Trump-administrasjonens ignorering av Irans angrep på et saudiarabisk oljeraffineri den 15. september minner om handlingene, eller rettere sagt mangelen på dem, til den tidligere amerikanske presidenten Barack Obama etter Assads kjemiske angrep i Syria i 2013, som kostet flere hundre mennesker livet, skriver kommentator Avi Issacharoff i Times of Israel.
«Den gang trodde alle at et angrep var nært forestående, fordi Obama selv hadde advart om at bruk av kjemiske våpen, spesielt mot sivile, ville være å krysse en rød linje som USA og deres allierte ikke ville akseptere. Men det kommer aldri noe amerikansk svar. I stedet valgte USA å lage en avtale som betydelig reduserte Syrias lager av kjemiske våpen», skriver han videre.
Mangelen på respons fra det amerikanske militæret kom med en høy pris for Syria og hele Midtøsten. Assad-regimet skjønte at de kunne slakte sitt eget folk uhindret, så lenge de ikke brukte kjemiske våpen. Men etter en stund brukte regimet nok en gang kjemiske våpen, uten noen amerikansk respons.
«Spol seks år fram i tid og Iran har nettopp gjennomført et stort angrep på den saudiarabiske oljeindustrien. En kombinasjon av cruise-missiler og kampdroner mot de statlige oljeanleggene i Abqaiq og Khurais i det østlige Saudi-Arabia, som forårsaker store skader og en kraftig økning i oljeprisen».
USAs president Donald Trump var raskt ute med å legge skylden på Iran og truet med å slå hardt tilbake på vegne av sin saudiarabiske alliert. Men siden har ingenting skjedd. Den amerikanske militære responsen har uteblitt.
Men dette er ikke først gang at USA har avstått fra å svare på iransk aggresjon mot sine allierte i Midtøsten, selv når slike angrep har rammet amerikanske borgere og soldater, skriver Issacharoff i kommentaren sin.
«På 1980-tallet var det flere eksempler på denne politikken. Da traff den første massive selvmordsbombingen amerikanske mål i Midtøsten. Først angrepet i april 1983 mot den amerikanske ambassaden i Beirut og i oktober samme året mot en militærbase i den libanesiske hovedstaden, som kostet over 300 mennesker livet. Amerikansk etterretning identifisere Iran som drivkraften bak begge angrepene», forklarer han og skriver videre:
«Senere, da amerikanske borgere – inkludert CIAs stasjonssjef William Buckley – ble bortført eller drept i Libanon av Iran-støttede agenter, valgte USA å grave hodet i sanden og ignorere den fiendtlige iranske aktiviteten».
Denne passiviteten har gjort at iransk terrorisme har fått lov til å spre seg til hele verden. Spesielt i Midtøsten har Irans terror fått spre seg uhindret.
«Nok en gang ser det ut til at en administrasjon – denne gang ledet av Trump, truer med å handle, men som ikke gjør det – er blitt paralysert».
I likhet med tidligere er det frykten for en storkrig og frykten for iranske hevnangrep i form av terror som gjør at USA ikke velger å svare militært.
Men i likhet med situasjonen i Libanon på 1980-tallet og de nye hendelsene i Syria, så kommer også beslutningen om å ikke gjøre noe med en pris. Og konsekvensen av det kan bli tydelig i en potensiell konflikt med Israel.
«Dette er noe som skaper bekymring i Israel med tanke på en mulig militær opptrapping mot Iran og deres regionale støttespillere i nær framtid. Det er flere i Israel som tror at den amerikanske passiviteten vil føre til at Iran får en enda større appetitt for aggresjon. Det kan friste dem til å gjøre lignende angrep mot Israel, mest sannsynlig som en gjengjeldelse for de pågående angivelige israelske angrepene mot iran-støttet sjiamilits i Syria og Irak», skriver Issacharoff. Denne vurderingen får støtte av Yoav Galant, israelsk minister og tidligere leder av Sør-kommandoen i det israelske forsvaret.
Han frykter Iran vil bruke cruise-misiller til å angripe Israel på samme måte som de angrep oljeanlegget i Saudi-Arabia, skriver Jerusalem Post. Men Issacharoff har også en annen vurdering av den spente situasjonen:
«Men det er ikke sikkert at iranerne har noe hastverk med å gå inn i det som trolig vil bli en veldig kompleks krig med Israel. Iran vet at Saudi-Arabia er radikalt annerledes enn Israel og at det israelske forsvarets militære kapasitet er betydelig større enn hos den saudiarabiske hæren. Selv om du medregner Hizbollahs enorme rakettarsenal i Libanon, så er det tvilsomt at iranerne vil «kaste dem bort» på et angrep mot Israel uten en god grunn».
Trump-administrasjonen er helt avhengig av støtten fra Israel-venner, men fører likevel den samme passive politikken som tidligere administrasjoner.
«Problemet er at Teheran, som alle vet, kan lukte svakhet langveisfra».
