Podhoretz kommer med en ny bok 11. september (datoen er ikke tilfeldig): 4. verdenskrig, den lange kampen mot islamofascisme. I Podhoretz’ verden var 3. verdenskrig den kalde krigen, krigen mot kommunismen, som Vesten vant da Sovjetunionen brøt sammen omkring 1990.
Optimist
Podhoretz har advart om igjen og om igjen om Vestens svakhet og hvordan liberalismen leder til farlige konsekvenser for USA og Israel. Men nå er han overbevist om at Vesten og demokratiet vil vinne krigen mot «islamofascismen» også.
Det kan riktignok se mørkt ut. Men 6 år ute i «3. verdenskrig» (den kalde krigen), i 1951, så det enda mer håpløst ut. I Korea var det en blodig krig som ingen lå an til å vinne (over 30.000 amerikanere var drept, mot 3.000 nå i Irak). Det var mektige kommunistpartier i land som Frankrike og Italia, og kommunismen øke sin innflytelse over hele verden. Anti-amerikanismen lignet mye på den vi ser i dag.
I 1973-77 førte USAs utenriksminister, Henry Kissinger, détente-politikken (mer avslappet holdning) overfor Sovjetunionen og Kina. Tanken bak var at det sovjetiske imperiet ville vare meget lenge, og at man derfor måtte finne en måte å leve med sovjeterne på. Podhoretz spurte Kissinger hvorfor Sovjetimperiet skulle være det eneste i historien som aldri ville bryte sammen. Men også Podhoretz var forbauset over at Sovjetunionen kollapset så raskt og grundig.
Podhoretz tror det vil gå på lignende måte nå. Vesten trenger bare å bli tilstrekkelig sterkt provosert. Det er den ikke blitt ennå i forhold til «islamofascistene», men Podhoretz tror at det kommer. Da vil «islamofascistene» få se at Vesten har mer vilje og kraft enn de tenker seg.
Hitler trodde at Vesten ikke ville kjempe. Stalin trodde at den ikke ville sette seg til motverge. Det tror Osama bin Laden også. Podhoretz tror at «4. verdenskrig» kommer til å vare i 30-40 år. Men den kommer til å bli kronet med seier.
Riktignok virker Vestens holdninger svake nå. Men det er ikke noe nytt. I 1979 skrev Podhoretz en bok som han kalte Den nåværende faren: Har vi viljen til å snu fallet i amerikansk makt? (The Present Danger: Do We Have the Will to Reverse the Deciline of American Power?) Forandrer man litt på navn og tider, passer det meste på dagens situasjon også, mener Podhoretz. Han tror at USA og Vesten vil vise seg å være sterke nok.
Tvilsomme allierte
USA blir kritisert for å ha land som Saudi-Arabia og Pakistan som alliert. Podhoretz anser saudi-araberne for å være blant de verste fiendene. De finansierer madrassaer (Islam-skoler), hvor det prekes jihad mot Vesten, over hele verden.
Podhoretz mener likevel at USA ikke har noe valg. Det blir som under 2. verdenskrig: Det var Hitler som måtte tas først. Da var det nødvendig å alliere seg med Stalin, selv om han kanskje var minst like ille. Turen til Stalins imperium kom etterpå, i den kalde krigen (som altså Podhoretz kaller «den 3. verdenskrig»). Foreløpig trenger USA de tvilsomme allierte, først og fremst for å motvirke den mest umiddelbare faren, Iran.
Seieren
Podhoretz tror at seieren over «islamofascismen» vil bli omtrent som seieren over kommunismen. De landene som hadde levd under kommunismen, kunne begynne på veien mot demokrati. Noen av dem (som Polen, Tsjekkia og Ungarn) gjør det ganske godt. Andre gjør det ikke så godt. Russland har glidd tilbake, men er likevel bedre enn det var som kommunist-stat.
De despotiske regimene i Midtøsten ble ikke skapt av Allah på 600-tallet, men av britiske og franske diplomater i 1920-årene. De har derfor ikke så dype røtter som mange tenker seg.
Podhoretz tror at Islam vil gjennomgå en lignende utvikling som kristendommen og jødedommen har gjort, slik at det blir rom for demokratisering. Islam har hatt tolerante perioder tidligere, og han ser ikke noe hinder for at Islam kan bli det igjen. Han tror at det islamske området vil få en lignende omforming som Vest-Europa fikk etter 2. verdenskrig og Øst-Europa etter at kommunismen brøt sammen. Han mener at frø til demokrati blir plantet i Irak.
Jødehat i USA
Etter 2. verdenskrig og jødeutryddelsen var det et par tiår da det ikke var stuereint å uttrykke jødehat i USA. Jødehatet gikk under jorden. Etter Seksdagerskrigen i 1967 begynte det igjen å stikke hodet åpent fram, vesentlig fra venstresiden, og aller mest fra radikale afro-amerikanere. De var oppfattet som de fremste ofrene i det amerikanske samfunnet, så de kunne si hva de ville.
I 1982, under den første Libanon-krigen, dokumenterte Podhoretz antisemittisme i USA og andre land. Han ble beskyldt for å mene at enhver kritikk av Israel er antisemittisme. Men han mener at han skilte klart mellom de to fenomenene.
Pat Buchanan er en leder for de «paleokonservative» (paleo betyr gammel). I 1990, under oppkjøringen til den første Golf-krigen, beskyldte han og andre de «neokonservative» for å forsøke å trekke USA inn i krig mot Saddam Hussein fordi Israel ville det.
Da kom den jødiske staten i fokus. De anklagene som tidligere ble rettet mot jøder i diasporaen, blir nå oversatt til språket for internasjonale saker og rettet mot den jødiske staten. I 2003, i oppkjøret til invasjonen av Irak, ble amerikanske jøder åpent beskyldt for å være de-facto agenter for Israel.
Det er flere dårlige nyheter:
Antisemittismen er spredt i universiteter over USA. En gang kom antisemittismen mest fra høyresiden, særlig i Europa. Men i dag er de mest fiendtlige kreftene mot Israel på venstresiden. I USA har de funnet sin plass i Det demokratiske partiet. Der er de meget innflytelsesrike.
Positive faktorer
Men i USA er det også sterke krefter som Podhoretz tror vil forhindre at jødehatet får gå for langt. De tidlige amerikanske kristne, de som grunnla USA, var i stor grad jødevennlige. De identifiserte seg med de gamle hebreerne.
Dette trekket har holdt seg i amerikansk historie. Selv om jødene er en ganske liten minoritet, noe slikt som 2,5 prosent av befolkningen, er de ansett som en del av flertallet. Jødene i USA er meget velstående og vellykket på de aller fleste feltene.
De fleste jødene i USA støtter nok Israel. Riktignok ikke så mye som mange tror, men nok til at kandidatene føler at de trenger Israel-vennenes støtte. En av grunnene er at det er mange jøder i noen få av de store statene som teller mye når valgmannsstemmene skal telles opp.
Jødene er også kjent for å gi til politikk og politikere, og det gir innflytelse. Og så er jødene innflytelsesrike innenfor mange felter i kulturlivet.
I tillegg kommer mange millioner evangeliske kristne som er enda mer pro-israelske enn jødene. Og fordi de er så mange, har de mye mer innflytelse enn både universitetene og mediene.
Derfor kan vi også se at selv om det er sterke krefter mot Israel i Det demokratiske partiet, forsøker alle demokratiske presidentkandidater å overgå hverandre i å vise hvor pro-israelske de er.
Podhoretz mener for øvrig at det er politisk dumt, og moralsk en skam, at de amerikanske jødene ikke setter pris på president Bush, som i særklasse er den mest Israel-vennlige presidenten som noen gang har vært. De aller fleste jødene i USA stemmer demokratisk.
Han mener at den virkelige religionen til de fleste jødene i USA, er liberalisme. Noen forveksler den med jødedom.
Anti-jødisk energi
Holocaust-historikeren Robert Wistrich mener at jo mer jødene har vært integrert i sine samfunn gjennom historien, jo mindre de dyrket sine særegenheter, jo mer hatet ble de. [Det mest ekstreme i så måte var Hitler-Tyskland, hvor jøder flest levde veldig likt flertallsbefolkningen.]
Men det er noe som ikke kan forklares rasjonelt. Jødene utgjør en ørliten prosent av menneskeheten. Og Israel er et ørlite land [det er plass til 15-16 Israel-er i Norge]. Men likevel bruker verden en helt uforholdsmessig del av sin politiske energi på å bekymre seg om saker knyttet til Israel. Når vi tenker på de mange problemene i verden, mange mye større i antall og mye verre i skadevirkninger for de berørte enn konflikten mellom jøder og arabere, er den voldsomme oppmerksomheten mot Israel helt uforståelig rasjonelt sett.
Så Podhoretz tror at de fleste bevisst eller ubevisst tror eller mistenker at jødene er «utvalgt» på en eller annen måte. Det er noe «med» dem.
Tilbaketrekningen fra Gaza
Podhoretz støttet tilbaketrekningen fra Gaza som ble gjennomført sommeren 2005. Journalisten (som altså er hans datter) var imot.
Hun mener at begivenhetene etterpå har gitt henne rett, både ut fra hvordan situasjonen i Gaza har utviklet seg (store mengder våpen) og ut fra rakettene mot Israel. Han er ikke uenig i det. Han trodde at Israel skulle reagere så sterkt på angrep fra Gaza at det ikke ble noe av. Det tror han at Sharon ville ha gjort dersom han hadde fått fortsette. Han kunne ikke tenke seg at en israelsk regjering ville sitte rolig mens 2.000 raketter regner over Sderot og nesten ikke gjøre noe.
Men han tror ikke at Sharon ville ha gått til krig i Libanon sommeren 2006.
Ensidige tiltak
Han støtter fremdeles logikken bak tilbaketrekningen: Fred med palestinerne er ikke mulig i overskuelig framtid. Da må Israel fastsette midlertidige grenser og forholdene ellers først og fremst slik at den jødiske staten kan leve så trygt og godt som mulig inntil en ekte fred måtte bli mulig.
