For omtrent 15 år siden ble den såkalte Wisconsin-planen for første gang praktisert i USA. Hensikten med den er å bringe folk som lever på ulike former for offentlig støtte inn i arbeidslivet. Tanken var at når folk har jobb, ordner de fleste problemene seg. Da har de en inntekt og noe meningsfullt å gjøre. Dette programmet er også gjennomført i Israel.
For lave lønninger
En israelsk rapport fra det såkalte Yaari-utvalget (etter lederen, professor Menachem Yaari) viser at altfor mange av dem som får jobb gjennom Wisconsin-programmet (både i USA og Israel) ikke kommer ut av fattigdommen. De er tvunget til å ta den jobben programmet tilbyr dem, ellers mister de støtten og har ingenting å leve av. I denne situasjonen har de tydeligvis lite å stille opp med overfor arbeidsgiveren, så lønningene blir meget lave. Ifølge Yaari-rapporten er gjennomsnittlig timelønn for disse menneskene på ca. 30 kroner. Nå ligger lønnsnivået generelt en god del lavere i Israel enn i Norge, men 30 kroner timen er ikke mye der heller. Det er bare litt høyere enn den lovfestede minimumslønnen. Ifølge vår kilde har dette Wisconsin-programmet ingen innvirkning på antall fattige – mange av dem som kommer i slike jobber, fortsetter å være fattige.
I 2002, før Netanyahu ble finansminister, var 17,6 % av familiene med minst en av foreldrene i jobb definert som fattige. I 2007 har denne andelen steget til 23,9 %. Dette gjelder spesielt familier hvor bare en av foreldrene har inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet.
[En hovedgrunn til at flere familier er blitt fattige, er at barnetrygden er kraftig redusert. Det har særlig rammet de to befolkningsgruppene hvor familiene generelt er store, nemlig de israelske araberne og de ultra-ortodokse, haredim. Dette er samtidig grupper med sterke kulturelle sperrer mot at begge foreldrene skal arbeide utenfor hjemmet. I arabiske familier er det ennå en tendens til at kona skal holde seg hjemme. Og i uforholdsmessig mange haredi familier studerer mannen teologi på livstid, så bare konene har inntektsgivende arbeid. Kombinasjonen store familier og bare en lønnsinntekt er ingen god oppskrift på høy levestandard i Israel heller.]
Brutalt
Wisconsin-programmet og lignende opplegg er gjennomført i mange land. «Arbeidslinja» har vært aktuell her hjemme også. Men ifølge vår kilde er disse tankene gjennomført mer brutalt i Israel enn i andre land. Det skal mindre til før folk mister trygder og stønader. De må bruke flere timer på offentlige kontorer. Færre (bare 2 %) får fagutdanning som en del av opplegget. Og flere må gjøre en «samfunnstjeneste» som oppleves som ydmykende og lite meningsfull.
Rikt land
[Tross alt dette er Israel et rikt land sammenlignet med mange andre land, ikke minst Israels naboer. I tillegg til offentlig velferd er det mange private støtteordninger i Israel som mange nyter godt av. Undersøkelser viser også at det er en betydelig svart økonomi ved siden av den offisielle, så mange tjener mer enn tallene viser.
Tusener av arbeidere fra Nigeria, Romania, Filippinene og andre land kommer til Israel for å arbeide i Israel for betingelser som ligner dem de israelske fattige har. Det er, tross alt, mye bedre for dem enn hjemme.
Men at mange sliter økonomisk i Israel, kan ingen komme bort fra.]
Kilde: En artikkel av Meron Rapoport på haaretz.com 20. februar 2008. Våre egne kommentarer står i hakeparentes.
