Seksdagerkrigen 1967

1967 hadde til å begynne med ikke skilt seg noe ut fra foregående år: Bombardement fra Golan, gerilja-angrep fra Vestbredden og raid fraGaza forbi FN-styrkene - og israelske gjengjeldelsesaksjoner.

14. mai ble situasjonen alvorlig: Nasser mobiliserte. 16. mai drog egyptiske styrker østover i Sinai. Nasser gav FN-styrkene ordre om å trekke seg ut, og general-sekretær U Thant adlød. Og budskapet som fulgte, var av samme kaliber som i 1948 og 1956:

18. mai, melding fra Kairo Radio: «Fra i dag finnes ikke lenger noen internasjonal sikkerhetsstyrke til å beskytte Israel. Vår tålmodighet er slutt. Vi skal ikke lenger anklage Israel i FN. Den eneste metoden vi skal bruke mot Israel, er en total krig, den som vil føre til at sionismen blir utslettet.»

20. mai var 100.000 mann og 1000 tanks konsentrert i Sinai langs grensa mot Israel. Syrias forsvarsminister Hafez Assad forsikret: «Våre styrker er nå helt rede til ikke bare å avvise aggresjon, men til å iverksette selve befrielsen og få slutt på sionistnærværet i det arabiske hjemland.»

22. mai: Egyptisk blokade av Aqababukta uten inngripen fra garantimaktene, FN, USA og Frankrike. Krigen er et faktum – spørsmålet er hvem som vil løsne det første skuddet. Foreløpig består Nassers kanonade av ord: «Vi er i en konfrontasjon med Israel. I motsetning til hva som hendte i 1956 da Frankrike og Storbritannia stod ved dets side, er Israel i dag ikke støttet av noen europeisk makt … Jødene truet med å føre krig; jeg svarer: Velkommen, vi er rede til krig.»

30. mai undertegnet kong Hussein en pakt med Nasser, som få uker før hadde kalt kongen en imperialistlakei.

1. juni gløder PLOs leder, Ahmed Sjuqeiri, for krigen: «Dette er en kamp for hjemlandet – det er enten oss eller israelerne. Det finnes ingen mellomting. Jødene i Palestina må dra. Vi skal hjelpe dem å reise til sine tidligere hjem. Enhver av den gamle palestinsk-jødiske befolkningen som overlever, kan bli. Men jeg regner ikke med at noen av dem vil overleve.»

5. juni braker det løs. Tidlig om morgenen telefonerer Egypts FN-ambassadør til presidenten i Sikkerhetsrådet: «Israel har i morges foretatt en lumsk, på forhånd planlagt aggresjon mot Den forente arabiske republikk.» På krigens første dag er 400 arabiske fly ødelagt, og 20 israelske er gått tapt. Kairo Radio melder hver time om nye seirer.

10. juni er krigen slutt. Fasit: Aqababukta åpen, Sinaihalvøya, Golan, hele Jerusalem og Vestbredden på israelske hender; israelske tap: 40 fly, 750 døde; arabiske tap: 430 fly, 10-15000 døde og 5500 i israelsk fangenskap. Nasser er fortvilt og på randen til selvmord.

Snaue to uker etter krigens slutt, 22. juni 1967, utgav Egypt (UAR) et frimerke der landets store leder vinker til massene. Merket gir inntrykk av at seierherren Nasser mottar folkemengdens hyldest for å kjempe videre med ARABISK SOLIDARITET FOR FORSVAR AV PALESTINA. Kartet viser, tross hyldesten, at krigen endte med nederlag for Egypt: Gaza-strimmelen er ikke mer markert som eget område, men tegnet inn som en del av sioniststaten. Pussig nok er Vestbredden, som også gikk tapt, markert som fortsatt del av Jordan.

7. juni 1987, på dagen 20 år etter at Israel inntok Øst-Jerusalem, markerte Kuwait at AL QUDS (JERUSALEM) ER EN ARABISK BY.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

Har du kommentarer til artikkelen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opplever du problemer med kommentarfeltet? Send en e-post til post@miff.no for å beskrive feilen.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart