Konsesjonsavtalen ville utløpe først i 1968, men tolv år før lot Egypts president Nasser kanalen nasjonalisere for å få full suverenitet og flere inntekter til våpenkjøp.
Merket som ble utgitt 26. september, erklærer GARANTERT NAVIGASJONSFRIHET, men det gjaldt ikke Israel, som ikke fantes på egyptiske kart. Tidligere på året hadde egyptiske offiserer fått dette direktivet: «Enhver offiser må forberede seg og sine underordnede på en uunngåelig kamp med Israel i den hensikt å realisere vårt edle mål, nemlig å utrydde Israel og ødelegge landet på kortest mulig tid og i de mest brutale og grusomme slag.» Kampen var alt i gang i det små, med angrep mot Israel fra gerilja/terrorister i Gaza og Sinai
25. oktober 1956 kunngjorde Egypt, Jordan og Syria en felles militær allianse mot Israel; 45.000 mann var stasjonert øst for el-Arish, 10.000 av dem i Gaza-området. Dermed hadde Frankrike, Storbritannia og Israel fått sammenfallende interesser og inngikk en avtale: Israel skulle få lov til å trenge inn i Sinai, og så skulle britiske og franske tropper rykke inn i Egypt for å bringe ro og orden og trygge ferdselen gjennom kanalen.
29. oktober sender Israel tropper inn i Gaza og Sinai og slipper fallskjermsoldater ned noen kilometer øst for Suezkanalen. Dagen etter begynner briter og franskmenn sitt fredsinitiativ: De gir Israel ordre om å trekke styrkene tilbake til 16 km fra Suez, ellers vil de bli nødt til å okkupere hele kanalen. Ordren er lett å etterkomme for de israelske troppene – som står 64 km fra kanalen.
5. november er det hele over. Etter tap av ca 200 soldater behersker Israel Sinai fram til 16 km fra kanalen. Selv har de tatt 6000 krigsfanger, og 1000 egyptere er døde.
Da det hele var over, rykket britiske og franske tropper inn i Port Said og Port Fuad 6. november.
Dagen da briter og franskmenn måtte evakuere, ble ved femårsjubileet i 1961 markert som Seiersdagen. Motivet er, ikke unaturlig, riksvåpenet som symbol på at Egypt hadde seiret. Og riksvåpnet, som Nasser etablerte, er Saladins ørn.
