Israel får sterk kritikk fra mange i Norge og andre land for å «overreagere» i kampen mot Hizbollah i Libanon og Hamas i Gaza. Vi skal her se på noe av det som ligger bak den politikken Israel fører akkurat nå, en politikk som har meget sterk oppslutning i den israelske befolkningen.
Vi skal se på tre hovedpunkter:
Terroren er et ledd i kampen for å fjerne Israel, og Israels mottiltak er en del av en eksistensiell kamp.
Det er uholdbart i lengden å leve med et trusselbilde hvor en rakett når som helst kan lande i ens stue, soverom, bil osv.
Filosofien bak de israelske mottiltakene er ikke hevn, men å gjøre det som er nødvendig for å stanse terroren – eller i det minste begrense den kraftig.
Eksistensiell kamp
I artikkelen «Vi skal overta hele Palestina» har vi gjengitt noe av hva Yassir Arafat sa i en tale i Stockholm til arabiske diplomater i februar 1996 (mens Shimon Peres var statsminister i Israel).
Hovedinnholdet er at palestinerne skal gjøre livet så uutholdelig for jødene i Israel at de rike jødene (som i stor grad er jødene fra vestlige land, og som er de best utdannede) vil dra derfra. Når bare de orientalske jødene er igjen, skal man nok klare å ta knekken på Israel. [Les også Arafats terrorstrategi.]
Dette er grunnstrategien som ligger bak terroren, også nå. Rakettene fra Gaza har liten virkning, rakettene fra Libanon heller ikke så veldig stor, målt i antall drepte og sårede. Men de skal skape nok død og skade, og særlig frykt og depresjon, til at mange av ressurspersonene gir opp og drar fra Israel. Både Hamas i Gaza og Hizbollah i Libanon er islamister som ikke har noen plass for Israel i sine framtidsvyer.
Israel er et prosjekt for å forbedre livssituasjonen for jødene som flytter dit. Flertallet av dem har ikke noe sted å dra. Men noen har muligheten. Israel kan ikke leve med en situasjon hvor ressurspersonene blir mobbet fra landet.
Terroren er et ledd i kampen for å fjerne Israel, og Israels mottiltak er en del av en eksistensiell kamp.
Terror-lederne bryr seg bare om seg selv
For mange år siden uttalte kong Saud av Saudi-Arabia at Israel var et fremmedlegeme i den arabiske kroppen, og den store arabiske nasjonen burde om nødvendig ofre en million mennesker for å bli kvitt det. Israels daværende statsminister, David Ben-Gurion, bemerket tørt: «Det kunne være av interesse å vite om den ærede majestet regner seg selv med i den millionen.» Vi tar nok ikke mye feil hvis vi regner med at det gjorde han ikke.
Lederne for Hamas og lignende islamistiske grupperinger har lykkes med å rekruttere, trene og sende et ganske stort antall selvmordsbombere som skulle drepe flest mulig jøder og samtidig dø selv. Det faller mange store ord i den forbindelsen om muslimene som er villige til å dø for det de kjemper for. Men det viser seg at når Israel retter sine angrep mot lederne, mot dem som sender ut terroristene, begynner disse organisasjonene å opptre mer forsiktig. Lederne kan nok bruke store ord så lenge det er andre – jøder og arabere – som skal dø. Men det er noe annet når trusselen er rettet mot dem selv.
Trusselbildet
Raketter fra Gaza
Etter at Israel trakk seg ut fra Gaza for snart et år siden, har det landet hundrevis av Kassam-raketter i områdene rundt Gaza, særlig byen Sderot og Ashkelon (etter som rakettenes rekkevidde blir større). Dette kan Israel ikke leve med, bl. a. av to grunner:
1) Det er uholdbart i lengden å utsette befolkningen for farene ved at raketter når som helst kan lande i ens stue, soverom, bil osv. I en leder i Stavanger Aftenblad stod det at rakettene er «patetiske». Men jeg er overbevist om at Aftenbladet ikke ville godtatt at «patetiske» raketter lander i Stavanger sentrum. Spesielt ikke når de ikke er mer «patetiske» enn at folk faktisk av og til blir drept, og ganske ofte skadet.
2) I Ashkelon er det kraftverk og andre sårbare installasjoner. Dersom de blir truffet, kan det bli store katastrofer.
Raketter fra Libanon
Disse forholdene gjelder i enda større grad rakettene fra nord, fra Libanon, skutt ut av Hizbollah. Det er større raketter som kan gjøre betydelig større skade og har mye større rekkevidde. Nå er store deler av Israel innenfor rekkevidde av Hizbollahs raketter. De både dreper og sårer vesentlig flere enn rakettene fra Gaza, og det øker også faren for at sårbare installasjoner skal rammes og føre til store katastrofer.
Raketter fra Vestbredden
Det er ennå ikke skutt ut raketter fra Vestbredden. Israel holder en streng, sikkerhetsmessig kontroll over Vestbredden. Det er det største marerittet at raketter skal begynne å regne fra Vestbredden, hvor hele Israel unntatt deler av Negev i sør (hvor det bor få mennesker) vil være innen rekkevidde.
Israels alternativer til mottiltak
Filosofien bak de israelske angrepene er ikke hevn, men å gjøre det som er nødvendig for å stanse – eller i det minste begrense kraftig – terroren.
Da nytter det ikke å gjøre som norske kommentatorer tydeligvis ønsker: Telle hvor mange drepte det er i Israel, og så drepe omtrent like mange på den andre siden. Som nevnt bryr terrorlederne seg lite eller ingenting om at deres egne blir drept, så lenge det ikke rammer dem selv. Dersom Israel skulle gjøre som enkelte norske «Israel-venner» sier, ville det bety at terroren fortsetter de neste tiår.
Virkemidler
Vi skal nå nevne hvilke virkemidler Israel har til rådighet, og så behandle dem nøyere:
a) Fjerne motpartens våpen enten ved å ødelegge dem, hindre at nye våpen kommer fram eller tvinge fienden til å flytte våpnene utenfor rekkevidde av Israel.
b) Fjerne personene som bruker våpnene. Det kan være ved å drepe/skade soldater, tvinge dem til å flytte bort eller ta lederne, dem som gir ordrer.
c) Endre maktforholdet mellom terroristene og andre grupper i nabolandene slik at andre hindrer terroristene i å sende raketter.
d) En meget god løsning ville være å utvikle forsvarsvåpen som kan stanse rakettene før de kan gjøre noen skade. Slike våpen er ikke operative ennå.
a) Fjerne våpen
Israel angriper utskytingssteder og lagre av raketter med fly, marineskip og artilleri – og i en viss grad med landstyrker. Hensikten er å ødelegge våpnene før de blir skutt ut. Det er også en viktig hensikt å gjøre livet så farlig for Hizbollah at de blir tvunget til å flytte nordover, slik at Israel kommer utenfor rekkevidde av rakettene (med unntak av de mest langtrekkende). FN-resolusjon 1559 sier at den libanesiske hæren skal ha kontrollen i grenseområdet mot Israel. Israel forlanger nå at dette vedtaket skal gjennomføres.
Israel har fått mye kritikk for å ha bombet flyplasser, bruer m.m. i Libanon. Hensikten er å forhindre at Hizbollah får etterfylle rakettene. Selv om Hizbollah har mange raketter, blir de raskt brukt opp så mange som de skyter ut nå. Israel bomber de rutene nye forsyninger av raketter skal følge til Sør-Libanon.
b) Fjerne personer
Hizbollah har ikke så mange aktive soldater. Israel har bedt sivilbefolkningen i Sør-Libanon dra derfra, for Hizbollah gjemmer seg blant de sivile. En av hensiktene er å ramme soldatene så sterkt at de drar nordover de også.
Lederen for Hizbollah heter Hassan Nasrallah. Israel forsøker å drepe ham og de andre lederne i Hizbollah. Det siste jeg har sett når dette blir skrevet, er at han har måttet flykte til et område nær grensen til Syria. Israel truer også med å ta terror-ledere som oppholder seg i andre land, først og fremst Syria. Dersom trusselen mot dem er sterk nok, vil det øke deres vilje til å gå med på en ordning som Israel kan leve med.
En spesiell variant av denne politikken gjorde israelerne da de arresterte et stort antall Hamas-ledere, blant andre flere ministre i Hamas-regjeringen. Fordelen med dette er at dersom situasjonen roer seg, kan Hamas-folkene få dra hjem igjen like sunne og friske som før. Ulempen er at det kanskje ikke virker skremmende nok å sitte i israelsk fengsel i en periode.
c) Endre maktforholdene
Da krigen mellom Israel og Hizbollah brøt ut, sa den libanesiske statsministeren at dette ble helt feil. Spørsmål om krig og fred skal avgjøres av et lands regjering. Men her var Libanons regjering «de siste som får vite» at dets område brukes til angrep på Israel. Framtredende libanesere kritiserer nå Hizbollah åpent for å sette Libanon i fare. Og denne kritikken får forsiktig støtte også av Egypt, Jordan og andre araberland.
Ett av Israels fremste mål i dagens situasjon er å svekke Hizbollah og styrke Libanons regjering. Den kan styrkes ved at mange libanesere og arabere ellers gir regjeringen den støtten og de pengene som skal til for at den kan håndheve en større kontroll. Mange libanesere forstår nå at den beste veien til fred i Beirut og Libanon ellers er at den libanesiske hæren overtar kontrollen over grenseområdet mot Israel og hindrer Hizbollah i å drive terror derfra. Det er å håpe at regjeringen blir sterk nok til å gjennomføre dette.
Også i Gaza håper Israel å svekke de mest radikale. Forhåpentligvis ser folk at Hamas-styre bare fører til mer vold og død. Håpet er at det skal komme et styre som selv stanser rakettene mot Israel.
d) Rakettforsvar
Så lenge ekte fred ikke er mulig, må Israels mål være å begrense terror så sterkt som mulig, slik at israelerne kan leve et normalt liv. Terror ved selvmordsbombere er blitt sterkt begrenset ved sikkerhetsgjerdet og ved et glimrende etterretningsarbeid som til sammen stanser et stort flertall av terroristene før de får utført sitt oppdrag.
Et langt skritt mot en situasjon Israel kan leve med, ville være å få forsvarsvåpen som kan stanse rakettene før de når fram og kan gjøre skade.
Israel har to forsvarssystemer mot ballistiske raketter (langtrekkende raketter fra Iran). Det ene er Patriot-systemet, som ble brukt med lite hell mot raketter fra Irak under Golf-krigen i 1991, men som nå er forbedret. Det andre er Arrow-systemet, som er utviklet i samarbeid mellom Israel og USA.
Men det er ennå ikke noe operativt system mot raketter med kort rekkevidde. Det blir forsket på laser-systemer (en kraftig laser-stråle setter raketten ut av spill), og likeså på forsvarsraketter. Men det er på mange måter vanskeligere å ramme slike raketter. De flyr forholdsvis lavt og rammer i løpet av kort tid. Det er vanskelig å få til et effektivt system mot dem.
