1. mai er en dag for store ord og fengende taler, som ikke trenger bety umiddelbar krig. Noe alvorligere blir det når ordene settes på trykk og deles ut til alle egyptiske soldater, som i juni 1973: Mine sønner, offiserer og menn. Jødene er gått over alle grenser i hovmod. Vi, sønner av Egypt, står fast på å ville kaste dem tilbake, å rense vekk skammen fra 1967 og gjenopprette vår ære og stolthet. Drep dem hvor enn dere finner dem, og pass på så de ikke lurer dere, for de er et forrædersk folk. De later som om de vil overgi seg slik at de kan beseire og drepe dere på en troløs måte. Drep dem. Ha ikke medynk med dem. Og vis dem ikke nåde.
Oktober 1973 falt stort sett sammen med ramadan, måneden da Muhammed begynte å få åpenbart Koranen, måneden som skal brukes til faste, bønn og forsoning.
6. oktober 1973 var jødisk Jom Kippur, dagen da Moses etter tradisjonen fikk lovens tavler, forsoningsdagen, som tilbringes i synagogene i bønn og faste. – Allah er stor! lyder kampropet da 70.000 egyptiske soldater setter over Suezkanalen, og de 500 israelske soldatene på østbredden er ikke uovervinnelige. Oktobereposet var innledet, preget av de egyptiske og arabiske soldatenes glimrende innsats … Det hele var overveldende … Israel hadde skrytt av Seksdagerskrigen; nå kunne vi begynne å skryte av Sekstimerskrigen… Den egyptiske militære innsatsen i oktober 1973 var en milepæl i internasjonal militærhistorie, beretter Sadat i memoarene sine (Anwar sl-Sadat: På jakt etter identitet (Aschehoug 1978), s. 201-207).
På Golan holder 180 israelske tanks stand mot 1400 syriske.
24. oktober er krigen slutt: Den andre egyptiske armé behersker et belte på 10 km på østbredden av kanalen. Den tredje egyptiske armé på 20.000 mann med 300 tanks er innesperret i Sinai. Israelske styrker behersker 1600 km2 på vestbredden og står 70 km fra Kairo. De besatte områdene på det syriske Golan er økt med 50% i forhold til våpenhvileavtalen fra 1967.
Fanger (anslagsvis): 8000 egyptere, 370 syrere og 240 israelere. Falne: 2500 israelere, rundt 3500 syrere og 15.000 egyptere.
Æren er gjenopprettet for Egypt, som slo Israel og til og med i ti dager stod overfor USA, som ilte til med våpen for å redde Israel … vi kom ut av slaget med nitti prosent av våre styrker fullstendig intakt og i god behold, talte en oppglødd Sadat. Han hadde fått revansj og kunne føle seg på lik linje med Begin: Israel … har hittil ikke lykkes i å diktere oss sine betingelser til tross for vårt nederlag i 1967. Og vi har tross vår seier i 1973 ikke klart å diktere Israel våre betingelser. Snart kunne Sadat nærme seg Israel nok en gang, ikke som kriger, men som fredsmann. Han kunne tilby forsoning som en stolt seierherre i stedet for den umulige løsningen, å be om nåde som en tiggende taper.
Sadat ventet ikke et helt år med å utgi et minnemerke. 23. desember smiler feltherren Sadat, og det egyptiske flagget vaier i Sinai over soldatene, som rykker fram: BEFRIELSENS GNIST. 10 RAMADAN 1393. 6. OKTOBER 1973. Stillingen 24. oktober er ikke noe å feire; det var 6. oktober at mindreverdighetsfølelsen ble beseiret, og seiersrusen var sterkere enn nederlaget.
 Neste markering av 6. oktober skjedde også før det var gått et år. 22-årsjublieet for revolusjonen 23. juli var en naturlig dag å feireGNISTEN fra Sekstimerskrigen; teksten står skrevet på flytebrua, der soldatene marsjerer over kanalen i Oktobereposet. |
På selve årsdagen i 1974 kom det tredje jubelmerket. Sadat, flagget og kartet er som på det første minnemerket, men oktoberdagens soldater er byttet ut med fremtidshåpet: boliger, industri og jordbruk.
6. oktober 1975: Egypts flagg og stridsvogner rykker østover i Sinai. Postverket presenterte bakgrunnen for frimerket slik: Våre væpnede styrker må være stolte over å ha krysset verdens største vannbarriere da de stormet de israelske befestningene og knuste Bar Lev-linjen, som var konstruert på grunnlag av verdens mest moderne strategi. Alt dette ble oppnådd på noen få timer om kvelden sjette oktober 1973.
Til minne om seieren over Israel den 10. ramadan lot Sadat reise et monument for de falne soldatene. 6. oktober hvert år ble det holdt en militærparade foran monumentet, som er gjengitt på merket av 6.10.1976. I stedet for Sadat er den ukjente soldat avbildet i hjørnet på dette Egypts største frimerke, 75 x 85 mm. I 1981 fikk Sadat plass sammen med den ukjente soldat etter å være blitt myrdet under den årlige paraden.
6. oktober 1977: Merket viser president Sadat som militære øverstkommandernde, selve helten fra Suez-kryssingen.
I november 1977 drog Sadat til Jerusalem som første skritt mot fred med Israel. Man kunne da kanskje vente at Egypt ville slutte å feire angrepet på Israel. Men Ramadankrigen var forutsetningen for å kunne tilby Israel fred, og merkene var derfor ikke i strid med fredsbestrebelsene. Så de fortsatte å utkomme årlig på 6. oktober. Merket av 6.10.1988 viser sammenhengen krig-fred: Soldat og olivengren.
Til minne om den ærerike militærbedriften lot Sadat reise et museum. Et merke av 6. oktober 1989 viser museet der man kan skue DEN 6. OKTOBER 1973 på bilder fra krigen på to andre merker: Soldatene krysser Suezkanalen – og så rykker de inn i el-Qantara på østbredden.
