulle ha vært alternative lederskap, har ikke klart å frigjøre seg tilstrekkelig fra Arafats kontroll til å være troverdige partner.
