Jeg har akkurat lest gjennom Appell 1/2000 og Det unge Palestina 2000 og sitter igjen med endel spørsmål som jeg gjerne vil få svar på. Norsk Folkehjelps faktapakke om palestinerne har blitt debattert i media, men disse debattene har naturlig nok vært svært overflatiske, og jeg har ikke fått svar på mine spørsmål gjennom dem. Jeg tillater meg derfor å skrive til dere om utsagn fra faktapakken som jeg synes bør diskuteres. Samlet sett synes jeg faktapakken gir et så ensidig bilde av Midtøsten-konflikten at det bør vurderes om den i det hele tatt egner seg til bruk for barn og ungdommer som mangler den nødvendige kunnskap for å vurdere den kritisk. Jeg har forstått det slik at faktapakken skal benyttes i undervisningen i historie og samfunnslære, og da bør innholdet være etterrettelig. Endel av utsagnene fra Appell og Det unge Palestina er direkte feilaktige; andre nærmer seg ren propaganda, og bør etter mitt syn gås nærmere etter i sømmene.
* Appell, s. 2: «Da Sohaila Andrawes søkte politisk asyl i Norge, ble hun i det obligatoriske politiavhøret spurt om hun hadde gjort seg skyldig i noen forbrytelser.
– Ja, svarte hun, – min forbrytelse er at jeg ble født palestiner.»
– Andrawes’ forbrytelse, som hun senere ble dømt for i Tyskland, var at hun hadde en fortid som flykaprer med dusinvis av menneskeliv på samvittigheten. Å være født palestiner er ingen forbrytelse, og for det har hun heller aldri vært tiltalt. Det er ikke nødvendig å ty til ekstreme kriminelle handlinger selv om en tilhører en gruppe som subjektivt eller
objektivt blir forfulgt, men i denne teksten virker det som om politisk undertrykkelse automatisk avstedkommer og legitimerer terrorisme.
* Appell, s. 4: «Dei jødiske innvandrarane i Palestina kalla seg sionistar, og skilde seg ut frå jødane som budde der frå før fordi dei ønskte å etablera ein egen stat for jødar i eit område der det store fleirtalet ikkje var jødar.»
– Helt siden romerne drev jødene ut av provinsen de kalte Palestina i tiden etter år 70, ønsket jødene å vende tilbake. De forlot aldri området frivillig. De få som fikk bli hadde hele tiden et håp om å kunne gjenopprette staten Israel (eller Israel-Judea, som var de to delene statsdannelsen bestod av). Dette var umulig så lenge de utgjorde bare noen få tusen individer og kolonimaktene Bysants, Persia, Tyrkia og Storbritannia, som avløste romerne, oppretthold strenge kvoter for jødisk innvandring (men ikke for innvandring fra andre etniske grupper). Det artikkelforfatteren muligens har i tankene, er de ultraortodokse jødene som levde i små kolonier i Jerusalem og Safed, og som motsetter seg opprettelsen av en sekulær israelsk stat. Disse utgjorde imidlertid ikke flertallet av den jødiske befolkningen i det tyrkiske Palestina på 1800- og 1900-tallet.
* Appell, s. 4: «Dette skapte konflikt med den innfødde arabiske befolkningen, som såg med uro på sionistane si kolonisering av palestinsk jord».
– Jorden var ikke palestinsk eid. Palestina eksisterte bare som tyrkisk, og senere britisk, koloni. Dermed burde den innfødte arabiske befolkningen sett med like stor uro på tyrkisk og britisk aktivitet økonomisk og agrar aktivitet i området.
– Svært mange innfødte arabere opplevde den jødiske innvandringen som positiv, og innbyggere fra arabiske områder utenfor mandatområdet flyttet til mandatområdet for å få arbeid i den voksende britiske og jødiske industrien. (Jfr. folketellingen i Jerusalem i 1920, der den arabiske befolkningen oppga sitt fødested til å være ett av 20 forskjellige områder i tillegg til mandatområdet, som for øvrig omfattet Jordan og deler av Syria. Britenes og jødenes utryddelse av malaria, drift av sykehus og skoler og generell bedring av de sosiale forholdene er noen av årsakene til at den palestinske befolkningen engang var den best utdannede gruppen i den arabiske verden, slik det påpekes i Det unge Palestina, side 23.
* Appell, s. 4: «Då staten Israel blei oppretta 14. mai 1948, gjekk dei arabiske statane til åtak på Israel for å hjelpa palestinarane.»
– For det første benyttet ikke araberne innenfor Israels grenser betegnelsen «palestinere» om seg selv før etter 1967, og det gjorde heller ikke arabere i andre land. For det annet var araberstatenes hensikt med angrepet å utslette staten Israel og dens jødiske innbyggere, ikke å hjelpe andre arabere. Jeg har ikke klart å finne et eneste dokument som tilsier at araberstatene hadde andre planer i 1948 enn å utslette Israel. Hvis forfatteren av artikkelen har slik dokumentasjon, er det av så stor vitenskapelig verdi at det straks burde oversendes det norske og internasjonale historikermiljø.
* Appell, s. 4: «750 000 palestinarar vart drevne på flukt…»
– Det går ikke fram av teksten at de omliggende araberstater selv har en del av ansvaret for flukten. En regner med at 1/3 av flyktningene ble drevet ut av den israelske hær, 1/3 flyktet som følge av krigshandlingene slik sivilbefolkningen alltid gjør i krigsherjede områder, og 1/3 (hovedsakelig velstående lokale ledere) reiste etter oppfordring fra de omliggende arabiske statene. Allerede vinteren 1948 utstedte Den arabiske liga ordre som påbød den ikke-jødiske befolkningen i Palestina å søke tilflukt i nabolandene for «senere å vende tilbake i kjølvannet av de seierrike arabiske armeer og så få sin del av den eiendom som jødene hadde etterlatt seg» (sitat fra Bulletin januar/mars 1957, utgitt av Forsknings-gruppen for europeiske migrasjonsproblemer). Dette faktum er anerkjent av alle seriøse internasjonale forskningsinstitusjoner, også for eksempel av det arabiske Institute for Palestine Studies i Beirut, som bl.a. hevder at omtrent 60 % av de som flyktet aldri hadde sett en israelsk soldat.
– Det går ikke fram av teksten i Appell at flyktningeproblemet ble skapt av det arabiske angrepet på Israel. Israel hadde allerede tilbudt sine arabiske innbyggere statsborgerskap og fulle borgerrettigheter, noe de fleste avviste. Hvis araberstatene ikke hadde angrepet Israel i mai 1948, er det svært usannsynlig at det hadde eksistert et flyktningeproblem i dag.
– Det går heller ikke fram av teksten i Appell at de omliggende araberstatene i de fleste tilfeller nektet å motta flyktningene de selv hadde invitert til seg de to ukene som var avsatt til å utslette Israel. Dermed ble de fleste flyktningene værende i leirer langs grensen til nabostatene, som tegn på araberstatenes motstand mot FN’s delingsplan av 1947.
– Det fremgår heller ikke av teksten at Israel tilbød økonomisk kompensasjon til de av sine arabiske innbyggere som flyktet. I løpet av august 1975 betalte den israelske regjering over 23 millioner israelske pund (den daværende myntenheten) kontant til de vel 11 000 mennesker som fremsatte krav, og stilte over 40 000 mål jord til disposisjon som alternativ eiendom. Fordringshaverne ble betalt på basis av jordverdien mellom 1948 og 1953 pluss 6 prosent for hvert år etter at kravet ble fremsatt. Dette er en langt større økonomisk kompensasjon enn det som blir jødiske israelere til del når staten beslaglegger deres landeiendommer i forbindelse med veiutbygging og lignende.
* Appell, s. 5: «I seksdagarskrigen 1967 erobra Israel resten av Palestina – Gaza og Vestbreidda, inkludert Jerusalem. Dette verkeleggjorde planane om å innlemma dei bibelske kjerneområda i Israel.»
– Det fremgår ikke av teksten at seksdagerskrigen ble utløst av at de omliggende araber- statene nok en gang planla å utslette Israel. Derimot fremstiller Appells journalist Israels hensikt med å svare på angrep som erobringen av mest mulig land. Dette gir ikke mening.
Jeg har ikke sett noen dokumenter som tyder på at den israelske regjering hadde slike planer. At landet etter krigen i 1967 ble sittende med en rekke nye landområder, som ganske riktig inneholder flere bibelske kjerneområder, skyldes de omliggende statenes strategiske og militære feil i tillegg til det faktum at det var de som gikk til krig, ikke Israel. Å anklage en stat for å bli sittende med nye landområder etter en krig som andre stater initierte, er militær-strategisk og krigshistorisk absurd. I tillegg har Israel alltid senere vært villig til å bytte land mot fred, slik det ble gjort i forhold til Egypt etter Camp David-avtalen i 1978 og i forhold til Libanon i 1983 og 1985 (bortsett fra den såkalte sikkerhetssonen i Sør-Libanon). Det er PLO og medlemslandene i Den arabiske liga som helt til 1990-tallet har nektet å forhandle om fredsavtaler og tilbakeføring lav landområder.
– Det britiske mandatområdet Palestina omfattet også hele Jordan og deler av Syria, ikke bare Gaza og Vestbredden. Det er derfor ikke riktig å skrive at Israel erobret resten av Palestina i 1967.
– For øvrig beholdt Jordan den formelle kontrollen med Vestbredden etter 1967. De lokale embetsmenn og ledere beholdt sine posisjoner og utførte sitt arbeid som før 1967, med unntak av at Israel innførte stemmerett også for kvinner og for de som ikke eide jord. Mer aktiv israelsk kontroll med Vestbredden ble innført først etter 1978, da en rekke lokale ledere iscenesatte voldelige demonstrasjoner mot Camp David-avtalen.
* Appell, s. 17: «Israel er fortsatt den eneste staten i verden som har gjort bruk av tortur til offisiell politikk».
– Det går ikke frem av teksten at de metodene som i denne sammenhengen beskrives som tortur, for eksempel strengt forhør og fengsling av mistenkte uten dom, tillates og benyttes av så å si alle verdens stater i krigssituasjoner. Både den forrige og den nåværende intifadaen regnes som krigssituasjoner, der det internasjonale samfunn altså godtar bruk av visse metoder som i fredstid klassifiseres som tortur.
– Hele artikkelen som ovennevnte sitat er hentet fra beskriver detaljert israelske brudd på menneskerettighetene. Palestinske myndigheters egne brudd på de samme rettighetene nevnes kun i ett avsnitt (avsnitt nr. 7 på side 16), og disse forholdene blir ikke kritisert eller analysert av forfatteren. I det siste av snittet på side 17 blir problemene i de palestinske områdene derimot forklart med at palestinerne er under israelsk okkupasjon, og det blir ikke gjort forsøk på å se de palestinske ledernes egne bidrag til den tragiske situasjonen. Å fremstille kun den ene partens syn på en konflikt og bagatellisere er et alvorlig brudd på historisk-vitenskapelige prinsipper om analyse av politiske fenomener i relasjon til den samtidige politiske kontekst. Når det overhodet ikke gjøres noe forsøk på å forstå forholdene i de palestinske områdene i lys av krigssituasjonen i regionen, er en slik artikkel historisk sett av liten verdi.
* Appell, s. 17: «Oslo-avtalen gir ikke grunnlag for noen virkelig fred fordi den ikke var basert på internasjonal lov.»
– Hvilken internasjonal lov siktes det til i denne setningen? Verken FN eller andre overnasjonale organer må gi sin tillatelse til at fredsavtaler mellom to eller flere krigførende parter inngås.
* Appell, s. 19: «I dag trosser noen få hundre studenter Israels kriminalisering av palestinsk utdanning.»
– Israel har aldri kriminalisert palestinske utdannelsesinstitusjoner som sådan. De institusjonene som stenges eller hvor adgangen reguleres, er institusjoner hvor det er kjent at ekstreme grupper som Hamas, Hizbollah og Islamsk Jihad har sterke baser. Dette gjelder for eksempel Bir Zeit-universitetet på Vestbredden, der rektor og kollegiet ikke har villet sette en stopper for slike grupperingers aktivitet på campus, til tross for at dette universitet regnes for å være en av verdens viktigste institusjoner for opplæring i terrorvirksomhet.
– Det nevnes ikke i teksten noe om hva elevene faktisk lærer på skolen. Pensumbøkene som benyttes i det palestinske skoleverket, fra førskole til universitetsnivå, er gjennomsyret av klassisk antisemittsime og usedvanlig grov historieforfalskning. Det siteres jevnlig, både skriftlig og muntlig, fra bøker som Mein Kampf og Zions Vises Protokoller, som brukes som eksempler på korrekt fremstilling av jøder. Dette forekommer ikke bare i historie- og samfunnslæreundervisningen, men også i «nøytrale» fag som lesing og skriving. Barn helt ned i førskolealder blir i disse lærebøkene i klartekst oppfordret til hellig krig og martyrdom, og får daglig vite at hensikten med deres liv er å myrde flest mulig israelere. Denne praksis har økt sterkt som følge av at de palestinske selvstyremyndighetene overtok kontrollen med pensum – før Oslo-avtalen ble det benyttet egyptiske og jordanske lærebøker i de palestinske skolene, og disse hadde et langt mer moderat innhold. Å skrive om Israels sanksjoner mot palestinske undervisningsinstitusjoner uten å nevne hva slags undervisning sanksjonene er rettet mot, grenser til historieforfalskning.
* Appell, side 19: «Kvinner og barn har dødd i barsel i biler som er stoppet på israelske sjekkposter fordi sjåføren nektes innreise til Jerusalem og de palestinske sykehusene.»
– Det fremgår ikke av teksten hvorfor ambulanser og syketransporter blir stoppet i grensekontrollen. Magen David Adom (den israelske varianten av Røde Kors)
anslår at mellom 30 og 50 % av alle palestinske ambulanser brukes til å frakte våpen og sprengstoffer inn i Israel til bruk i terroraksjoner. Imidlertid antydes det i teksten at israelske grensesoldater stanser slike transporter for å trakassere palestinerne, ikke at det faktisk gjøres for å forsøke å hindre terroraksjoner.
* Appell, side 23: «Før 1967 bodde det ingen jøder i Øst-Jerusalem.»
– Det har bodd jøder i Øst-Jerusalem, som omfatter Gamlebyen med Vestmuren og Tempelplassen – jødedommens helligste sted – de siste 3200 år. Da Jordan annekterte Øst-Jerusalem mellom 1948 og 1967 flyktet en rekke jødiske familier over til Vest-Jerusalem, som var israelsk, for å unngå jordansk forfølgelse. Imidlertid ble det værende et betydelig mindretall jøder i Øst-Jerusalem, til tross for at jordanerne rev de fleste av deres synagoger og historiske minnesmerker, av hvilke flere, for eksempel Hurva-synagogen, var regnet noen av verdens mest betydningsfulle arkeologiske skatter. I denne perioden var også jødene i Øst-Jerusalem – og verdens jøder for øvrig – nektet adgang til sitt helligste sted, Vestmuren, hvis omliggende område ble benyttet som søppelfylling.
* Det unge Palestina, side 2: «De israelske autostradaene ligger side om side med de gamle humpete veiene som er de eneste palestinerne har lov til å bruke i Gaza og på Vestbredden…»
– Alle kan benytte alle veier og all form for infrastruktur i Gaza og på Vestbredden. Israelske soldater stenger veier for vanlig trafikk og innfører kontroller av de reisende kun etter terroraksjoner i Israel eller i perioder med stor fare for slike. I perioder hvor ekstreme islamske grupper avholder seg fra terroraksjoner kan hvem som helst bevege seg fritt.
* Det unge Palestina, side 3: «Alle barn har rett til et navn og en nasjonalitet.»
– Dette sitatet, som det ganske riktig opplyses om i teksten, skriver seg fra FN’s erlæring om barns rettigheter fra november 1959. Men videre i teksten beskylder artikkelforfatteren Israel for å nekte palestinske barn disse rettighetene i 1948. Det er imidlertid ikke logisk at en erklæring som ble vedtatt i 1959 skulle gjelde i 1948.
– Den israelske staten har aldri nektet palestinske barn et navn eller en nasjonalitet. Sine navn får barna av foreldrene, og hvem som helst av innbyggerne i Israel kan uformelt sett kalle seg palestiner – det finnes bl.a. jødiske og kristne israelere som gjør det ut fra et ønske om å omskape Midtøsten-statene til en konføderasjon etter mønster av EU. Arabiske innbyggere i Israel blir klassifisert som arabere eller kristne. Denne klassifiseringen skriver seg fra opprettelsen av det israelske skolesystemet, som tilbyr noe forskjellig språk- og religionsundervisning etter elevenes etniske gruppe eller religiøse tro. At betegnelsen «palestiner» ikke er en del av dette systemet, skyldes at betegnelsen opprinnelig var romersk og at den israelske staten ikke ser noen grunn til å opprettholde en betegnelse innført av den kolonimakten som forviste de fleste av områdets jødiske innbyggere i år 70. Til sammenlikning: Noe av det samme skjedde med byen Christiania/Kristiania, som i 1924 fikk tilbake sitt opprinnelige navn Oslo etter å ha hatt et dansk navn i flere hundre år.
* Det unge Palestina, side 3: vedrørende avsnittet i margen om Ghassan Kanafani.
– Kanafani beskrives om forfatteren, kunstneren og journalisten som ble drept av en bilbombe plassert av israelske agenter i Beirut i 1972. Dette er riktig, men det antydes at israelske agenter utførte denne handlingen av ren ondskap. Det refereres ikke til det faktum at Kanafani ble drept fordi han tilhørte den innerste kretsen av organisasjonen PFLP, en av de mest radikale og voldelige fraksjonene av PLO, som har påtatt seg ansvaret for flere titalls internasjonale terroraksjoner på 1970- og 1980-tallet. Det blir da tvilsomt om artikkelforfatteren har rett når hun omtaler Kanafani som en fredselskende demokrat.
* Det unge Palestina, side 22: «Arabisk språk og kultur er ikke nevnt i de israelske læreplanene…»
– Arabisk tilbys som B-språk i israelske skoler på linje med fransk, tysk og russisk. Det ordinære undervisningsspråket er hebraisk, A-språket er engelsk (som i Norge) og elevene pålegges så et valgfritt B-språk (også som i Norge). Dette gjelder fra ungdomsskolenivå og oppover. Arabisk er i tillegg ett av Israels to offisielle språk ved siden av hebraisk. Alle offisielle dokumenter utstedes på arabisk i tillegg til hebraisk (og i enkelte tilfeller engelsk og russisk), og ansatte i byråkratiet må beherske arabisk i tillegg til hebraisk.
Vurdering
Faktapakken om Palestina inneholder flere svært grove faktafeil. Jeg er klar over at det etter juni 1999 ikke eksisterer noen godkjennelsesordning for undervisningsmateriell, men det innebærer ikke at et hvilket som helst produkt bør benyttes i undervisningen i den norks skolen uten å ha gjennomgått en tilstrekkelig kvalitetssikring. Jeg vil gjerne vite om Faktapakken om Palestina har vært vurdert av en historiker eller statsviter før den gikk i trykken, eventuelt hva en slik faglig kompetent person la vekt på i sin vurdering.
Det er ikke enkelt å fremstille et så komplisert tema som Midtøsten-konflikten på en måte som gjør det forståelig for barn og unge. Men når dette temaet i tillegg er så politisk betent, er det av største viktighet av leserne presenteres for fakta og ikke påstander som kan oppfattes som ren propaganda. I tillegg er det ved presentasjon av et slikt komplisert tema, hvor flere av partene i konflikten har røtter i området på flere tusen år, er et tidsperspektiv på 33 år (fra 1967 til 2000) altfor kort. Videre må, når påstandene om israelsk undertrykkelse og voldsbruk er så sterke og så tallrike, også denne parten få presentere sitt syn. Endelig er det nødvendig, når det ved flere anledninger refereres til palestinsk fattigdom fortvilelse, å legge vekt på korrupsjon, vanstyre og mangel på demokrati fra de palestinske ledernes side – palestinerne er tross alt en av de gruppene som mottar flest internasjonale bistandsmidler.
Som jeg nevnte i innledningen har denne faktapakken vært debattert i mediene. Det har også vært fremmet påstander om at Norsk Folkehjelp sprer antisemittisme og oppfordrer til jødehat ved hjelp av denne pakken. Det har jeg ingen forutsetninger for å vurdere, for jeg kjenner ikke til Norsk Folkehjelps intensjoner med å utarbeide faktapakken. Mitt poeng er derimot at den preges av usedvanlig dårlig håndverk faglig sett, og jeg har ikke fått noe tilfredsstillende svar på hvorfor den inneholder så mange historiske feil gjennom de debattene jeg har sett eller hørt i TV og radio. Da lederen for Norsk Folkehjelp, Reiulf Steen, møtte stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen i Debatt 21 i november 2000, var han mer opptatt av å fortelle om markeringen av Krystallnatten (hvis korrekte dato han ikke en eneste gang i løpet av programmet var i stand til å huske) enn å svare på kritikken på en saklig måte. Det er flott at det finnes organisasjoner som Norsk Folkehjelp som utfører et viktig internasjonalt bistandsarbeid og engasjerer seg mot undertrykkelse. Men dette betyr ikke at informasjon som sendes ut fra slike organisasjoner ikke bør være korrekt. For ordens skyld bør jeg her bemerke at jeg ikke har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere publikasjoner fra Norsk Folkehjelps hjelpeprosjekter utenfor Midtøsten.
Jeg setter pris på at denne henvendelsen blir tatt opp til diskusjon sentralt i Norsk Folkehjelp, og blir glad for å høre fra dere så snart som mulig.
