Etter forhandlinger ble det endelige mandatdokumentet underskrevet 24.7.1922. Art.4 utpeker Sionistorganisasjonen som britenes samarbeidsredskap for å utvikle et jødisk nasjonalhjem. Art. 25 gjør unntak for Palestina øst for Jordanelva; området der skal ikke inngå i et jødisk nasjonalhjem, og jødisk innvandring skal tillates bare vest for Jordan. Transjordan, «(Palestina) hinsides Jordan», blir dermed rent arabisk.
29.9.1923 trådte vedtaket i kraft: Palestina var blitt delt første gang i et blivende jødisk nasjonalhjem og et arabisk emirat, som sorterte under High Commissioner i Jerusalem. Myntenheten var felles, palestinsk pund.
Frimerkene indikerer at britene opererte med et todelt Palestina før det formelle vedtaket i Folkeforbundet. Før sivile merker (med navn på landet) ble trykket, brukte britene de militære EEF-merkene med overtrykk:
Merkene for (Vest-)Palestina ble tatt i bruk 1.9.1920 og har overstemplet PALESTINA på tre språk/ alfabeter: arabisk, engelsk og hebraisk. På hebraisk er også forkortelsen for Eretz Israel (bokstavene alef og jod) føyet til etter Palestina. Denne forkortelsen skulle egentlig stått foran, altså til høyre, men britene gav litt etter for arabiske protester mot dette utrykket for Balfour-erklæringen. Eretz Israel ble ikke fjernet, men trykket sist på merket – og det arabiske «Filastin» ble stående på toppen. I ettertid kan dette sees på som varsel om kommende britisk ettergivenhet for araberne og manglende vilje og styrke til å skape en jødisk stat.
Merkene (nov. 1920) i det rent arabiske Øst-Palestina har bare arabisk overstempling: Sjarki-el-Urdun – Øst for Jordan, dvs. Transjordan.
I 1946 ble så arabisk Palestina, emiratet som dekket ¾ av mandatområdet, et selvstendig kongedømme. På selvstedighetsdagen 25. mai kom en serie på ni like merker, som viser kart over Transjordan, samt frihetens fakkel og due med fredens olivengren, som lovet godt naboskap.