I 2005 befant 20,6 prosent av familiene seg under fattigdomsgrensen. I første halvår 2006 var tallet kommet ned i 20,2 prosent. En halvårsrapport fra det israelske rikstrygdeverket tilskriver dette at barnetrygden og alderstrygden er hevet litt igjen etter å være satt betydelig ned fra år 2003 av.
Og en slik liten økning har nok sin betydning. Men hovedårsaken er det økonomiske programmet daværende finansminister Benjamin Netanyahu fikk gjennom i 2003. Da hadde økonomien stagnert. Netanyahu gjennomførte budsjettkutt, nedskjæring i offentlige ytelser, skattelette, lavere arbeidsgiveravgift og betydelige reformer [bl. a. å skape større konkurranse på felter hvor store monopoler hadde hatt mye makt].
Disse tiltakene skapte større fattigdom i første omgang, ikke minst nedskjæringen i trygder og annen offentlig støtte. Mange som kaller seg «sosialt orienterte», sa at tiltakene ville skape katastrofe. Lederen for Arbeiderpartiet (nå forsvarsminister) Amir Peretz sa at den økonomiske nedgangen ville øke, ledigheten ville gå opp fra 11 til 15 prosent og graden av fattigdom ville øke. Han foreslo det motsatte: Å øke skatter og avgifter og øke de offentlige budsjettene.
Men statsminister Ariel Sharon støttet Netanyahu, og planen ble gjennomført. Kort etter begynte investeringene å øke og økonomien å vokse. I første omgang gjaldt det mest høyteknologi (data-bransjen). Men nå vokser de fleste sektorer. Det meste tyder på at denne veksten vil redusere fattigdommen betraktelig de nærmeste årene.
De som sa at Netanyahus program ville gjøre økonomien verre, har vist seg å ta feil. Ledigheten steg ikke, men er nå nede i 8,5 prosent, til tross for at 250.000 flere israelere er kommet inn i arbeidslivet. Det var en del av målet: Flest mulig skulle komme ut av fattigdom ved å arbeide, ikke ved offentlig støtte.
I tillegg har reallønnen gått opp. Det reduserer også fattigdommen, skriver vår kilde. [I tillegg påvirker det definisjonen av hva «fattigdom» er, for den henger sammen med medianinntekten. Høyere inntekt i befolkningen gjør at man regnes som fattig ved høyere inntekt enn før.]
Men levestandarden, særlig for den nederste delen av befolkningen, er vesentlig lavere i Israel enn i Norge. Minsteinntekt fra det offentlige er gjennomsnittlig 3.000 kroner i måneden for en familie. De som arbeider, har en minstelønn på 5.300 kroner i måneden. Det er lite, men det er verre i mange andre land.
En av følgene av veksten er forresten at regjeringen har kunnet heve minstelønnen. Og fortsetter veksten, kan det bli rom for fortsatte økninger.
Vår kilde tror at det blir en fin utvikling framover og at allerede neste rapport om et halvt år vil vise en betydelig bedring.
Kilde: En artikkel av Nehemia Strasler i Ha’aretz 28. januar 2007.
