Kandidatene som kjemper om å bli republikanernes presidentkandidat konkurrerer innbyrdes om hvem som er mest Israel-vennlige. Alle omtaler Benjamin Netanyahu som sin gode venn. Også fra demokratenes hold kommer det varsler om et klimaskifte. Frontkandidat Hillary Clinton har blant annet lovet å invitere Israels statsminister til Det hvite hus i løpet av sin første måned i Det hvite hus.
Obama begynte på en annen måte da han overtok etter George W. Bush i januar 2009. En av Obamas første telefoner til utenlandske ledere fra Det hvite hus gikk til palestinernes president Mahmoud Abbas. Hans første tv-intervju ble gitt til en arabisk tv-stasjon. Obama talte til verdens muslimer fra Kairo, og ga samtidig sterk kritikk av Israel. På sin første tur til utlandet som president besøkte han Egypt, Tyrkia og Saudi-Arabia, men unngikk å besøke Israel. I ettertid innrømmer flere av Obamas utenrikspolitiske rådgivere at dette var en feil. Muligheten til å bygge tillit hos det israelske folk ble misbrukt fra første stund.
Det betente forholdet mellom Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Barack Obama er beskrevet grundig i en lang rekke bøker og enda flere artikler. Sakskomplekset er mer vanskelig å gi rettferdighet i en tv-dokumentar, men Frontline (program på den amerikanske tv-kanalen PBS) har vist at det går an. 5. januar 2016 sendte Frontline den to timer lange dokumentaren Netanyahu at war. Filmen er tilgjengelig fra http://www.pbs.org/wgbh/frontline/
Frontline får godt fram hvordan Obama og Netanyahu har to helt ulike verdensbilder. Den amerikanske presidenten føler seg hjemme blant liberale amerikanske jøder som håper på å fikse verden. Hans drøm for Israel er en jødisk stat som er en idealstat, et lys for nasjonene.
Netanyahu, på sin side, ble oppdratt av en far som trodde jødene alltid ville forbli fremmede i en fiendtlig verden. Samme hvor mye bra jødene gjør for verden, vil de aldri bli akseptert. Dersom den jødiske nasjonen skal overleve, må jødene selv ta ansvar for sin sikkerhet. Netanyahu ser på Israel som en festning som forsvarer vestlig sivilisasjon.
De to lederne har også stikk motsatt personlighet. Obama er optimisten. «Yes, we can!» Presidenten tror verden beveger seg i riktig retning, og han ser det som sin misjon å akselerere farten. Benjamin Netanyahu er pessimisten. Det som Obama beundrer i jødedømmen – drømmen om å gjøre verden til et bedre sted – er det Netanyahu frykter. Netanyahu ønsker nok også at verden kunne bli bedre, men han ser på Obamas kamp som naiv. Noen ganger også farlig naiv, i en verden av dødelige fiender.
Netanyahu har sikret sitt grep om makten i Israel de siste syv årene fordi utviklingen i verden, og særlig i Israels nærmeste nabolag, på mange måter har gitt ham rett. Obama jublet for «den arabiske våren». Netanyahu advarte. Islamistiske ekstremister kommer i kjølvannet av opprørene, sa statsministeren.
Det store spørsmålet på lang sikt blir hvem som får rett om Iran. Obama startet hemmelige forhandlinger med Israels verste fiende bak den israelske regjeringens rygg. Men all Netanyahus politiske innflytelse i Washington maktet ikke å stanse atomavtalen. Hvordan ser verden ut i 2030? Fikk Iran-avtalen katastrofale følger som den arabiske våren, eller gjorde Obama verden til et bedre sted?
«Det var så nødvendig at presidenten i USA og statsministeren i Israel kunne jobbe sammen på en god måte. Det faktum at det aldri skjedde, at det ble bare bitterhet, mistenksomhet og politisk boksing, er et veldig trist kapittel av historien,» sier Ari Shavit, kommentator i den venstreorienterte avisen Ha’aretz. Frontline lar det med rette være siste ord i sin dokumentar.
Obama har innsett at han ikke klarte å lage fred mellom israelere og palestinerne. 2016 blir hans siste år i Det hvite hus. Netanyahu gleder seg nok allerede til 2017.
