Dette ble en utfordring for kirken og synagogen. Det var vanskelig for de etablerte religionene å gi plass for noe nytt. Det ble blodsutgytelser og undertrykkelse, men etter hvert fant man måter å håndtere motsetningene på. Kort kan løsningene skisseres slik:
Man fikk tillit til at økt kunnskap ville føre til en bedre forståelse av guddommens virkelig plan for verden, selv om den stred mot religiøse dogmer. Riktignok hendte det at kirken kom med mottiltak mot vitenskap og teknologi, men det skjedde ikke særlig ofte.
Det ble i økende grad plass for pluralisme. En viktig bakgrunn var at protestantismen kom med en rekke alternative tolkninger og oppfatninger.
Pragmatisme: Dersom noe var vellykket, var det ofte den avgjørende testen.
Fornuften ble godtatt som den avgjørende faktor, i hvert fall i «verdslige» saker,
Religion og stat ble etter hvert mer og mer atskilt, det ble plass for sekularisme i det offentlige rommet.
En slik utvikling som skissert like foran her, er en forutsetning for demokrati, rask utvikling, sosial framgang, like rettigheter for kvinner og menn og andre endringer som har skapt moderne samfunn i Vesten.
Bakover i den muslimske verden
I den arabiske verden, for ikke å snakke om Iran, har en slik holdningsendring snaut nok begynt. Ja, det er enda verre: Islamister er noen steder i ferd med å lykkes i å skru klokka enda mer tilbake og fjerne den lille grad av modernitet som måtte ha kommet i samfunnet. Mange muslimske ledere kjemper også for å få middelalderen tilbake blant muslimene i Europa.
Skremt av Europa
Noe av det som skremmer det muslimske presteskapet mest, er å se hva som er skjedd i Europa. I deres øyne ser det slik ut: Da det rundt år 1500 ble åpnet for nye tolkninger, satte det i gang en utvikling som i dag har ført til omfattende alkoholisme, korte skjørt, punk rock og ikke minst tomme gudshus i de vestlige samfunnene. Det begynner med tankefrihet, fortsetter med ytringsfrihet og ender opp med at man kan tro hva man vil og gjøre som man vil, og religionen mister sin betydning. Slik har det gått i Europa, og de fleste mullahene og deres støttespillere tror ikke at de kan klare seg bedre i en åpen kamp om ideer. Da gjenstår bare undertrykkelse for å bevare religionens makt.
Ikke ijtihad
I nesten 1000 år har portene til ijtihad vært stengt for muslimer. Det betyr at vanlige troende ikke lenger har rett til å tolke og tenke selvstendig om læren. Det skal de religiøse lærde ta seg av, og «verken uvitende folk eller kjettere», ifølge Wikipedia. De muslimene som vil endre og modernisere Islam, bryter dette forbudet mot nytolkning, mot ijtihad, og er ansett som farlige forførere som ansvarlige ledere må stanse.
Den grunnleggende kritikken mot Vesten og Israel er altså at disse stedene er dårlige rollemodeller, som først og fremst har sviktet religionen. For å hindre en tilsvarende utvikling i de muslimske områdene, må Vesten svartmales og framstilles som så fæl at de troende ikke lar seg lokke av alt det fristende Vesten står for.
En parallell mellom middelalderens makthavere i Europa og dagens toneangivende muslimer, er at jødene ble og blir demonisert i begge tilfeller.
Heller islamister enn reformister
For det vanlige, «moderate» presteskapet i arabiske land, fortoner både islamistene og reformistene seg som truende. Men de fleste anser reformistene for verst. For deres aktivitet vil, ut fra erfaringene i Europa, svekke religionens makt i sterk grad.
I dag bruker de som kjemper for «middelalderen» innenfor Islam massekommunikasjon, moderne organisasjons-teknikker, og snart har de atomvåpen. Det er skremmende.
Kilde: En artikkel av Barry Rubin på jpost.com (Jerusalem Post) 27. april 2008, og litt fra Wikipedia om ijtihad.
