Kilden til disse sterke påstandene er Ron Ben-Yishai. Han er journalist og fast spaltist på Ynet (Yediot Aharonot). Han underviser i medier og journalistikk ved Tel Aviv universitet. Og han er oberstløytnant i den israelske reservehæren, i fallskjermstyrkene, og var med på slutten av krigen i fjor sommer. Vi bygger på en artikkel han hadde 21. juli 2007.
Bakkekampene
I nesten alle kampene på bakken sommeren 2007 stoppet de israelske troppene opp så snart de møtte motstand. I de fleste trefningene var det bare noen få Hizbollah-soldater, toppen 20. Israelerne var oftest både flere og hadde mer ildkraft. Likevel angrep israelerne vanligvis ikke fiendene som skjøt. De ble liggende mest mulig i dekning, og var mest opptatt av å redde og behandle sårede israelere. Hizbollah-stillingene ble ikke nedkjempet. Dette skjedde ikke noen få steder. Det var det vanlige.
Ikke slik før
I tidligere kriger var det helt annerledes. Da angrep israelerne og nedkjempet fienden selv om det medførte store tap. Å gjennomføre oppdraget kom foran å redde og behandle sårede. En rask seier på slagmarken er også det som gjør det lettest og sikrest å samle opp og behandle de sårede. En slik krig som var i fjor sommer, fører lett til at flere blir drept og såret under arbeidet med de drepte og sårede.
Grunner
En av grunnene til den bedrøvelige innsatsen, var at det ikke ble gitt klare oppdrag. Avdelingene fikk ikke klar beskjed om å ta de og de målene, nedkjempe de og de stillingene.
Dermed stanset de opp når tap truet.
En annen grunn er måten intifadaen kjempes på. De israelske soldatene er mest trent i urban krigføring, i en konfliktsone med relativ lav intensitet. En slik erfaring passet dårlig overfor en ganske annen type fiende i Libanon.
Andre verdier
Ben-Yishai mener at hovedgrunnen til den svake innsatsen er at selve verdiene i det israelske samfunnet har endret seg. Etter seirene i krigene i 1967 og 1973, og etter fredsavtalene med Egypt og Jordan, føler ikke israelere flest lenger en eksistensiell trussel mot landet, og slett ikke fra en gruppe som Hizbollah. Da reduseres viljen til å risikere liv og helse.
For mange tærer også kampene på Vestbredden og tidligere i Gaza på motivasjonen. De oppfatter det som «krig for bosetterne og for å styrke okkupasjonen». Selvmordsbombene i 2002 endret noe på dette, men ikke helt.
Bare det beste for «guttene»
Men det som nok har svekket mest, ifølge Ben-Yishai, er den holdningen mediene og «sosiale eliter» har til militærtjenesten. At tjenesten er trygg og «guttene» har det fint, er det et veldig sterkt press for. Offiserer som mer opptrer i samsvar med krigens krav, risikerer å få en masse ubehageligheter.
Ben-Yishai mener at dersom ikke disse holdningene blir tatt opp til revisjon, er det ikke nok med de andre forbedringene som blir gjort i etterkant av krigen.
Mange dropper militærtjeneste
20. juli hadde Raz Schecnik en artikkel om et beslektet emne. For 20 år siden og mer var det en stor skam for en israelsk, mannlig jøde å ikke gjøre militærtjeneste. De som hadde gode grunner til ikke å gjøre tjenesten, snakket minst mulig om det.
Nå er det annerledes. Et stor antall tenåringer dropper militærtjenesten. Noen har holdbare grunner, men ikke alle. I mange kretser er det å komme seg fri fra militærtjenesten noe man skryter av. Slik var det ikke før.
Fire av kandidatene i den israelske versjonen av Idol, har ikke gjort militærtjeneste. De kan ha gode grunner. Men tidligere ville det ha vanskeliggjort en stjernestatus.
Ikke lenger de beste
14. juli 2007 hadde Alex Fishman en artikkel på Ynet som også gikk på situasjonen i forsvaret. Han gjengir undersøkelser som viser at etter den andre Libanon-krigen sommeren 2006, er det blitt langt mindre prestisjefylt å være i IDF. Mens 61 prosent av yrkesoffiserene oppfattet sitt yrke som prestisjefylt før krigen, var tallet sunket til 26 prosent etter krigen.
Enda lavere er tallene i forhold til mediene. Mens ca. halvparten mente før krigen at de israelske mediene gav et positiv bilde av forsvaret, synes nå bare 1,5 prosent av karriereoffiserene at mediene gir et positivt bilde av forsvaret.
Mismotet gjelder luftforsvaret også, halvparten av pilotene der ønsker seg bort.
En følge av dette er at færre søker seg til yrkeskarriere i forsvaret. Og det er i stor grad de dyktigste som ikke lenger søker. Når prestisjen i forsvaret er lav, søker de heller til høyteknologien.
Fishman er redd for hvordan det vil slå ut. I første omgang blir kvaliteten på lavere offiserer senket. Men de vil automatisk stige i gradene, og da blir de høyere offiserene etter hvert middelmådige. Hvordan skal middelmådige offiserer klare å rekruttere de beste soldatene for framtiden? Og hvordan skal de klare å motivere sine soldater i kamp?