Amir Taheri er iraner. Fra 1972-79 var han sjefredaktør av Kayhan, Irans største avis. Fra 1980-84 var han Midtøsten-redaktør i Sunday Times (London). Han arbeider nå fra Europa. Han er kommentator på CNN, og blir ofte intervjuet andre steder. Det følgende bygger på et foredrag han holdt i Institute for Contemporary Affairs Jerusalem 18. april 2007 slik det er gjengitt av Jerusalem Center for Public Affairs (www.jcpa.org).
Politikk i stedet for religiøs uenighet
Det er en sterk uenighet innenfor de muslimsk samfunnene. En hoveduenighet er mellom sunni- og shia-muslimer. Men det er sterke motsetninger også innenfor disse hovedretningene [på lignende måte som innenfor kristenheten].
For å unngå strid, har moskeene i stor grad sluttet å tale religion og gått over til å snakke politikk. I britiske moskeer, for eksempel, er nok Gud nevnt av og til, men samtalene er blitt helt politiske. Det går på Israel, Tsjetsjenia, Kashmir. Og det går på å «frigjøre» Andalusia (de delene av Spania som var muslimske fram til 1492). For dette er alle muslimer enige om.
Stengt for shiaer i Jerusalem
Iran forsøker å få en lederplass i den muslimske verden. For å oppnå det, brukes den samlende saken: Å «befri Jerusalem».
Hvorfor skulle Iran gjøre det? Jerusalem har ingen strategisk eller økonomisk verdi. Det er riktignok en hellig moské der, al-Aqsa-moskeen. Men dersom Iran skulle lykkes i å «frigjøre» Jerusalem, ville iranerne ikke få lov av araberne til å be der. De er nemlig shia-muslimer, kjettere og ikke så mye bedre enn de vantro.
Men dette er altså en sak de forsøker å bruke for å samle muslimene.
3 visjoner
Det finnes en iransk Khomeini-visjon av Midtøsten, om å gjøre området islamistisk. [Men det er tydeligvis sterk uenighet i detaljene for hvordan det skal fungere.] Det finnes en amerikansk visjon: Demokratisk, pluralistisk og kapitalistisk.
Saudi-Arabia har en tredje visjon, for en annen type muslimsk Midtøsten enn de iranske lederne ser for seg. Saudi-Arabia bygger for tiden allianser: En gruppe med 6 arabiske Golfstater pluss Egypt og Jordan. En annen gruppe med muslimske land som Pakistan, Indonesia og Malaysia pluss Egypt og Sudan.
Intern motstand
Det mangler mye på at den iranske regjeringen har full oppslutning om sin politikk blant sine egne undersåtter. Se artikkelen Hva mener iranerne? om resultater fra en meningsmåling.
Taheri bringer opplysninger som kanskje er enda mer uventet for mange: Flertallet av det shia-muslimske presteskapet, både i Iran og andre land, er imot dagens iranske regime. Det sitter flere iranske mullaher i fengsel enn det sitter arbeidere eller intellektuelle. Alle stor-ayatollaher er bitre fiender av regimet fordi de mener at det forvansker shia-muslimsk teologi.
Industri-arbeidere streiker i mange områder. Den islamske republikken vil innføre nye regler for arbeidslivet. Det kaller reglene «muslimske», men arbeiderne mener at det dreier seg om rent slaveri.
En annen gruppe som gjør aktiv motstand mot regimet, er mange kvinner. De er aktive innenfor hundrevis av NGOer (organisasjoner). Andre organisasjoner (f. eks. av jurister og leger) har også til en viss grad frigjort seg fra regimet.
Og mens Revolusjonsgarden støtter regimet, er den regulære hæren lite glad for dagens situasjon.
Regimet har 3-5 millioner mennesker knyttet til seg gjennom fordeler de har fått. Det kontrollerer oljepengene og maktapparatet.
Skape uro
Det iranske regimet hadde tenkt å ta det rolig til Bush var ferdig med presidenttid, i tillit til at de «gode amerikanerne» vil overta etter ham og gi dem friere spillerom. Men nå mener de at Bush er så svekket at de allerede har startet sin offensiv. Vi kan se det i Irak (angrep på allierte i deler som ikke er omfattet av oppstandene ellers), Libanon, Afghanistan og Pakistan. De stopper utenlandske skip og fanger britiske sjøfolk.
Frykt for atomkraft
Frykten for iranske atomvåpen er stor. Men det er også stor frykt for atomkraftverket som ligger mindre enn 32 km fra Kuwait. Dersom vannet blir forurenset, vil det strømme ut i Golfen hvor kuwaiterne får 90 % av vannet sitt (avsaltet sjøvann). Anlegget er tegnet av tyskere, men bygget av det samme russiske firmaet som bygget reaktoren i Tsjernobyl. Det gjør ikke saken bedre at anlegget ligger i en av verdens mest aktive jordskjelv-soner, og at vitenskapsmenn ved Teheran Universitet advarte myndighetene mot et atomanlegg der.
Nasjon eller sak?
Det iranske regimet kjemper først og fremst for en sak, en idé. Det gir seg bl. a. utslag i at Iran støtter det kristne Armenia i konflikten mot Aserbajdsjan, til tross for at det er 15-18 millioner aseriere i Iran. Grunnen er at Aserbajdsjan er pro-amerikansk, og fiendskapet mot USA overstyrer det meste.
Så lenge det iranske regimet fortsetter å kjempe for sin sak – for sin versjon av Islam, for å motarbeide USA – vil det være problemer. Saken er en abstraksjon. Den som forsvarer en sak, vil ha alt, det er ikke mulig med seriøse forhandlinger og kompromisser.
Nasjonalstat
Taheri håper at Iran kan bli en nasjonalstat. I så fall ville Iran betrakte Israel som en strategisk alliert sammen med kurere, tyrkere, maronitter, koptere og andre minoriteter som kunne balansere den sterke arabiske innflytelsen. Hvis det ikke hadde vært noe Israel, ville de negative energiene i den arabiske sjåvinismen og pan-arabismen ha blir vendt mot Iran i stedet.
Regjeringen i en nasjonalstat er opptatt av grenser, av å dele vannressursene, skaffe markeder til landets varer, få adgang til råvarer, ha innflytelse og sikkerhet. Dette er saker man kan forhandle om. Da er siviliserte forhold mulig.
